423 Views

Franks liv

Forestill deg at du har lagt deg for kvelden, og det samme har søsknene dine, men ingen av dere klarer å sovne. Hvorfor? Fordi dere hører far avhøre mor i etasjen under, deretter hører dere han går opp trappen, men dere undres ikke over hva som kommer til å skje, isteden venter dere nervøst på å finne ut hvem som kommer til å få «juling» denne kvelden. Et helvete på jord for et hvert barn. Slik var en stor del av oppveksten til Frank Shorter.

November 23, 2017
Skrevet av:

admin

Frank Shorter, gullvinner på maraton under OL i 1972 og «moralsk vinner»* på samme distanse fire år senere, er akkreditert som faren til den amerikanske løpebølgen på 1970 tallet. Han blir også beskrevet som den mest innflytelsesrike amerikanske løperen gjennom tidene. Han vokste opp i en liten by (omtrent på størrelse med Lillehammer) i overkant av 100 km nordvest for Manhattan, New York City. På 1950 tallet var Middletown en

10 ÅR GAMMEL: Skolebilde fra 1957 gjengitt medtillatelse fra Frank Shorter

typisk amerikansk småby med flere fabrikker og etter hvert også flere som daglig pendlet inn til New York City. Byen hadde en møbelfabrikk og en gressklipperfabrikk og på grunn av dette var en stor del av befolkningen arbeiderklasse. Shorter familien derimot var på motsatt ende av skalaen. Franks far, Dr. Samuel S. Shorter jobbet som allmennlege, og bidro dermed til at Shorter familien bosatte seg på Highland Avenue, gata hvor velstående familier ofte bodde, og som til den dag i dag fortsatt har mange flotte hus å vise fram. Doktorsønnen Frank ble av den grunn sett på som gutten med «det perfekte liv», ordlagt av Valerie Kilcoin som i de siste årene sammen med ektemannen Bill, har hvert vertskap for Frank når han besøker Middletown. Men. Skinnet kan bedra. Frank Shorter vokste definitivt ikke opp med et perfekt liv.

I artikkelen «Frank’s Story» publisert i Runner’s World i 2011 og senere i boken «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life» samt i flere intervjuer med denne journalisten, beskrev Frank det som er det stikk motsatte av hvordan en oppvekst skal være. Han forklarer hvordan han og søsknene gjennomgikk fysisk, psykisk og seksuelt misbruk levert av deres far; den «helgenaktige» småbydoktoren som ikke kunne skade en flue, skal en tro flere som kjente ham. Franks første barndomsminne er nettopp en slik situasjon. Shorter familien var på stranda og Frank som fortsatt brukte bleie gjorde fra seg i denne – til farens store sinne. Dr. Sam tok dermed med seg sønnen vekk fra familien og ga gutten som ikke var mer enn 3 år regelrett juling med beltet før han forlot den gråtende guttungen. Franks første barndomsminne er å løpe etter faren slik at han ikke ble igjen alene. Hva bidrar da en slik oppvekst til? Som han forklarte under «Friidrettsprat» (side 6–11) bidro oppveksten til at han fant ut at han likte å løpe; han fikk utløp for stress – han var fri og trygg. I tillegg lærte han: «To ride the pain.»

INTERESSEN FOR LØPING
Frank Shorter var ikke blant dem som fra en tidlig alder sa «jeg skal til OL,» nei, for han var løping en aktivitet, ikke noe mer eller mindre. Det begynte sommeren før ungdomsskolen da han leste i et skimagasin at franske alpinister, som også var omringet av vakre kvinner, trente mye løping mellom skisesongene. Frank fant dermed ut at dette var noe han ønsket seg, og begynte derfor å løpe rundt omkring på de lange og brede asfaltvegene i Middletown. Dette var sommeren 1959, det året Frank fylte 12, og som han skriver i biografien, «det var ingen som løp i Middletown på den tiden, ikke en gang utøverne på friidrettslaget løp utenfor sesongen», men Frank elsket det fra første skritt. Som nevnt ovenfor følte han seg trygg og fri, for dette var «bevegelse i sin mest naturligeform»** dog skulle det ta mer enn daglig å løpe den 3.5 km lange turen fra Shorter huset på Highland Avenue til

LOKALAVISA: Lørdag 3. juni var denne artikkelen på trykk i Times Herald-Record.

ungdomskolen, før Frank fant ut at løping var noe mer enn noe han bare gjorde. 15 år gammel begynte Frank på Northfield Mount Hermon School, en kostskole i Gill, Massachusetts, noe som Dr. Sam ikke lot gå uten å kommentere; «Du tar mat ut av munnen til brødrene og søstrene dine.» Allikevel begynte Frank. Etter en høst og vinter uten særlig løping deltok han, våren 1963, i «Bemis-Forslund Pie Race» – det lengste, kontinuerlige, løpet i USA. Prestasjonen hans i dette løpet var av et slikt kaliber at friidrettstreneren la merke til Frank, og da skolen begynte igjen på høsten ble han med på terrengløp og friidrettslaget. Samtidig presterte Frank meget godt i klasserommet og høsten 1965 begynte han på prestisje universitetet Yale.

Som student-athlete på Yale gjorde Frank det meget godt. Karakterene hans bidro til at han etter hvert kom inn på medisinstudier og som senior*** ved Yale vant han 6-mile i NCAA championship med tiden 29:00.2 noe som var 23 sekunder foran 2. plassen Rick Wiley. Dagen derpå løp Frank inn til 2. plass på 3-mile med tiden 13:43.4, 1.4 sekunder bak Ole Ollesen. I biografien sin forklarer Frank at dette «demonstrerte min evne til raskt å restituere meg» og der er han inne på noe som vi også snakket om i «Friidrettsprat» nemlig hans gode restitusjonsevne. Under OL i München i 1972 bidro dette til at Frank vant maraton den 10. september etter at han hadde løpt 10 000 m løp 31. august og 3. september. Men før den tid kom opplevde Frank flere hendelser. En av dem involverte den eneste gangen faren støttet løpingen hans. Med et skytevåpen.

Etter at Frank fullførte
sine studier ved Yale begynte han på medisinstudier ved University of New Mexico. Nå, kanskje tror du at en person som vokste opp med en drittsekk av en far, og som jobbet som lege, ville bevege seg så lang vekk fra å utøve medisin som mulig, men nei. Frank ønsket å bli doktor, ikke fordi han ville bli lik sin far, men fordi ham ville separere seg fra han på en måte som dr. Sam kjente til. Frank sluttet etter en måned. Arbeidsmengden som medisinstudent var alt for stor når han kombinerte det med å være fulltidsutøver. Han flyttet derfor inn med moren, faren og søsknene i Taos, New Mexico. Her løp han langturer i høyden, en, som han selv forklarer, «langhåret tynn gutt med bart» som løp blant hvite, latinamerikanere og amerikanske urfolk – de fleste innenfor arbeiderklassen hvor kun de færreste så positivt på det Frank kaller «hippies.» Det var en langtur, en 12-mile tempo, som var grunnlaget for den ene gangen dr. Sam støttet sønnens løping. Frank løp og kom over en gjeng lokale menn som prøvde å få med seg en kvinnelig hiker inn i bilen, men den 63 kilo tunge hippien tok affære. Han slo på taket på bilen og fortalte dem at han visste hvem de var. Kvinnen ble reddet og Frank løp fra stedet med de aggressive mennene på slep, men en butikkeier med hagle stoppet jakten. For en liten stund.
Den neste uken ble dekkene på farens bil stukket hull på og Frank tilbrakte en stor del av tiden på taket av huset med svigerbroren – begge med rifler. Dr. Sam var som Frank forklarer, «glad for å gå til krig» og han kjørte bak Frank når han løp, med en 38-kalliber pistol klar til bruk. Om han ønsket å beskytte Franks løpekarriere er kanskje ikke så sannsynlig, for som Frank sier i biografien sin «Jeg tror han bare ville skyte noen.» Dr. Sam var altså langt ifra

FAMILIEN: Shorter familien i 1964. Frank står øverst til venstre og dr. Sam på hans venstre side.
Moren Katherine står midt i bildet. Gjengitt med tillatelse fra Frank Shorter.

det som kan sies å være en alminnelig far; selv ikke ved Franks maraton under OL i 1972 støttet han sønnen. Under «Friidrettsprat» forklarte Frank at farens unnskyldning var at han var «alt for nervøs.» For å bruke et uttrykk som passer til dr. Sam; dette var bullshit. Da han fant ut at Frank hadde vunnet sa faren til Franks søstre «Nå kommer Frank til å bli høy på pæra.» Hovedmannen selv ble alt annet en høy på den metaforiske frukten.
Eller 42.195 om du foretrekker det metriske systemet. Uansett hvordan en definerer lengden er det en distanse som krever trening og atter trening for å oppnå suksess. Frank gjennomførte dette. En uke løp han totalt 180 miles (289km) og som han fortsetter i «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life»: «to ganger om dagen var ikke nok for meg så jeg løp morgen, midt på dagen og om kvelden.» Dette resulterte i 17 miles (27,3km) per dag. Når dette er sagt, kan en slik treningsmengde sies å være forståelig, for et maraton på den tiden var som Frank selv sier «den hvite hval,» en referanse til Herman Melvilles ikoniske roman, «Moby Dick» om Kaptein Ahabs skjebnesvangre jakt på den hvite hvalen som tok fra ham det ene beinet. Spoiler: Ahab dreper hvalen til slutt, men han blir samtidig med ned i dypet. I «Friidrettsprat» kan du lese mer om hans treningsfilosofi.

Våren 1971 begynte Frank på jusstudier, og dette året var også første gangen han fullførte et maraton. Hans første forsøk på distansen fant sted i 1968, men han droppet ut fordi for små sko hadde gitt han kraftige blemmer. I 1971 løp han først uttaksløpet for de Pan Amerikanske leker hvor han fullførte et minutt bak Kenny Moore som vant med tiden 2:16:49. I biografien sin forklarer Frank at han «hadde funnet sin skjebne» og der er han inne på noe. Frem til den tiden hadde 5000 og 10 000m vært hans hoveddistanser, men han manglet under-4 fart på mile, og som han selv sier «de langsiktige prospektene fant sted i de lengre distansene». Ettersom årene gikk ble maraton hoveddistansen. Senere i 1971 deltok han på 10 000m og maraton i de Pan Amerikanske leker og han vant begge med tidene 28:50,83 og 2:22:40 i over 1200-meters høyde. I desember samme år deltok han i Fukuoka maraton i Japan som han vant med tiden 2:12:50. Taktikken hans i dette løpet ble etter hvert et av hans kjennetegn. Med i overkant av 15km igjen av løpet slo Frank til med et ordentlig magadrag noe som ga ham en 30 sekunders ledelse som han holdt helt inn til mål. Dette var en taktikk som også bidro til seieren på maraton under OL i 1972.

OL sesongen 1972 begynte med en solid mengde høydetrening før OL uttaket i Eugene. Her vant Frank 10 000 og maraton med tidene 28:35,6 og 2:15:57. Sistnevnte beskriver han som det mest behagelige maraton løpet noensinne. Han reiste derfor til OL i München med en solid mengde selvtillit. Der, etter å ha vært på en måneds treningsleir i Oslo med intervall økter på Bislett og langtur rundt Sognsvann, vant han, som nevnt tidligere, gull på maraton. Han brukte samme taktikk ved den 9. milen (12.9-14.5km) som han gjorde i Fukuoka maraton. Dette ga han en solid ledelse som holdt helt inn til mål. Frank forklarte hvordan dette kunne skje i sin biografi og til denne journalisten i juni, på grunn av sine treningsøkter og hans evne til «riding my pain.».

Sistnevnte sitat er tre ord som beskriver Frank på en meget passende måte. Oppveksten bidro definitivt til å gi ham en umenneskelig mengde med smerte. Hans fars oppførsel skulle, uansett forklaring (mental sykdom hos far eller «dårlig oppførsel» hos barnet) aldri ha funnet sted. Allikevel ble det en norm for Shorter familien å gjennomgå daglig fysisk, psykisk og seksuell tortur. Frank kunne ha endt i den delen av Middletown hvor ungdom blir anbefalt å holde seg unna, men han klarte å kanalisere sine evner til noe bedre. Han lærte gjennom løping at han kunne komme seg vekk fra dr. Sams terror og han lærte at akademia kunne bidra til en framtid som var alt annet enn det hans far bidro til. Frank fullførte jusstudiene, har to medaljer fra OL, flere fra nasjonale mesterskap og drev i en lang tid Frank Shorter Sportswear. Barndommen hans tilså i stor grad noe helt annet, men Frank lot seg ikke stoppe. Han fortsatte å løpe og fant eter hvert flere gode målstreker.

*Det har senere blitt bevist at den «offisielle vinneren» Waldemar Cierpinski var en del av det statsstyrte dopingprogrammet i Øst-Tyskland **sitatet er tatt fra «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life»
***siste års student

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy