The Artie O’Connor Invitational og Frank Shorters perspektiv

Sydney McLaughlin, senior ved Union Catholic high school spurtet ifra konkurrentene på 300m da hun løp inn til ny amerikansk rekord med tiden 36.82; en rekord som tidligere var holdt av Francena McCorory i 2006 med tiden 36.96. I tillegg og muligens enda mer merkverdig var NJ*NY Track Clubs kvartett: Donn Cabral, Kyle Merber, Ford Palmer og Graham Crawford som nå er nye verdensrekordholdere av 4×1 mile innendørs med tiden 16:12,81. Den tidligere rekorden, 16:16,67 ble satt i 1993 av New York Athletic Club, en organisasjon grunnlagt i 1868. Mens stevnet i The Armory virket gjennomsyret av å sette nye rekorder framgår det også som et bevis på den disiplinerte sinnstilstanden fundamental til trening og suksess.

Den balanserende kunsten som kreves av unge idrettsutøvere blir ofte oversett og mottar sjeldent æren den fortjener. Utøverne sjonglerer akademia, familie og jobb ved siden av krevende trening. På spørsmål om hvordan hun trener understreker Sydney McLaughlin fra Scotch Plains New Jersey viktigheten av sinnstilstanden som kreves på vegen måloppnåelse. For henne inkluderer dette bønn, lytte til musikk og «det å snakke med familie og venner.» McLaughlins seier på 300m er hennes 3. High school record, men hun sier at denne har hun hatt øynene på i 4 år. Da jeg spør henne hvor-dan hun føler seg etter å ha satt rekorden nøler hun, biter tenna litt sammen og smiler «umm, glad!» I et intervju med Milesplit.com etter løpet fortalte hun at planen for resten av sesongen er å forberede seg for nationals og college karrieren ved University of Kentucky.

McLaughlins’ positive holdniner og utrettelige arbeid for å nå sine mål er samsvarende med den rekordsettende 4x1mile kvarteten til NJ*NY. Selv om han var stolt av deres presta-sjon sier Ford Palmer, som fullførte sin college utdannelse på Monmouth University i New Jersey i 2013, «vi vet at vi kan løpe fortere så forhåpentligvis kommer vi under 16 i utendørs-sesongen. [..] Vi vil gjerne ha et løp der vi har seriøs motstand», nemlig. Laget som er døpt HOKA ONE ONE etter deres sponsor, krysset mållinja 48 sekunder foran 2. plassen The Heartbreakers. Uavhengig av øvelsen, plas-sering eller brutte rekorder er utøverne enige i det essensielle ved å sette seg mål.

Nylig hadde jeg anledning til å snakke med Frank Shorter – den første og siste amerikaner til å vinne OL gull på maraton (2:12:19,8 i Munchen, 1972). Shorter som ikke er fremmed for å bryte rekorder og bane vei for løpemiljøet forklarte «uavhengig av hvor du begynner å bryte rekorder så innser du at det er, fram til det er verdens eller olympisk rekord, et steg på vegen.» Mens Shorter gikk sitt siste år på prepp school i Mt. Hermon, Massachusetts satte han banerekord i hvert

eneste terrengløp hvor han deltok. Til syvende og sist ble han bærer av tit-telen New England Conference Champion i 2-mile og 2. plass i 1-mile.

Han forklarer: «Jeg tror for meg var det en indikasjon på at jeg var veldig god på det nivået, men jeg visste også –og jeg tror det er bra å være realistisk om rekordene – ja du er tilfreds, men du lurer alltid på om du kan sette rekorden på et høyere nivå.» Shorter, som vant sine første nasjonale titler i 1970, 5000m (13:26.62) og 10 000m (27:45.91), og deretter fortsatte å male ukjent terreng i gate og distanseløp er selvfølgelig kjent med alle disse nivåene. Med sine egne ord oppsum-merer han «Det er egentlig nesten små steg, steg for steg. jeg gikk fra high school – prep – college (Yale) – nasjonalt og endelig OL.» Kan-skje er da dette invitasjonsstevne en forsmak på hva disse unge utøverne tenker å servere i årene som kommer.og rekordsetting var det som førte til min tele-fonsamtale med Frank Shorter etter at jeg ver tilstedet ved Artie O’Connor Invitational.

Shorter poengterte at det å være college utøver påvirket livet hans ved å gi han en blåkopi for disiplin; «jeg tror det var den samme realismen og inkrementelle aspektet av trening, det å innse hva du kan og ikke kan.» Han forteller at målene han satte var realistiske «oppnåelige på en dårlig dag.» Å være konsekvent legger han til, er nøkkelen. «Jo mer konsekvent du er i treningen jo mindre presis behøver du å være. Med andre ord, du har en større feilmargin jo mer konsekvent du er; det gir deg en økt bevissthet om treningen din.» Shorter som har vært sin egen trener siden det nest siste året på Yale (junior) personliggjorte sine treningsøkter og prøvde ut nye metoder, som det han kaller surge-and-recovery strategy, i tillegg til hans baneøkter som var paradoksale i sin natur, men allikevel bidro til han utmerket seg på lengre distanser som maraton. For han var det det å følge hans egne intuisjoner og instinkter som førte til suksess «det er på en måte en magefø-lelse» konkluderer han.

Målet til NJ*NY Track Club, nå en verdensre-kordbesittende kvartett, var opprinnelig 16:00.00, et ambisiøst mål, men ikke utilstrek-kelig med tanke på Merbers’ og Colbys’ (en av deres lagkamerater som ble erstattet av Graham Crawford i siste time) mile tid i de 110. NYRR Milrose Games 11. februar, 3:54.67 og 3:55.99, respektivt. For Donn Cabral som fullførte sin college utdannelse ved Princeton University i 2012 er det presset fra lagkameratene som bidrar til hans individuelle suksess. I et intervju med Milesplit.com sier han «det er fint å ha for-ventningene fra lagkamerater hengende over deg i et løp, det hjelper deg å grave litt dypere.» Og det gjorde han. Cabral, opprinnelig langdis-tanseløper og olympier i 3000m hinder, full-førte 1. etappe med tiden 4:09.34. Lagkamerat Ford Palmer la til «jeg tror det største, det van-skeligste med tanke på deg selv når du løper mila er å tråkke til på egenhånd og tvinge deg selv til å dra ifra . Du tror du tråkker til, men du løper bare samme fart så å finne det ekstra giret er veldig vanskelig på egenhånd.» Kyle, anker-mannen på stafetten var enig «det var litt kao-tisk… Når du prøver å løpe 29 på 200m og du tar igjen noen som løper 32, som blir veldig sakte, er det lett å bli dratt med på det de gjør, men det gir deg også noe å løpe etter.» Presset til å løpe sub 4 var kanskje sterkest på Graham Crawford som i samme intervju avslørte «Gags [trener: Frank Gagliano] fortalte meg om det for to dager siden, så jeg steppa opp og prøvde å gjøre det jeg kunne for laget mitt.» Denne san-sen av altruisme og troskap til ens lagkamerater kultiverer på mange måter den underliggende verdien som konkurranse representerer; det er denne energien som tvinger cellene inn i beve-gelse.

Olympiske utøvere ser seg enig: vennskapet mellom likesinnede individer i løping er pande-misk. Frank Shorters’ biografi Gold Medal Life (2016), dykker inn i detaljer om løpemiljøet han var en del av

mens han trente. For eksempel bemerker Shorter at han fant en slags bror i Steve Prefontaine, som deltok i OL i 1972, men på tragisk vis mistet livet i en bilulykke i 1975. Shorter skriver om dette båndet «dette brorska-pet – denne tillitten – former hjerte av sporten… Vi fikk energi fra hverandre.» Det blir klart fra Shorters’ memoarer at ikke bare logga interval-lene sine kasta på et par miles sammen med Pre, men at de delte en felles sans av ære for hva det betydde å være en løper. Shorter inrømmer at intensiteten på konkurransen ble bestemt ut ifra kvaliteten på vennskapet vårt, og vica versa. Om The Florida Track Club (FTC) i Gains-ville, Florida som han trente med i 1970 skriver han «Jeg elsket å være en del av denne gruppa, å ha konsekvente treningspartnere som deler mine synspunkter og ansvarsfølelse om spor-ten.» De var, som han så elegant beskriver det «vi var medlemmer av en klan av smerte og offervilje.» Dette temaet har en unektelig tilste-deværelse i stafetten; NJ* NYS’ kvartett er et ekko av Shorters’ vitnesbyrd da de de utdyper hvordan det å trene sammen i 4 år har bidratt til deres gode resultater. Merber sier «vi er godt kjent med systemet nå, vi har god kommunika-sjon, vi vet hvordan vi kan få det beste ut av hverandre; vi pusher hverandre hardt og vi kjen-ner hverandres svakheter,» han smiler svakt og legger til «og vi gjør vårt beste for å utnytte det hver dag.» Det mentale aspektet til trening er kanskje todelt, hvor en består av å være konse-kvent mens den andre er espirit de corps. To ingredienser uunnværlig til målsetting og rekor-dresultater.

Øvelsene i NYCs’ The Armory Track var med sikkerhet en boost for lagmoralen. Da startskud-det gikk og Cabral la i vei markerte hver runde lagets tilnærming til målsetting. Da ankeretap-pen nærmet seg 16 minutter, eksploderte tri-buna: utøvere, trenere, tilskuere og til og med journalister heiet og klappet, de nærmest bana klappet på underlaget – et musikalsk – riktignok døvende brøl tok tak i publikum; alle ble til en perkusjonist. Merber bekreftet dette «det var gøy, publikum var i godt slag de siste rundene; det var virkelig spennende.»

Selv om Shorter aldri konkurrerte der (da de fleste mesterskap og stevner ble holdt i Madison Square Garden), var han der året han var 50 for en seremoni og et stevne. Shorter poengterte at stevnet han bevitnet minnet han om Penn Relays, USA eld-ste friidrettsstevne, (arrangert for første gang 21. april 1895). Han forklarte at The Armory har blitt til et slags episenter for løping i NYC, spesielt for high school utøvere «tribunene er fulle av unge utøvere som er der for den gode opp-levelsen.» han legger til, «for unge utøvere i sporten er det en mye mer spennende arena en MSG fordi friidrettsutøverne som er der føler at det er deres arena, for det er ikke slik at de fjer-ner banen og setter opp en ishockey eller bas-ketball bane. Banen er permanent og det er deres eget sted.» Hva mer er at The Armory er modellert av en bane gitt til Harvard University, og dens design finnes også ved Yale University i en bane oppkalt etter Frank Shorter.

Banen har også rykte på seg for å være rask, med dosering blir svingene raske. Shorter forklarer, «noen er veldig gode til det, du kommer ut av svingen og blir dytta inn på langsida. Kanskje ikke fysisk, men heller mentalt føles det som om du løper raskt mens du flyter nedover.» Dette poenget setter spikeren i kista; hvor tungt veier det mentale aspektet på fysiske krav og visa verca? Og hvordan fungerer de sammen? Shorter erkjente, «de utøverne som klarer å utvikle eller instiktivt har evnen til å virkelig fokusere på det de gjør, de som virkelig klarer å ta til seg opplevelsen – de presterer bedre.» I forhold til sin egen trening sa Shorter «på lette turer lot jeg hva som helst slippe inn i hodet – jeg løp og lot tankene flyte. Ved hard trening var det annerledes, da fokuserte jeg på det jeg skulle gjøre.» Denne delikate spenningen mel-lom besinnelse og flyt, mellom kontroll og over-givelse, er et motiv ikke bare til rekordresultater, men alle utøvere, det er løpingens yin / yang – den intime bevisstheten som er vital for fysisk og psykisk suksess.