En trist utvikling

Det setter en stopper for den ubetingede gleden over nye verdensrekorder. En av de aller største prestasjo-nene i årets OL var da Almaz Ayana (24) fra Etiopia løp fra alle konkurrentene på damenes 10.000 meter, og stormet inn til OL-gull på 29:17:46. En glitrende prestasjon, særlig tatt i betraktning av at tiden er 14 sekunder enn den tidligere verdensrekorden. En rekord som har stått siden det kinesiske dopingregimet, og som lenge har vært omtalt som uslåelig.

Sekunder etter at løpet var ferdig startet spørsmålene. «Hvordan er det mulig? Ingen har jo vært i nærheten på 24 år.» Konklusjon: «Dette er doping.»
I kaoset etter målgang, som vanligvis er preget av jubel, gledestårer og posering for fotografer fra alle ver-denshjørner, måtte 24-åringen i stedet stå skolerett for reportere og motstandere som hevdet hun jukset.
Er det en slik idrett vi vil ha?
Nei, er selvfølgelig svaret på det. Vi kan ikke leve med at utøvere må svare for seg etter en god prestasjon. Men faktum er dessverre slik at det er betimelig at en utøver må svare etter en

ekstraordinær person – etter avsløringene det siste året.
Når spørsmålene kommer fra motstanderne er det likevel noe som skurrer. Når man stiller på startstreken i OL, EM, VM eller hva det måtte være bør man ta for gitt at alle konkurrerer på likt grunnlag.I den anledning fortjener det internasjonale friidretts-forbundet skryt. De russiske friidrettsutøverne fikk ikke være med i OL i Rio. Det er en rakrygget avgjørelse som nå er et eksempel for etterfølgelse for andre forbund. År etter år har de kommet, jukset, vunnet og reist hjem.
«Min doping er Jesus», svarte Ayana til pressekorpset som ventet i Rio – en uttalelse som ble harselert med i lang tid etterpå. Men hva skal du svare når alle øynene rettes mot deg, og motstandere, eksperter og reportere tror du er dopet?
Det er sørgelig at vi har kommet til det nivået at en prestasjon av denne karakteren overskygges av doping-spørsmål fra synsere verden rundt.