En samtale om friidrett Friidrettsprat

Jeg gikk gjennom dørene til Paa Bryggen, restauranten som ligger der navnet tilsier. Det var tomt. Personalet var de eneste som møtte meg. Noen minutter senere kom Marlen Aakre og halvannen time senere snakket vi fortsatt om Friidrett.

PAA BRYGGA: Marlen Aakre og Aleks Tangen snakker om Friidrett. Bildet er tatt av en behjelpelig servitør.

FREDRIKSTAD 30. MARS, 2017 var en alminnelig dag hvor biler kjørte og folk gikk. Været derimot kunne beskrives som alt annet enn normalt. Det regnet, var grått og sånn noenlunde trist avhengig av ditt ståsted på regn. Dagen derpå ble det målt 7,2mm regn ved Øsaker måle-stasjon i Sarpsborg, det ville gitt en måneds-mengde på 223,2mm mot et gjennomsnitt på 55mm. Men resten av dagen var annerledes.
Vi snakket om friidrettsprestasjoner, ernæring, det at hver sak har to sider, at en kan motiveres av gode prestasjoner og at det å legge heste-halen på høyreskulder er helt uaktuelt.

PRATEN

Du trener mye, men sier du ikke alltid er så god på restitusjon, er det noe du jobber med?

– Ja, altså min distanse er jo 400m hekk og det er mange forskjellige elementer som skal til for å bli god på en sånn distanse. Du trenger styrke, utholdenhet, sprint-utholdenhet, du må være rask og teknisk så det er mange brikker som må være på plass… hva var spørsmålet igjen?
Vi begge smiler og det tar et øyeblikk før jeg kommer på at jeg spurte om restitusjon.

– Ja, og det er jo i grunn en av mange elemen-ter jeg jobber med, svarer hun.
Hvorpå jeg forklarer min fascinasjon for øvel-sen, som i stor grad har utspring i løpernes bevissthet over antall skritt som kreves mellom hekkene. En bevissthet som ser ut til å bare være der, som om det er et instinkt – en feeling som hekkeløpere har.

– Jeg jobber mye med rytme og steglengde, så vi gjør mye spenst trening slik at jeg kan nærme meg det de beste gjør, 15 steg. Jeg bruker 16 nå. Jeg trener mot 15

– det er målet.

– Løper du drag eller intervaller med 15 steg imellom da, spør jeg raskt.

Hun har en tydelig og klar stemme.

– Hvordan går det?

– Hm, hvordan går det?… jeg tror det er noe du bare må prøve, du må være klar for det. Det er litt som en konkurranse. Det er som oftest om sommeren vi gjør sånne intervaller, med riktig distanse og så videre, hvis du vil utfordre deg selv ikke sant. Det er i grunn en kunst å oppnå riktig steglengde og det er kanskje de siste 50 hvor det er mest tydelig.
De siste 50 av en 400m er et interessant tema. Et jeg selv har minst en smertefull opp levelse fra. Jeg forteller henne om en 400m på Stampe-sletta på Lillehammer. Det var tidlig 2012 og jeg åpnet lavt på 25, noe som skulle vise seg upas-sende da jeg hadde fullført en 800m 15min tid-ligere. De siste 50 minnet mer om et dårlig forsøk på robotdans. Marlen smiler og jeg gjør det samme og i et kort øyeblikk ler vi også.

– Jeg har hatt et par lignende smeller… Det er ja. Nei. Uff.
Vi er begge enige om at de siste 50 av en 400m kan være et helvete, men det inkluderer en sammenstilling som er kjent for de fleste som bedriver idrett, nemlig den behagelige smerten en slik øvelse inneholder. Noen minut-ter etter at maten ble satt på bordet nevner Marlen komfortsone, et tema 400m godt repre-senterer. En studie publisert i Indian Journal of Physiology and Pharmacology i 1999 viste at 400hekk utøvere akkumulerte mellom 14.11 og 19.93mmol/l etter et løp. 400m flatt lå mellom 16.80-20.70mmol/l.

– Jeg tror det er viktig å være utenfor den. Det er noe jeg tror er viktig i trening og livet gene-relt, og spesielt når du driver med friidrett så handler det jo om å gjøre det lille ekstra, pushe seg litt lenger og egentlig bare tørre. Det kan jo være skummelt, i hvert fall når du løper 400m!Vi smiler et kort øyeblikk, skummelheten var enkel å forestille, før jeg fortsetter.
– Det er det i hvert fall og jeg tror det er vanske-lig å si om en noen gang kan bli vant til å væ utenfor den komfortsona, men du gjør det i alle fall ofte som 400m løper, med økter som 5x250m eller 5x300m.

– Ja det er…Helt pyton.
Apropos, jeg hadde 4x200m når jeg var på samling på Tenerife i januar, og bare løp til alt jeg hadde og blir klokka inn til pers på første 200.
– Oh, sier jeg mens tankene begynner å bygge seg opp rundt hva som kom etter.

– Og da vet man at da smeller det. 3. og 4 blir tunge da.

– Da hadde jeg et par svenske utøvere i Kents’(Kenth Olsson) gruppe som skulle ha noen enkle 200 metere og det passa meg jo perfekt og jeg henger på så langt det går, oj oj oj, jeg lå jo ut og spydde, og klarte nesten ikke å gå, gikk og vingla bortover for å finne skygge, og der var jeg utafor komfortsona, men samtidig den føl elsen er veldig god da.

– Det er det altså, svarer jeg med et smil og fort-setter med: – Det er litt rart for det der er sånne ting som folk utenfor idretten sliter med å forstå, for det faktum at du er helt helvetes sliten, men samtidig er det jo en komfortabel og fantastisk følelse.
Marlen nikker mens hun sier mhm. «Du har så mye smerte at beina kjennes som bly, lungene brenner og halsen er som ild, men samtidig har du det bra.»

– Ja… Jeg får ofte spørsmål som «hvorfor dri-ver du med dette?», men jeg føler at må du spørre, så kommer du ikke til å forstå det.
Akkurat. Fem minutter senere er vi tilbake til temaet etter en runde om rollemodeller innen idretten og det å ha mål og jobbe etter. Jeg spør:

– Hva er det som gjør at du fortsetter, selv etter en økt som den beskrev for litt siden?

– Det er nok litt som vi var inne på i stad, det er nok… hm… hvordan skal jeg si det… det er den følelsen etter at du har vært gjennom så mye smerte, og du presset kroppen til det ytterste og du er fortsatt i livet. Det er virkelig smerte fullt, forferdelig, men fortsatt, den følelsen av å være i livet. Men jeg vet liksom ikke helt ass.

– Det er nok noe i å kjenne den følelsen av å være i livet, som om du blir jaget av et vilt dyr, men du kommer deg unna og da kjenner du den følelsen.

– Så er det jo klart, resultater spiller jo en rolle, når du på en måte klarer å pushe grensene ekstra og du kjenner på en måte at du har hatt et sinnsykt godt løp eller kanskje ikke føler at du har hatt et godt løp, men du har fortsatt pusha grensene også kommer du i mål, du ser klokka og du liksom kjemper med dem sekundene også setter du ny pers eller du får en tittel eller et eller annet sånn spesielt det er også veldig sånn… den følelsen du sitter igjen med, det er en veldig deilig følelse.

– Det går liksom på den følelsen en får av å være aktiv?

– Det er nok noe i å kjenne den følelsen av å være i livet, som om du blir jaget av et vilt dyr, men du kommer deg unna og da kjenner du den følelsen.

– Så er det jo klart, resultater spiller jo en rolle, når du på en måte klarer å pushe grensene ekstra og du kjenner på en måte at du har hatt et sinnsykt godt løp eller kanskje ikke føler at du har hatt et godt løp, men du har fortsatt pusha grensene også kommer du i mål, du ser klokka og du liksom kjemper med dem sekundene også setter du ny pers eller du får en tittel eller et eller annet sånn spesielt det er også veldig sånn… den følelsen du sitter igjen med, det er en veldig deilig følelse.

– Det går liksom på den følelsen en får av å være aktiv?

– Det er vel egentlig, ja… Det er vel egentlig det går mest på ja. Det er følelsen man jakter på.

MOTIVASJON FRA GODE PRESTASJONER

Samtalen beveger seg over til prestasjoner, både Marlens og andres. Vi er innom Eirik Dol-ves jakt på 5.72m – den norske rekorden i stav-sprang, Hun nevner også at et tretthetsbrudd satte henne tilbake i 2015 sesongen noe som kan ha bidratt til at hun i 2016 sesongen ikke fikk ut hele sitt potensiale.
Men, målene er der fortsatt.
Klubbrekord i Fredrikstad Idrettsforening på 400m hekk, 58.86, satt av Anne Hemstad på Bislett i 1981 noe som med tanke på hennes pers på 59.32 er innen rekkevidde. Når det gjelder langsiktige mål ser hun mot EM kravet på 57.90

– Det er jo også innenfor din rekkevidde.

– Det er jo også innenfor din rekkevidde.– Ja, hvis man får ting til å klaffe så, da, for

plutselig så klaffer alt men asså første gang jeg løp under et minutt, det var bare, da hadde jeg hatt mange løp på 60, rundt 60, 60.20, jeg hus-ker jeg hadde 60.21, 60.29 og lissom der også helt plutselig så satt det da. Så ja det er noen ganger som alt bare klaffer
Det er akkurat det. Hvis vinden, forberedelsene og prestasjonen stemmer så klaffer det. Noen ganger er en klar over det andre ikke fult så mye.

– Jeg skal i alle fall prøve så får vi se hvor langt det går og så lenge jeg synes det er gøy og har glede i det så gir jeg meg ikke

– Det er bra det, å ha den holdningen. Det er jo ikke så mange i Norge som er på et bedre nivå enn deg da.

– Du har jo Amalie Iuel da, men hun er jo ikke i Norge akkurat nå da, men hun kommer vel snart hjem igjen håper jeg. Jeg har veldig lyst til at hun skal komme hit igjen – å kunne løpe mot henne er så… Jeg persa faktisk i fjor med henne i løpet mitt. Ja hun er jo kjempe flink.

– Ja definitivt. Og det blir klart når hun trener sammen med så mange gode så skjønner en litt hvorfor hun er på det nivået hun er.
Vi er begge imponert og etter at vi har gått gjennom flere av øvelsene Iuel har prestert godt i sier jeg det blir spennende å se hvordan hun presterer når hun har fullført college.

– Ja det blir spennende.

– Det er inspirerende å se andre utøvere gjøre det bra, hvordan hjelper det deg i din trening?

– Jeg synes det er morsomt når andre gjør det bra for da får jo jeg lyst til å gjøre det bra også, da blir du ivrig på selv også, eller gjøre det bedre selv da

– Ikke sant.– Ikke sant.

– Så jeg synes det er morsomt når andre gjør det bra, i hvert fall hvis det er gode venninner fra miljøet og sånt, da er det sånn du blir så glad på dems vegne da, men så blir man litt sånn, jeg skal også få til, jeg skal også klare det liksom

– Det er litt sånn du er glad på dems vegne, men samtid skal du ha det selv.

– Ja, det er litt som det, du er glad på dems vegne, men du har lyst selv og hvis noen gjør det bedre enn deg så mår du bare trene bedre, gjøre de riktig tingene. Man må på en måte gå i seg selv, se hva kan jeg gjøre for å bli bedre, og ikke bli sur på den personen – man må tenke på egen utvikling.

NM 2016: Marlen Aakre sitter på bakken etter å ha løpt 3. etappe av 1000m stafett for Fredrikstad IF. To dager tidligere endte hun på 3. plass på 400m hekk.

ERNÆRING

Etter at kaffen blir satt på bordet og den hyggelige servitøren takker ja til å ta bildet fortsetter vi praten. Det å smile for kamera faller naturlig inn i samtalen, av og til er det enkelt, mens det noen ganger føles tvungent. Jeg nevner min erfaring fra modellbransjen – en bransje med stor lidenskap og noen mennesker som dess-verre utnytter denne. Det fører oss inne på tema ernæring.

– Det med anoreksi og friidrett er jo noe som dessverre har skjedd litt.

– Ja, dem har jo satt inn sånn helsesertifikat, for jentene i hvert fall, jeg vet ikke om det skulle bli for gutter og.

– Jeg vet ikke jeg, de har jo endra, det het jo Sunn Jenteidrett før, nå heter det Sunn Idrett.
– Ja, jeg synes det er veldig fint at dem foku-serer også på, for ofte så tenker man at det bare er jenter, men det er faktisk gutter også så det er veldig fint at dem også fokuserer på det

– Ja det er det asså. Hva skal jeg si, statistisk så ser en kanskje at det er flere jenter, men asså de guttene som har det problemet så får de høre at det er en jentesykdom og det blir litt sånn, ja de er syke, men tørr liksom ikke snakke om det da.

– Og da blir det kanskje enda verre og vanske-ligere enn det faktisk er for dem som sliter med det, så det er veldig fint at dem prøver å hjelpe alle og liksom se alt da

– det er veldig fint at det er fokus på det.

– De jobber også bra med tanke på det å ha til-tak mot å utdanne folk om sånn som hva er godt kosthold. Slik at en vet det fra et vitenskapelig ståsted, det er veldig bra. En kan jo lese alt av blogger eller VG og Dagbladet som skriver om hvordan en kan gå ned 10kg raskest.

– Og det er jo ikke alltid måten å gjøre det på, i hvert fall ikke hvis du er idrettsutøver. Det er kanskje ikke om å gjøre å komme ned fortest liksom, du må heller finne en vekt som du kan trene og løpe i og som passer for det da fremfor og ja, tenke på det.
Det er akkurat det. Vi er begge enige om emnet og jeg fortsetter med å nevne noe Bill Boverman, tidligere trener for University of Ore-gon med utøvere som Steve Prefontaine og Kenny More, skrev i boken High Performance Training for track & field: ‘de fleste idretts­utøvere som trener og spiser smart vil gradvis nå en passende konkurransevekt.’

– Det handler om det å få synet vekk fra tallet og mot det som du føler er viktig, men det tar jo tid.

– Ja det er det og jeg tror i grunn som idretts-utøver så er det viktig å ha et generelt sunn kosthold hvor man liksom får i seg de vitami-nene du trenger og da kan man jo, og da er det jo lov å kose seg slik at man ikke blir helt nei jeg kan ikke spise det og det… jeg tror det er viktig og liksom kunne ja, – så lenge du spiser alt det andre også liksom får i deg den næringen krop-pen trenger så skal det gå an å drikke sjokolade innimellom eller ja, hva nå det skulle være

– Ja det er jo litt sånn hvis du setter begrensnin-ger så får du jo den skyldfølelsen og da får du jo vondt i kroppen når du ikke gjør det også får du enda mer vondt når du gjør det… det hjelper ikke i lengden tror jeg.


– Nei, det er det. Det er viktig å ha det godt med seg selv og så hvis man blir glad av å spise litt sjokolade så vil det også fremme prestasjo-nen på bane ikke sant for da vil det fremme tre-ning også videre også videre

– Det er akkurat det. Det er akkurat det, svarer jeg mens vi begge smiler.

DET SOM ER UAKTUELT

Det har gått over en time. Maten er for lengst spist kaffekoppene er tomme og jeg spør:

– hvilke rutiner har du før en konkurranse?

– Jeg hører alltid på musikk som regel i opp-

varminga, jeg spiser som regel alltid kylling eller det spørs det om det er bare frokost eller hvis jeg rekker to måltider så er jeg, da skal jeg ha kylling med ris eller noe sånt – et eller annet. Det er noen sånne spesielle rutiner jeg har… også skal jeg spise et viss antall timer før og da, det spørs også litt om det er frokost eller om det er to måltider, men som regel må jeg ha ganske mange timer i mellom det og konkur-ranse for hvis jeg spiser for tett oppå så…

– Merker du det fort.

REGNVÆRSDAG: En kopp kaffe ved baren. FOTO: ELENE TANGEN

– Ja. Så jeg må liksom ha litt god tid i mellom.

Hva mer er det?.. jeg har vel, i hvert fall når jeg går ned i blokka så gjør jeg alltid det samme, jeg pleier å hoppe så slår jeg meg selv, noen gan-ger, det spørs litt, men som regel i hvert fall på låra så slår jeg det sånn – går ned i blokka, spar-ker et bein også det andre, så går jeg ned, jeg er klar, legger håret på sida også løper jeg og det er venstre side hver gang. Den er veldig klar, den skal ligge der.

Kategorier
Profil

RELATERTE