1932 Views

Se sørover

De fleste klubber har noe å lære av SK Vidar. Men hvor henter Vidar sin inspirasjon fra? – Nederland.

April 10, 2015
Skrevet av:

admin

Listefyll, utbryter Meike Hesselink, sportslig leder for barn, ungdom og talentutvikling i SK Vidar.

– Jeg hadde aldri hørt det uttrykket før jeg kom til Norge. Man kan da ikke bruke sånne termer! Det er noe norskt – det å se på seg selv som listefyll, sier nederlenderen. For å sette ting litt på spissen kan det late til at holdningene til nordmenn og nederlendere er noe forskjellig når det kommer til det å konkurrere.

Til tross for at en ny løpsbølge er godt på vei, og til tross for at vi er en tilsynelatende sporty nasjon som elsker å dokumentere våre sprekheter på sosiale medier, er vårt forhold til konkurranser noe mer tilbaketrukkent. Det vil si, vi skal helst være veldig sikre på at vi er i ordentlig god form før vi fester på oss et startnummer. Vi kan til nød strekke oss til å være med på et uformelt bedriftslag i Holmenkollstafetten hvis formen ikke er som tiltenkt.

– Det har nok litt med kultur å gjøre. I Norge er det litt lite aksept for å delta i løp og konkurranser hvis du ikke går all inn og leverer toppresultater, sier Jasper Buitink, sportslig leder i Vidar. Han legger til at for å endre dette må man starte med utøvere i ung alder, og det er nettopp dette Vidar forsøker å gjøre.

 

VOKSENDE BARNE- OG UNGDOMSAVDELING

Mange norske ungdommer slutter med friidrett når de innser at de ikke kan bli verdensmestere.
Resultater er en stor del av idretten – selvsagt. Men kan det tenkes at det blir et for stort fokus på disse tallene, og at treningsgleden og det sosiale kommer litt for langt i bakgrunnen?

– For seks-syv år siden var SK Vidar en klubb med bare seniorutøvere. Det var rett og slett litt typisk norsk. Vi hadde eliteutøvere og noen andre utøvere, ellers var det ingen ting. Men eliteutøvere kommer ikke av seg selv. Vi følte vi hadde et ansvar, både som idrettsklubb og overfor samfunnet. Vi måtte tilby noe til barn og ungdom – bidra til å få folk i bevegelse, forteller en engasjert Meike Hesselink.

– Vi kan ikke arrangere Oslo Maraton og forvente at folk er i aktivitet når vi ikke tilbyr noe. Så derfor ønsket vi å gjøre noe med det, og vi startet i det små med 10 barn, og nå består barne- og ungdomsavdelingen vår av 200-300 stykker. Det er riktignok ikke alle som er like aktive, men det er vanligvis mellom 150 og 200 barn på trening hver uke. Det har vokst veldig, og det er gøy å se, sier hun.

 

FELLESSKAPSFØLELSE FREMFOR RESULTATER

Meike har ansvaret for denne barne- og ungdomsavdelingen. Hun hjelper trenerne, og kommer med treningsopplegg og innspill. Som eneste klubb i Norge har SK Vidar en trener som er ansatt i klubben, nemlig Per Skoog.

– Han er veldig flink til å bygge et sosialt nettverk rundt treningsgruppa. De fleste klubber som har barneavdelinger gjør det bra frem til barna er 12, og så er det plutselig ingen. En av de største gruppene vi har innenfor barne- og ungdomsavdelingen er aldersgruppen 15-16 år, så i stedet for at det går ned, går det opp, og det er veldig artig. Grunnen til dette er at vi er en veldig inkluderende klubb, og vi stiller ingen krav til prestasjon – utøverne kan være med på treninger og samlinger, og samlingene består for eksempel av trening på en lørdag etterfulgt av pizzakveld eller kinobesøk. Slike ting gjør at ungdommene fortsetter å komme, og det er derfor vi har en så stor avdeling i en vanskelig aldersgruppe, forklarer Meike.

– Vi stiller ikke krav til om du er flink eller ikke, men vi stiller krav til motivasjon, legger hun til. SK Vidar starter opp en spesialiseringsgruppe etter påske, for barn som ønsker å peile seg inn på en bestemt friidrettsgren. Det eneste kravet som stilles der er at de i tillegg til å møte på trening i sin gren også stiller på en fellestrening i uka.

 

LES OGSÅ: Klubbrapport; Søndre Land

 

FANTASTISK SAMARBEIDSKONSEPT

Alle Norges friidrettsklubber; les, lær og kopier. Dette er et konsept til etterfølgelse.
SK Vidar samarbeider med Nydalen orientering, og har en avtale med Kjelsås og Lyn Ski – deres orienterings- og langrennsløpere får trene med SK Vidar om sommeren.

De betaler ikke full medlemskontingent, og kan velge selv om de vil konkurrere for SK Vidar eller sin klubb – men de fleste velger Vidar etter en liten stund. Det er viktig med tilhørighet, som Meike sier.
Mange (distrikts)klubber hanker inn orienterings- eller langrennsløpere for å få et fullsatt stafettlag til Holmenkollstafetten hver vår. Hvor er lagfølelsen når du leverer pinnen videre til etukjent menneske som har tredd på seg klubbdrakta kun for denne anledningen? Utøvere i individuelle idretter har også behov for lagfølelse og tilhørighet, og det trenger ikke kun å være tilknyttet egen klubb.

Utvid horisonten og start et samarbeid med langrennsklubben i nabobygda i dag.

– Nå etter påske starter vi opp en gruppe løpere født i 2003/2004 – det var i utgangspunktet firefem stykker. Etter at Lyn Ski kom til oss er vi oppe i 15-20 stykker, forteller Meike ivrig.
Med andre ord har alle utbytte av dette samarbeidet.

– Det er viktig å påpeke at ungene ikke trenger å velge idrett – vi forventer ikke at de er her på hver eneste trening. De kan konkurrere langrenn om vinteren og komme tilbake til frii-drettsbanen om sommeren. Det viktigste er at det er et tilbud – de kan være aktive og føle seg tilknyttet det sosiale miljøet vi har, uten at vi stiller krav til at de må være her så og så mye, eller at de må konkurrere. De kan kombinere så lenge de ønsker – man får en komplett utøver, sier Meike.

Jasper forteller om et seminar de hadde på Kjelsås sammen med nevnte trener Per Skoog, Jack Waitz og Karoline Bjerkeli Grøvdal, der de snakket om kombinasjonen ski og løping. En trener for skiutøverne fortalte litt om hva løpetreningen hadde gjort med ungdommene – de presterer nemlig bedre i langrennssporet. Det igjen har gjort at det har generert store løpsgrupper opp til 15 år hos Per, og slik kom også Lyn Ski i kontakt med Vidar.

– Akkurat nå har vi nesten problemer med å ta unna alt, for vi vil jo ha kvalitet, sier Jasper.

– Kvalitet på treningene, ikke nødvendigvis på prestasjonene, skyter Meike inn.

– Man kan ha 50 utøvere og én trener, men da ser man ikke hver enkelt utøver. Utøveren skal føle seg sett, tilknyttet og verdsatt. Det skal bli lagt merke til når en ikke er på trening, understreker hun.

 

NEDERLANDS STYRKER

La oss trekke inn Nederland igjen. Filosofien Vidar prøver å legge til rette for i barne- og ungdomsavdelingen, nemlig «fellesskapet først», ser ut til å være grunnholdningen som preger store deler av friidretten i Nederland. Friidrettsbanen besøkes fordi det er gøy. Meike mimrer om destore «Track Meetings» som hun pleide å delta på i Utrecht, hvor man kan melde seg på frem til én time før startskuddet går, og hvor det er 10 fulle heat på 800m, med tider fra 1.48 til 2.50.

– Det er så gøy. Det er sånn det skal være, sier hun. I enkelte klasser i Norge er det sjeldent mer enn ett heat, og det på store stevner som for eksempel Tyrvinglekene. Det er heller ingen stor spredning i feltet – rett og slett fordi nordmenn ikke konkurrerer med mindre de er gode.

– Det er det som er så rart i Norge, sett med nederlandske øyne; man har ikke lov til å toppe lag før utøverne er 12 år. Og når de fyller 12 toppes lagene, og de som ikke er på førstelaget står igjen uten noe tilbud. I den alderen er det mye som skjer – de begynner på ungdomsskole, starter med karakterer – mye er nytt, sier en oppgitt Meike og forteller at på et hvilket som helst stevne i Nederland vil man finne 5000m-løpere som løper på 25 minutter. De heies inn og det er stor stemning. I Norge er det ikke slik.

Løpsbølge i Norge

– Man konkurrerer kun når man er flink, og det er ikke noe tilbud til de som ikke ønsker å bli eliteutøvere. Mosjonsavdelingen i Nederland er superstor – det er den største avdelingen. Vi har jo løpsbølge i Norge, men de er sjeldent tilknyttet en klubb, forklarer Meike. Kan dette være fordi vi føler at så fort vi organiserer oss er det synonymt med å tro at man kan kvalifisere seg til VM? Hvis dette er holdningene som preger oss nordmenn bør vi se sørover – glem resultatstyret og sett fellesskapet først.

Hvis du oppsøker en vilkårlig friidrettsbane i Nederland en dag det er fellestrening vil du, i tillegg til ivrige ungdommer og aktive utøvere på tartan og gress, se en flokk mosjonister stå å skravle og tøye før de legger ut på langtur. Dette kan være avdankede utøvere, foreldre som benytter sjansen til litt trim siden de likevel må kjøre poden på friidrettstrening, og andre mosjonister som har glede av trening i et fellesskap. En times tid senere returnerer de til banen for et par stigningsløp etterfulgt av suppe, te eller en øl i klubbhuset sammen med de andre utøverne – unge som gamle. Også sykler de hjem.

– Alle baner har et fungerende klubbhus, og det er helt vanlig å spise suppe eller ta en cola etter trening. På den måten blir det sosialt, og du lærer å kjenne menneskene på en helt annen måte utover trening, sier Meike. Det er nemlig gjennom klubbhusets inntekter at de Nederlandske klubbene tjener penger. De får ingen fortjeneste av å arrangere stevner slik som i Norge – det er det bare store kommersielle aktører som gjør, så på den fronten kan det sies at Norge har et mer gunstig system. Men en fusjon hadde kanskje vært å foretrekke? Vi kan vel fortsatt ha åpne klubbhus som legger til rette for en hyggelig prat etter trening selv om stevnene er hovedinntektskilden vår?

 

INKLUDERENDE ARRANGEMENT

Meike forteller at Vidar oppfordrer utøverne sine til å ta trenerkurs, Ung:leder-kurs og at klubben også tilbyr internkursing av sine utøvere. Dette gjør at de som ikke lenger ønsker å være aktive utøvere, men fortsatt vil være en del av friidrettsmiljøet har et alternativ – de kan for eksempel bli trenere.

– Vi i Vidar SK ønsker å få alle med. Vi kommer nå med et nytt stevnekonsept inspirert av de nederlandske «klubbkonkurransene», forteller Meike. To utøvere i klubben, som er med på Ung:leder-kurs i regi av Norsk friidrett oppsøkte Meike og la frem at de ville lage et inkluderende arrangement. Meike fortalte om lagstevnene i Nederland, som går ut på at alle utøvere får være med i to øvelser i tillegg til stafett. Alle øvelsene må dekkes i hver aldersklasse fra hver klubb. Dette resulterer i at utøverne må konkurrere i øvelser de vanligvis ikke er vant til å konkurrere i – men de gjør det for laget.

Ufarliggjør konkurransesituasjonen

– Dette ufarliggjør konkurransesituasjonen samtidig som det danner lagfølelse og tilhørighet og samhold, sier Meike.
De unge lederne syntes dette hørtes ut som en kjempeidé, og arrangerer nå lignende konsept i Oslo. Stevnet har fått navnet «Den store lagkonkurransen», og går ut på at tre og tre deltageres individuelle resultater legges sammen ved hjelp av tyrvingtabellen, og at lagenes samlede summer til slutt rangeres. «På denne måten ønsker vi å flytte fokuset vekk fra enkeltprestasjonene, og skape en arena for mestrings- og lagfølelse hvor alle får følelsen av at de trengs og er like viktige» heter det i invitasjonen som de to Ung:leder-deltakerne har laget. Dette flotte konseptet legger til rette for nettopp det norsk friidrett kan trenge en dose av.

– Jeg håper virkelig dette er noe som tar av. Og så håper jeg at dette er noe vi i Norge kommer til å like, ler Meike.
Dette med å ufarliggjøre konkurranser er ikke noe som kun er aktuelt for barn og unge. Det kan tenkes at mange nordmenn, uansett alder, trenger å innse at konkurranse først og fremst skal være moro, og ikke blodseriøst. Det er ikke flust av friidrettsstevner i lille Norge, og sesongen vår er i tillegg noe kortere enn Nederlands

– kan dette være en medvirkende faktor til at konkurranser ofte blir en resultatorientert greie fremfor noe sosialt og moro – for du har bare et fåtalls sjanser til å oppnå en viss prestasjon?

– Det er jo bare én som vinner. Du må se på dine egne prestasjoner, dine egne muligheter. Ikke se på deg selv som listefyll, sier Meike Hesselink

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy