533 Views

En samtale med den mest innflytelsesrike amerikanske løperen i historien

Da jeg viste henne et bilde av passet mitt endret ansiktsuttrykket henne og en øl var på vei. I mellomtiden delte gullmedalje vinneren på maraton under OL i München i 1972, den første president til USADA og den mest innflytelsesrike amerikanske løperen gjennom historien ølen sin med en person han møtte for første gang noen dager tidligere.

November 23, 2017
Skrevet av:

admin

OL 1976: Frank gratulerer her, noe motvillig øst-tyskeren Waldemar Cierpinksi etter maratonet som sistnevnte vant og Frank fikk sølv. Frank husker fortsatt det uanstrengte blikket Cierpinski hadde da han satte inn det avgjørende rykket. I senere tid har det blitt bevist at Cierpinski var en del av det statsstyrte øst-tyske dopingprogrammet. Foto: AP/ NTB/Scanpix Marathon runner Frank Shorter, left, shakes hands with East Germany’s Waldemar Cierpinski after the East German won the Olympic marathon, July 31, 1976 in Montreal. Shorter finished second to win the silver. (AP Photo)

Sier Frank idet servitøren forlater bordet vårt ved Buffalo Wild Wings i Middletown, New York – hans hjemby. «Denne» var en øl, en drink nok så lik den jeg selv bestilte, men ble nektet da servitøren ikke ville godta mitt norske førerkort som legitimasjon. Da jeg viste henne et bilde av passet mitt endret ansiktsuttrykket henne og en øl var på vei. I mellomtiden delte gullmedalje vinneren på maraton under OL i München i 1972, den første president til USADA og den mest innflytelsesrike amerikanske løperen gjennom historien ølen sin med en person han møtte for første gang noen dager tidligere. Etter at vi løp Crystal Run Classic 10k dro Frank og jeg sammen med andre medlemmer av det lokale løpemiljøet til Buffalo Wild Wings

– en handling like naturlig som å løpe de 10 kilometerne gjennom Middletown. Samtalen vår lener seg av naturlige årsaker mot løping.

– Jeg tror intervaller er nøkkelen og hvordan du strukturerer alt rundt det, finne de riktige verktøyene for hvert enkelt individ, jeg tror det er den enkleste delen

– å finne et program som fungerer for en individuell utøver med tanke på intensitet

– men den virkelige utfordringen er restitusjon. Temaet var hans treningsfilosofi og når han nevner restitusjon blir jeg øyeblikkelig minnet på OL I 1972 hvor Frank løp to 10 000m løp og et maraton over 10 dager. Jeg forteller han at jeg har vanskelig for å forstå hvordan han klarte å løpe 2 x 10 000m en uke før et maraton

– og fortsatt vinne det. Det begynte på high school, sier han.

– Jeg begynte å gjøre to løp I hvert stevne, 1-mile i begynnelsen og 2-mile mot slutten. Hans forlovede, Michelle Cox fra Colorado legger raskt til i samtalen at det ville ikke ha fungert for de fleste, hvis de begynte å gjøre det samme, for de ville ikke være i stand til å gjøre det. Frank, som ser ut til å være enig, tenker et halvt sekund før han fortsetter

–Det kan hende det er en genetisk komponent til det hele og kanskje det er min styrke. Men her er en måte å se det på: Du har det kanskje på et område som en overkompensasjon for et annet. For eksempel var min VO2 maks når jeg var på mitt beste 71.3, noe som er relativt lavt. Jeg er mildt sagt sjokkert over det lave tallet og forteller han at jeg trener en 17-åring som har målt 65, noe som er identisk med det Frank målte da han var i 60-åra. Hvem vet legger han til. Men en ting er sikkert, som eliteløper var Frank i stand til å opprettholde 92 % av VO2 maks, uten å bli sendt i bane rundt jorda; en egenskap som fant sted i 3:06 fart. Dette kan også ha vært en av egenskapene som bidro til at han klarte å løpe 3 løp over 10 dager i 1972.

FESTMIDDAG: Den lokale løpeklubben, Orange Runners Club, arrangerte en festmiddag for Frank lørdag 3. juni. Her forteller Frank om oppveksten i Middletown som du kan lese mer om på side 14.–17.

– Eksemplet som jeg pleier å gi er Kenny More, fyren som ble nummer 4 på maraton I OL og holdt den amerikanske rekorden før jeg gjorde det. Han trengte dobbelt så mye restitusjon som jeg gjorde. Det gjorde han. Frank fortsetter med å si at i Moores freshman year ved Oregon, sa treneren, Bill Bowerman, at på lette dager skulle han møte opp på banen og løpe en enkel 3-mile, og hvis Bowerman fant ut at han gjorde mer så ville stipendet bli fjernet.

– Ja, men han viste at Kenny kunne dra på banen for å løpe raske 300 metere. Hans favoritt økt var 16x300m på omtrent 42 sekunder. Det var raskere enn jeg kunne, men jeg kunne løpe flere løp i påfølgende dager. Det er en god egenskap å ha, svarer jeg. Frank fortsetter ved å gi et eksempel fra 1977; Han løp the Chicago Distance Classic, en 20km 3. juli til tiden 1:01, hoppet på et fly til Atlanta hvor han vant the Peachtree Road Race dagen derpå. Han var 6 sekunder foran Bill Rodgers, 49 foran Don Kardong og 77 foran Lasse Viren. Tre løpere som var i stand til å løpe fort.

–Ja, men jeg tenkte aldri på det slik, for jeg var vandt til å gjøre det. Det var nok en viss psykologisk faktor ved det også

– det å vise andre utøvere at jeg var i stand til å gjøre det.

TRENINGEN FRAM TIL MARATON
Når han blir spurt hvilke deler av treningen hans som bidro til at han vant maraton i München, er et nøkkelord magadrag. Han gjorde det under Fukuoka maraton i desember 1971, mens han løp 800m intervaller på Bislett før avreise til München og selvfølgelig under maraton konkurransen som han til slutt vant.

– Jeg satte opp treningene mine slik at jeg ville være i stand til å gjøre et skikkelig magadrag på maraton slik som folk gjør det på 10 000m og 5000m.

– Er dette magadraget fysisk..? Mentalt..? – Nei, det ligger faktisk i treningsøkta. Jeg gjorde for eksempel 6x800m på banen og løp 34 for første 200m, 60 for de midterste 400m og 34 for de siste 200m, og dette gjorde jeg med kort restitusjonstid i mellom. 100m jogg ved havnivå.

– Hvordan følte du deg etter en slik økt?

– Jeg følte meg bra! Og grunnen til at jeg bare gjorde 6 var fordi jeg gjorde hver og en av dem litt raskere enn den forrige. Den første var kanskje 34, men mot slutten var 33-59-33. Frank fortsetter med å forklare at han lærte å gjøre det samme for sine 400m økter hvor han løp hver av 12 rundene litt raskere enn den forrige. Han begynte rundt 65 og kom etter hvert ned til under 60 med 50m jogg i mellom. Dagen etter en slik økt skulle være lett slik at han gjennomførte 3 lette økter før den neste harde. Han lærte å lytte til kroppen sin og utviklet, som han forklarer, et instinkt

– et som minner om tiden han tilbrakte med Steve Prefontaine.

– På restitusjonsdagene mine brukte jeg sjeldent klokke, og løp distanser som jeg kjente til, slik at jeg kunne holde tempoet i den midtre delen noe som var grunnen til jeg visste hvor langt jeg løp, men jeg gjorde det ut ifra en slags feeling, og det var nesten slik som når Steve Prefontaine og jeg trente sammen, og etterpå dro ut og tok et par øl. Når det gjaldt restitusjonen og ølen, drakk vi aldri så mye at det ville påvirke evnen vår til å trene dagen derpå. Vi utviklet i grunn en feeling ovenfor dette også.

3 FORSKJELLIGE ØKTER
– Slik jeg ser det er det tre typer økter, de som får deg i form, de som viser at du er i form og restitusjon. Vi snakket om treningsplaner; noe Frank i stor grad utviklet på egenhånd. Slik han ser det er trening akkurat som å lære anormal psykologi eller organisk kjemi. Han understreker å lære.

– Du gjorde det bra på maraton over en lengre periode, hva tror du skal til for å bli så god?

– Å vite hvordan en skal trene, være konsistent i det harde treningsarbeidet over tid og velg dine konkurranser med omhu

– der du skal være i toppform. Jeg peaket bare to ganger i året, kanskje bare en gang i hver sesong, og jeg løp gjennom alle de andre løpene, selv noen av mesterskapene som jeg vant, men jeg hadde aldri en formtopp tilnærming til dem så det ble i snitt færre enn to maraton i året. Men, som han sier, han løp 5km og 10km og treningsloggen hans reflekterte dette. Frank for klarer at han trente som en 5000m løper året rundt. Selv om han holdt den totale lengden relativt kort, i hvert fall når den sammenliknes med løpere som Kenenisa Bekele og andre etiopere som er vandt med 15-20x400m eller 5x2000m. Hvorfor? Som han nevnte tidligere; restitusjonen var nøkkelen.

– Jeg løp aldri lenger 12x400m, 6x800m eller 4x1200m, men jeg løp dem fort og restitusjonstiden var veldig, veldig kort. Deretter dro jeg, kanskje 1 eller 2 ganger i måneden, ut på en lett dag og jeg bare følte at nå har jeg det

– jeg følte det i kroppen. For meg betydde dette at jeg var restituert, og det var vanligvis på en fredag. Hvis det var tilfelle så hadde jeg en løype som jeg løp etter oppvarminga, og poenget var å se hvor jeg endte opp da jeg var ferdig og dette var mitt tempo eller terskel tur. Det er her Frank forklarer tre typer økter. Tempo økta er den som «viser at du er form», Intervaller er de som «får deg i form» og restitusjon er en hver form for «lett løpetur.»

– Jeg satte alltid opp intervalløktene mine slik at jeg kunne gjøre dem på dårlige dager og til fordel og variabelt gjøre det bedre. Noen ganger gjorde jeg ikke det, men det var sjeldent, men allikevel så tillot det meg å øke farten fordi jeg aldri følte presset fra starten av, og jeg kunne alltid føle på meg gjennom treningsøkta, akkurat hvor mye jeg skulle øke intensiteten.

– Du bare følte det, spør jeg hvorpå Frank svarer ja, jeg bare følte det med en tydelig stemme. – Jeg viste akkurat der og da litt raskere, litt raskere og hvis du tenker over det så er det slik det er i et løp. Du øker innsatsen, øker innsatsen og på den siste som bør være den raskeste med god margin hvorpå jeg alltid sier at når du krysser mållinja og hvis noen peker en pistol mot hodet ditt og sier: «Løp en til eller så skyter jeg», så svarer du:
SKYT MEG, sier vi i kor før vi ler. Denne eksakte beskrivelsen er å finne i Franks biografi «My Marathon

– Reflections on a Gold Medal Life.» Når smilene våre returnerer til normalen utdyper Frank temaet. Som nevnt tidligere var treningsøktene hans planlagt I forhold til å gjøre magadrag, og dette er også et nøkkelord i denne sammenheng. Han forklarer at det handlet om få så mye som mulig ut av seg selv og disse treningsøktene var, i følge han selv, den beste måten han kunne gjøre dette på, fordi det ikke handlet så mye om å konkurrere mot andre mennesker. Du tar tiden på deg selv, og du gjør det i forhold til hva du ser andre mennesker gjør. Det andre er hvis du gjør det riktig, og her kommer vi innom Emil Zatopek som var utrolig god til å få de andre utøverne til å fokusere på ham og ikke på seg selv.

USADA
– Det er et privilegium å være med i løpet, du har ingen juridisk rett til å være med. Sier Frank, mens vi diskuterer antidoping, mer spesifikt en utøver involvert i Balco saken fra 2002-2003. The Bay Area Laboratory Cooperative, som distribuerte steroider til profesjonelle idrettsutøvere er nå, teknisk sett, utslettet etter at USADA, ledet av Frank; han fikk IRS* og justis departementet til å være tilstede, da Balco ble undersøkt slik at de kunne få med seg de nødvendige dokumentene. Vi tok en Al-Capone, sier han. Og det gjorde de. Frank fortsetter med å forklare at han for 8 år siden gikk til Mary Wittenberg, sjefen for New York City Maraton, med en lignende ide, fordi han forsøker å få store løp i USA til å gjøre det samme. Summert opp går ideen ut på at alle løpere skal være gjenstand for uavhengig testing til et hvilket som helst tidspunkt. Hvorfor? Sitatet i kursiv ovenfor er forklaring i seg selv.

– Dette er vårt krav, at du må vise at du har vært en del av et testprogram gjennom de siste 6 månedene, administrert av et legitimt byrå som er gjenstand for vurdering ovenfra og som ikke har noen form for interessekonflikter. Kan du ikke vise dette i de 6 siste månedene i din profil, så kan du ikke være med i løpet. Så til dere store maraton arrangører der ute, hvis du vil ha med noen i løpet ditt, si til denne personen: »Vi vil ha deg med og vi kommer til å betale for testingen og da må du være med i programmet».

– Det burde være så enkelt.

– Ikke sant.

– Det er enkelt.

– Enkelt og det får folk til å gjøre, i offentlighet, det de sier de vil gjøre. Ikke sant.

– Det drar dem skrikende fram til å gjøre det rette!
Vi er begge enige i at dette er nødvendig for idretten. Utøvere bør være gjenstand for testing, før, i løpet av og etter konkurranser. Frank forklarer at utøvere som er rene ønsker et slikt program velkommen fordi DET ER TIL FORDELL FOR IDRETTEN.

KATTEN FELIX
De fleste mennesker i dagens samfunn, vokser opp med foreldre som er glad i og respekterer sine barn. Det er slik det skal være. Franks mor var et slikt menneske. Hans far derimot, som hadde en tatovering av Katten Felix på armen

– et virkelig lekent symbol på den mannen han så absolutt ikke var

– var den rake motsetningen av den type person som en hver far SKAL være.

– Hvordan tror du tiden med faren din påvirket deg som løper?

– Jeg tror det å løpe var, for det min del, en flukt fra…det var mitt fristed, jeg var trygg da jeg var utenfor huset å løp.

– Du følte deg trygg.

– Ja, og det andre det gjorde; det bidro til at jeg fikk tankene vekk fra situasjonen hjemme og dermed fokuserte på andre ting. Men det bidro også til at jeg tok i bruk den samme teknikken som akademia, og jeg begynte å forstå at akademia kom til å bli min flukt. Jeg følte jeg var smart nok til å forstå oddsen for å bli en profesjonell løper.

– Veldig tynne odds, svarer Frank bekreftende før han utdyper temaet. Han føler seg heldig for at løping ble til et fristed, en belønning for å gjøre sine akademiske oppgaver, som det var. Akademia presenterte også en annen mulighet: et program for talentfulle og begavete ungdomsskoleelever. Frank ble en del av dette programmet, og tror det var hjelpsomt da han vokste opp, men det var også det motsatte av hva faren hans ønsket.

Tempo økta er den som «viser at du er form», Intervaller er de som «får deg i form»
og restitusjon er en hver form for «lett løpetur.»

– Faren min var en av de folkene som ikke ville at barna hans skulle nå lenger enn ham, så han bokstavelig talt, og aktivt, jobbet mot det. Når vi ser tilbake, så hadde han en evne til å sette barna sine opp mot hverandre, og undergrave et hvilket som helst forsøk på å oppnå noe. Det gikk lenger enn og ikke være tilstede på noen av våre begivenheter. Du forstår, faren min så ikke på noen av mine olympiske løp. Unnskyldningen var at han var for nervøs. Et resultat av dette var at Frank innså i en tidlig alder at academia var den nødvendige fluktruten. Han trengte finansiell trygghet for utdannelsen sin, noe han innså da han var 10-12 år, rett rundt den tiden han ble en del av programmet for talentfulle ungdommer. Realisering kom fra farens sabotering av alt som var; Frank forstod at faren, på en eller annen måte, kom til å sabotere hans egen utdannelse og dermed måtte han være uavhengig.

– Michelle og jeg snakker ofte om uavhengighet fra en tidlig alder, og hun kommer jo fra en lignende bakgrunn, hvor en av foreldrene dine er suksessfulle og ikke kommer til å støtte deg.

– Ikke bare vil de unngå å støtte deg, men de vil prøve å forhindre deg, legger Michelle raskt til hvorpå Frank sier: «Ser du, hva var det jeg sa?» Han smiler før han fortsetter tankegangen.

– Så jeg innså det tidlig og når jeg hadde mulighet til å gå på privatskole, tok jeg den. Den kan jeg takke gudmoren min for, fordi det var hun som ga meg den. Der så jeg at utdannelse var løsningen mens løping var i grunnen en måte å bli kvitt stress på, samtidig som det blandet seg med akademia siden jeg var utenfor hjemmet, så jeg ble nødt til å bruke det som en del av livet. Han stopper å snakke et øyeblikk og Michelle ser på han.

– Men det føltes godt når du løp?
Frank nikker bekreftende og forklarer at den røde tråden i det hele var at utdanning var nøkkelen; han innså at det å gå på den beste skolen han kunne, var den eneste muligheten. Michelle legger til i samtalen at «ikke alle mennesker er smarte nok til å innse dette, og mange av dem tror at dop er veien ut.» Et bidrag med validitet. Frank derimot endte ikke opp som en «gateapoteker » og grunnen til det kan ses i hans holdninger «å jobbe», holdninger som ble utviklet i en tidlig alder

– han hadde skole om morgenen. – Når jeg begynte på college og folk ville at jeg skulle bli med i et fraternity og de ville at jeg skulle bli full og jeg sa jeg kommer bare ikke til å gjøre det for jeg må gå på skolen, jeg vet at dere vil ha meg med, og det er ok, så det var den holdningen

– for å gjøre en lang historie kort, jeg fullførte Yale og fant ut at det jeg gjorde for å kvitte meg med stress, det var jeg god til.

– Så fortsett med det ikke sant?

– Definitivt.

Franks utholdenhet fortsetter å legge kilometer bak seg og kommer fram i hans lidenskap og støtte til idretten. Blant annet gjennom USADA og annen tilstedeværelse som for eksempel Crystal Run Classic 10k. Franks liv er i grunn et oppriktig bilde av hva løping representerer:

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy