– Eksemplet som jeg pleier å gi er Kenny More, fyren som ble nummer 4 på maraton I OL og holdt den amerikanske rekorden før jeg gjorde det. Han trengte dobbelt så mye restitusjon som jeg gjorde. Det gjorde han. Frank fortsetter med å si at i Moores freshman year ved Oregon, sa treneren, Bill Bowerman, at på lette dager skulle han møte opp på banen og løpe en enkel 3-mile, og hvis Bowerman fant ut at han gjorde mer så ville stipendet bli fjernet.
– Ja, men han viste at Kenny kunne dra på banen for å løpe raske 300 metere. Hans favoritt økt var 16x300m på omtrent 42 sekunder. Det var raskere enn jeg kunne, men jeg kunne løpe flere løp i påfølgende dager. Det er en god egenskap å ha, svarer jeg. Frank fortsetter ved å gi et eksempel fra 1977; Han løp the Chicago Distance Classic, en 20km 3. juli til tiden 1:01, hoppet på et fly til Atlanta hvor han vant the Peachtree Road Race dagen derpå. Han var 6 sekunder foran Bill Rodgers, 49 foran Don Kardong og 77 foran Lasse Viren. Tre løpere som var i stand til å løpe fort.
–Ja, men jeg tenkte aldri på det slik, for jeg var vandt til å gjøre det. Det var nok en viss psykologisk faktor ved det også
– det å vise andre utøvere at jeg var i stand til å gjøre det.
TRENINGEN FRAM TIL MARATON
Når han blir spurt hvilke deler av treningen hans som bidro til at han vant maraton i München, er et nøkkelord magadrag. Han gjorde det under Fukuoka maraton i desember 1971, mens han løp 800m intervaller på Bislett før avreise til München og selvfølgelig under maraton konkurransen som han til slutt vant.
– Jeg satte opp treningene mine slik at jeg ville være i stand til å gjøre et skikkelig magadrag på maraton slik som folk gjør det på 10 000m og 5000m.
– Er dette magadraget fysisk..? Mentalt..? – Nei, det ligger faktisk i treningsøkta. Jeg gjorde for eksempel 6x800m på banen og løp 34 for første 200m, 60 for de midterste 400m og 34 for de siste 200m, og dette gjorde jeg med kort restitusjonstid i mellom. 100m jogg ved havnivå.
– Hvordan følte du deg etter en slik økt?
– Jeg følte meg bra! Og grunnen til at jeg bare gjorde 6 var fordi jeg gjorde hver og en av dem litt raskere enn den forrige. Den første var kanskje 34, men mot slutten var 33-59-33. Frank fortsetter med å forklare at han lærte å gjøre det samme for sine 400m økter hvor han løp hver av 12 rundene litt raskere enn den forrige. Han begynte rundt 65 og kom etter hvert ned til under 60 med 50m jogg i mellom. Dagen etter en slik økt skulle være lett slik at han gjennomførte 3 lette økter før den neste harde. Han lærte å lytte til kroppen sin og utviklet, som han forklarer, et instinkt
– et som minner om tiden han tilbrakte med Steve Prefontaine.
– På restitusjonsdagene mine brukte jeg sjeldent klokke, og løp distanser som jeg kjente til, slik at jeg kunne holde tempoet i den midtre delen noe som var grunnen til jeg visste hvor langt jeg løp, men jeg gjorde det ut ifra en slags feeling, og det var nesten slik som når Steve Prefontaine og jeg trente sammen, og etterpå dro ut og tok et par øl. Når det gjaldt restitusjonen og ølen, drakk vi aldri så mye at det ville påvirke evnen vår til å trene dagen derpå. Vi utviklet i grunn en feeling ovenfor dette også.
3 FORSKJELLIGE ØKTER
– Slik jeg ser det er det tre typer økter, de som får deg i form, de som viser at du er i form og restitusjon. Vi snakket om treningsplaner; noe Frank i stor grad utviklet på egenhånd. Slik han ser det er trening akkurat som å lære anormal psykologi eller organisk kjemi. Han understreker å lære.
– Du gjorde det bra på maraton over en lengre periode, hva tror du skal til for å bli så god?
– Å vite hvordan en skal trene, være konsistent i det harde treningsarbeidet over tid og velg dine konkurranser med omhu
– der du skal være i toppform. Jeg peaket bare to ganger i året, kanskje bare en gang i hver sesong, og jeg løp gjennom alle de andre løpene, selv noen av mesterskapene som jeg vant, men jeg hadde aldri en formtopp tilnærming til dem så det ble i snitt færre enn to maraton i året. Men, som han sier, han løp 5km og 10km og treningsloggen hans reflekterte dette. Frank for klarer at han trente som en 5000m løper året rundt. Selv om han holdt den totale lengden relativt kort, i hvert fall når den sammenliknes med løpere som Kenenisa Bekele og andre etiopere som er vandt med 15-20x400m eller 5x2000m. Hvorfor? Som han nevnte tidligere; restitusjonen var nøkkelen.
– Jeg løp aldri lenger 12x400m, 6x800m eller 4x1200m, men jeg løp dem fort og restitusjonstiden var veldig, veldig kort. Deretter dro jeg, kanskje 1 eller 2 ganger i måneden, ut på en lett dag og jeg bare følte at nå har jeg det
– jeg følte det i kroppen. For meg betydde dette at jeg var restituert, og det var vanligvis på en fredag. Hvis det var tilfelle så hadde jeg en løype som jeg løp etter oppvarminga, og poenget var å se hvor jeg endte opp da jeg var ferdig og dette var mitt tempo eller terskel tur. Det er her Frank forklarer tre typer økter. Tempo økta er den som «viser at du er form», Intervaller er de som «får deg i form» og restitusjon er en hver form for «lett løpetur.»
– Jeg satte alltid opp intervalløktene mine slik at jeg kunne gjøre dem på dårlige dager og til fordel og variabelt gjøre det bedre. Noen ganger gjorde jeg ikke det, men det var sjeldent, men allikevel så tillot det meg å øke farten fordi jeg aldri følte presset fra starten av, og jeg kunne alltid føle på meg gjennom treningsøkta, akkurat hvor mye jeg skulle øke intensiteten.
– Du bare følte det, spør jeg hvorpå Frank svarer ja, jeg bare følte det med en tydelig stemme. – Jeg viste akkurat der og da litt raskere, litt raskere og hvis du tenker over det så er det slik det er i et løp. Du øker innsatsen, øker innsatsen og på den siste som bør være den raskeste med god margin hvorpå jeg alltid sier at når du krysser mållinja og hvis noen peker en pistol mot hodet ditt og sier: «Løp en til eller så skyter jeg», så svarer du:
SKYT MEG, sier vi i kor før vi ler. Denne eksakte beskrivelsen er å finne i Franks biografi «My Marathon
– Reflections on a Gold Medal Life.» Når smilene våre returnerer til normalen utdyper Frank temaet. Som nevnt tidligere var treningsøktene hans planlagt I forhold til å gjøre magadrag, og dette er også et nøkkelord i denne sammenheng. Han forklarer at det handlet om få så mye som mulig ut av seg selv og disse treningsøktene var, i følge han selv, den beste måten han kunne gjøre dette på, fordi det ikke handlet så mye om å konkurrere mot andre mennesker. Du tar tiden på deg selv, og du gjør det i forhold til hva du ser andre mennesker gjør. Det andre er hvis du gjør det riktig, og her kommer vi innom Emil Zatopek som var utrolig god til å få de andre utøverne til å fokusere på ham og ikke på seg selv.
USADA
– Det er et privilegium å være med i løpet, du har ingen juridisk rett til å være med. Sier Frank, mens vi diskuterer antidoping, mer spesifikt en utøver involvert i Balco saken fra 2002-2003. The Bay Area Laboratory Cooperative, som distribuerte steroider til profesjonelle idrettsutøvere er nå, teknisk sett, utslettet etter at USADA, ledet av Frank; han fikk IRS* og justis departementet til å være tilstede, da Balco ble undersøkt slik at de kunne få med seg de nødvendige dokumentene. Vi tok en Al-Capone, sier han. Og det gjorde de. Frank fortsetter med å forklare at han for 8 år siden gikk til Mary Wittenberg, sjefen for New York City Maraton, med en lignende ide, fordi han forsøker å få store løp i USA til å gjøre det samme. Summert opp går ideen ut på at alle løpere skal være gjenstand for uavhengig testing til et hvilket som helst tidspunkt. Hvorfor? Sitatet i kursiv ovenfor er forklaring i seg selv.
– Dette er vårt krav, at du må vise at du har vært en del av et testprogram gjennom de siste 6 månedene, administrert av et legitimt byrå som er gjenstand for vurdering ovenfra og som ikke har noen form for interessekonflikter. Kan du ikke vise dette i de 6 siste månedene i din profil, så kan du ikke være med i løpet. Så til dere store maraton arrangører der ute, hvis du vil ha med noen i løpet ditt, si til denne personen: »Vi vil ha deg med og vi kommer til å betale for testingen og da må du være med i programmet».
– Det burde være så enkelt.
– Ikke sant.
– Det er enkelt.
– Enkelt og det får folk til å gjøre, i offentlighet, det de sier de vil gjøre. Ikke sant.
– Det drar dem skrikende fram til å gjøre det rette!
Vi er begge enige i at dette er nødvendig for idretten. Utøvere bør være gjenstand for testing, før, i løpet av og etter konkurranser. Frank forklarer at utøvere som er rene ønsker et slikt program velkommen fordi DET ER TIL FORDELL FOR IDRETTEN.
KATTEN FELIX
De fleste mennesker i dagens samfunn, vokser opp med foreldre som er glad i og respekterer sine barn. Det er slik det skal være. Franks mor var et slikt menneske. Hans far derimot, som hadde en tatovering av Katten Felix på armen
– et virkelig lekent symbol på den mannen han så absolutt ikke var
– var den rake motsetningen av den type person som en hver far SKAL være.
– Hvordan tror du tiden med faren din påvirket deg som løper?
– Jeg tror det å løpe var, for det min del, en flukt fra…det var mitt fristed, jeg var trygg da jeg var utenfor huset å løp.
– Du følte deg trygg.
– Ja, og det andre det gjorde; det bidro til at jeg fikk tankene vekk fra situasjonen hjemme og dermed fokuserte på andre ting. Men det bidro også til at jeg tok i bruk den samme teknikken som akademia, og jeg begynte å forstå at akademia kom til å bli min flukt. Jeg følte jeg var smart nok til å forstå oddsen for å bli en profesjonell løper.
– Veldig tynne odds, svarer Frank bekreftende før han utdyper temaet. Han føler seg heldig for at løping ble til et fristed, en belønning for å gjøre sine akademiske oppgaver, som det var. Akademia presenterte også en annen mulighet: et program for talentfulle og begavete ungdomsskoleelever. Frank ble en del av dette programmet, og tror det var hjelpsomt da han vokste opp, men det var også det motsatte av hva faren hans ønsket.