Gyldent Øyeblikk i Bisletts Historie

Tiden stod som verdensrekord fram til 1993 da den ble slått av kinesiske Jun-xia Wang med 29:31,78. I februar 2016 ble det avslørt at Wang i 1995 sendte et brev til en kinesisk journalist hvor hun påstod at hen-nes trener, Ma Junren, hadde dopet henne. Dette ga Kristiansens trener, Johan Kaggestad rett i sin påstand om Wang var dopet.

REKORDLØPET
Klokken 18 5. juli 1986 kjørte Ingrid Kristiansen til Bislett, parkerte langt opp i pokker i vold for å unngå parkeringsbot, gikk ned til Gamle Bislett hvor hun traff Arne Kvalheim som så på henne og sa: «I dag Ingrid synes jeg du ser litt rastløs ut, i dag tror jeg du løper bra.»

Historiebøkene viser hvor bra Kristiansen løp. IAAF har fortsatt til gode å slette Wangs tid fra i 1993 og Kristiansen har da offisielt sett den 18. beste tiden i verden på 10  000m gjennom tidene. Prestasjonen som i tillegg til å være nor-gesrekord ville gitt henne 7. plass på distansen under OL i Rio og sølv under EM i Amsterdam 2016.

– Jeg skulle springe på 72 helst, forteller Kristiansen til Friidrett der vi sitter på kjøkkenet i hennes hjem. Helst sier hun fordi førsterunden gikk på 80 sekunder noe som i grunn kunne kvalifiseres som terskel tempo for Kristiansen. Men, Jos Hermens hadde skaffet en hare og denne kvinnen hadde nok ikke fått med seg at åpningstempoet skulle være 3 blank fart og ikke 3:20.

– Jeg skulle ikke ha hare, du trengte ikke det, men han hadde skaffa meg en hare som skulle hjelpe meg de tre første rundene for alle de andre damene i feltet dem tok jeg igjen med 1–2 runder.

– Bare de 3 første rundene?

– Ja bare de 3–4 første rundene. Hun var ikke god nok til å springe lenger, også når skuddet gikk så greide hu der dama å springe på 80, første runde på 80. Jeg ble så forbanna og sprang forbi haren også kom hu rundt og tok meg igjen og forsøkte neste runden som jeg tror gikk på 76 og da ga jeg beskjed til Kaggestad at hu der ville jeg ikke ha – hu forstyrrer løpet mitt.
Kristiansen slår seg selv på låret før hun fort-setter.

– Og så begynte jeg å springe jevnt på 72–73 runder.

– Og det var et kok av publikum, sier Kristiansen, et kok det ikke har vært på mange år.

– Nei det har ikke det, i hvert fall ikke så lenge din generasjon… det var jo hele store stå, det var jo stint! Hele svingen store stå var helt pakka med folk.
Stemningen og volumet var av et så sterkt kaliber at Kristiansen ikke hadde sjans til å høre sekunderinger, som derfor ble vist med lapper; 72 – 73 – 71. Dette gjorde at hun så hva hun sprang på for de andre i feltet tenkte hun ikke på. De var ikke konkurrenter, for Ingrid Kristian-sen sprang ikke mot dem – hun sprang mot klokka.

– Da blir du jo litt i din egen boble når du ikke hører noe annet og du bare løper og det er bare hyling.

– Bare hyling vettu! Du hadde jo ikke sjans, det var så mye hyling at du hadde sjans til å høre noe som helst.

– Tror du det er mulig å få til noe sånt igjen på Bislett?

– Hvis Henrik har muligheten til å vinne i et kjempe felt, med, jeg sier 5000 jeg, jeg tror 1500 kanskje blir for kort til å lage det koke, for det er det som Bislett var skjønner du, det var en arena for lange løp, det var liksom alle som hadde gjort det bra der sprang lange løp.

Hun utdyper dette med at for de i Norge som var interessert i Bislett så var dette en langdis-tanse stadion og når det betales store summer for sprintere og det dermed ikke eksisterer en mulighet for å invitere andre blir det liksom litt… drøyt.

– Og det som er problemet nå er at dem drar inn kanskje, 5–10 afrikanere som skal springe 5000… hadde man hatt en norsk utøver, så hadde man fått litt mer interesse. Det er litt det samme problemet i langrenn.
Problemet hun her viser til er dominansen de norske utøverne har vist de sist årene. I 2016–2017 sesongen var det total 80 renn i verdens-cupen (kvinner og menn) og det var 12 hvor en norsk utøver ikke endte på pallen.

Hvordan klarte hun å sette rekord?
– Ja, og det er jo det man gjør, det var det jeg gjorde hele tiden, sprang alt jeg kunne fra start til mål uavhengig om jeg sprang 1500 eller maraton.
Det å bare gunne på var det første stikkordet for sitatet ovenfor, Genzebe Dibabas’ verdens-rekord på 1500m satt 17. juli 2015 var det andre. Her løp Dibaba de siste 700m på 1:45,55 som ville gitt 2:00,63 på 800m og dermed i underkant av 4 sekunder rasker enn det haren løp.
Kristiansen forklarer at slike prestasjoner kre-ver at man tør og har riktig fokus.

– Det er så mye konsekvenstenking i dag, tenke på og tenk om, hvis de andre gjør sånn og jeg har ikke løpt mange nok kilometer i den far-ten – du kan ikke tenke sånn.
Riktig fokus kommer også fram i treningsar-beidet til Kristiansen. Dette inkluderte blant annet 3000m på bane med innlagte 200m, 20x200m og mange kilometer på tredemølle.

– Jeg var nok en av de første i Norge som fikk tredemølle hjemme. Jeg flytta fra Stavanger til Oslo og her er det jo snø og jeg ville være hjemme, jeg ville ikke reise og var aldri på sam-ling i utlandet om vinteren, så da måtte jeg skaffe meg noe som gjorde at jeg kunne trene hardt nok inne. Så jeg sprang mye på trede-mølle, faktisk opp mot 150km i uka.

– 150km på tredemølle i uka?

– Ja i forhold til alternativet så var det bra.

Jeg kunne være her, spise min egen mat, være sammen med de som betydde noe for meg, vanlig venner – men 150km på tredemølle i uka har jeg gjort mange ganger altså og jeg har ikke hørt på en plate eller sett på noe som helst.
Hennes trener Johan Kaggestad er heller ingen fan av å høre på musikk under en tre-ningsøkt. Han fortalte til Langrenn.com i sep-tember 2010 at «trening er en læringssituasjon, og man lærer da ikke godt nok om man har musikk på øret.»
Da dette legges til i samtalen svarer Kristian-sen neida. Før hun legger til at dette var bare en time av livet hennes og det skulle hun klare uten musikk.

Det handlet om å løpe og filosofien Kristian-sen løp etter, «gjøre det enkelt, gjøre det fordi jeg har tro på», på det gir en forklaring på hvordan hun klarte å tilbringe alle timene på tredemølla.

– Også trente jeg med gutta, legger hun til. Etter at Kristiansen flytta til Oslo fra Stavanger begynte hun å trene sammen med gutta i BUL

hvor Kaggestad var trener. Sistnevnte inviterte også langdistanseløpere fra området med tre-ning. Dette var som Kristiansen forklarer, med på å skape en treningskultur hvor folk kom for å trene og ikke for å bli trent.

– Jeg husker veldig godt første gangen jeg var der, det som stod på programmet var 2x15min oppstykka hurtig langtur, med 5min jogg imel-lom. Jeg ble satt i gruppe 3 av 3 og jeg husker først så føk Stig Roar Husby, Øyvind Dahl og den gjengen av gårde i gruppe

1.Noen sekunder etter gruppe to startet Kristi-ansen. Men… hun sprang fra gruppe 3, tok igjen gruppe 2 hvorpå Eirik Berge, en utøver med 2:13 på maraton sier: «Jeg tror du hører til i gruppe to jeg Ingrid.»
Kristiansen ble med denne gjengen på trening to ganger i uka. Etter litt ble hun nysgjerrig på hvilke tider de presterte. Hva slags tid har du på 5000? 10 000? Spurte hun og fant fort ut at alle hadde bedre tid enn verdensrekorden for damer. Dette ga motivasjon.

– Da begynte jeg å tenke, da må jo jeg kunne springe på verdensrekorden for damer, du må i hvert fall prøve det og det var det jeg gjorde på Bislett, jeg prøvde og det gikk jo fint det.

TRENINGSØKTER
En artikkel skrevet av Johan Kaggestad, publi-sert i Magasinet Friidrett i 1986, forklarer tre-ningen til Ingrid Kristiansen for 1986 sesongen. Den gir også en detaljert treningsdagbok for tiden mandag 23. juni til og med 30:13,74 på Bislett den 5. juli. 27. Juni reiste hun til Hengelo for å løpe 5000m. Det endte med 14:58,6. Kag-gestad skrev lite fornøyd.

– Jeg var lite fornøyd, og da var det jo bare en uke igjen til Bislett og da er det jo mange som mister hue ikke sant?

– Ja ja,
– Men så mista vi egentlig ikke hue helt, og det

INGRID KRISTIANSENS TRENINGSPROGRAM