Forfatter: ADM / Friidrett

Tiden stod som verdensrekord fram til 1993 da den ble slått av kinesiske Jun-xia Wang med 29:31,78. I februar 2016 ble det avslørt at Wang i 1995 sendte et brev til en kinesisk journalist hvor hun påstod at hen-nes trener, Ma Junren, hadde dopet henne. Dette ga Kristiansens trener, Johan Kaggestad rett i sin påstand om Wang var dopet.

REKORDLØPET
Klokken 18 5. juli 1986 kjørte Ingrid Kristiansen til Bislett, parkerte langt opp i pokker i vold for å unngå parkeringsbot, gikk ned til Gamle Bislett hvor hun traff Arne Kvalheim som så på henne og sa: «I dag Ingrid synes jeg du ser litt rastløs ut, i dag tror jeg du løper bra.»

Historiebøkene viser hvor bra Kristiansen løp. IAAF har fortsatt til gode å slette Wangs tid fra i 1993 og Kristiansen har da offisielt sett den 18. beste tiden i verden på 10  000m gjennom tidene. Prestasjonen som i tillegg til å være nor-gesrekord ville gitt henne 7. plass på distansen under OL i Rio og sølv under EM i Amsterdam 2016.

– Jeg skulle springe på 72 helst, forteller Kristiansen til Friidrett der vi sitter på kjøkkenet i hennes hjem. Helst sier hun fordi førsterunden gikk på 80 sekunder noe som i grunn kunne kvalifiseres som terskel tempo for Kristiansen. Men, Jos Hermens hadde skaffet en hare og denne kvinnen hadde nok ikke fått med seg at åpningstempoet skulle være 3 blank fart og ikke 3:20.

– Jeg skulle ikke ha hare, du trengte ikke det, men han hadde skaffa meg en hare som skulle hjelpe meg de tre første rundene for alle de andre damene i feltet dem tok jeg igjen med 1–2 runder.

– Bare de 3 første rundene?

– Ja bare de 3–4 første rundene. Hun var ikke god nok til å springe lenger, også når skuddet gikk så greide hu der dama å springe på 80, første runde på 80. Jeg ble så forbanna og sprang forbi haren også kom hu rundt og tok meg igjen og forsøkte neste runden som jeg tror gikk på 76 og da ga jeg beskjed til Kaggestad at hu der ville jeg ikke ha – hu forstyrrer løpet mitt.
Kristiansen slår seg selv på låret før hun fort-setter.

– Og så begynte jeg å springe jevnt på 72–73 runder.

– Og det var et kok av publikum, sier Kristiansen, et kok det ikke har vært på mange år.

– Nei det har ikke det, i hvert fall ikke så lenge din generasjon… det var jo hele store stå, det var jo stint! Hele svingen store stå var helt pakka med folk.
Stemningen og volumet var av et så sterkt kaliber at Kristiansen ikke hadde sjans til å høre sekunderinger, som derfor ble vist med lapper; 72 – 73 – 71. Dette gjorde at hun så hva hun sprang på for de andre i feltet tenkte hun ikke på. De var ikke konkurrenter, for Ingrid Kristian-sen sprang ikke mot dem – hun sprang mot klokka.

– Da blir du jo litt i din egen boble når du ikke hører noe annet og du bare løper og det er bare hyling.

– Bare hyling vettu! Du hadde jo ikke sjans, det var så mye hyling at du hadde sjans til å høre noe som helst.

– Tror du det er mulig å få til noe sånt igjen på Bislett?

– Hvis Henrik har muligheten til å vinne i et kjempe felt, med, jeg sier 5000 jeg, jeg tror 1500 kanskje blir for kort til å lage det koke, for det er det som Bislett var skjønner du, det var en arena for lange løp, det var liksom alle som hadde gjort det bra der sprang lange løp.

Hun utdyper dette med at for de i Norge som var interessert i Bislett så var dette en langdis-tanse stadion og når det betales store summer for sprintere og det dermed ikke eksisterer en mulighet for å invitere andre blir det liksom litt… drøyt.

– Og det som er problemet nå er at dem drar inn kanskje, 5–10 afrikanere som skal springe 5000… hadde man hatt en norsk utøver, så hadde man fått litt mer interesse. Det er litt det samme problemet i langrenn.
Problemet hun her viser til er dominansen de norske utøverne har vist de sist årene. I 2016–2017 sesongen var det total 80 renn i verdens-cupen (kvinner og menn) og det var 12 hvor en norsk utøver ikke endte på pallen.

Hvordan klarte hun å sette rekord?
– Ja, og det er jo det man gjør, det var det jeg gjorde hele tiden, sprang alt jeg kunne fra start til mål uavhengig om jeg sprang 1500 eller maraton.
Det å bare gunne på var det første stikkordet for sitatet ovenfor, Genzebe Dibabas’ verdens-rekord på 1500m satt 17. juli 2015 var det andre. Her løp Dibaba de siste 700m på 1:45,55 som ville gitt 2:00,63 på 800m og dermed i underkant av 4 sekunder rasker enn det haren løp.
Kristiansen forklarer at slike prestasjoner kre-ver at man tør og har riktig fokus.

– Det er så mye konsekvenstenking i dag, tenke på og tenk om, hvis de andre gjør sånn og jeg har ikke løpt mange nok kilometer i den far-ten – du kan ikke tenke sånn.
Riktig fokus kommer også fram i treningsar-beidet til Kristiansen. Dette inkluderte blant annet 3000m på bane med innlagte 200m, 20x200m og mange kilometer på tredemølle.

– Jeg var nok en av de første i Norge som fikk tredemølle hjemme. Jeg flytta fra Stavanger til Oslo og her er det jo snø og jeg ville være hjemme, jeg ville ikke reise og var aldri på sam-ling i utlandet om vinteren, så da måtte jeg skaffe meg noe som gjorde at jeg kunne trene hardt nok inne. Så jeg sprang mye på trede-mølle, faktisk opp mot 150km i uka.

– 150km på tredemølle i uka?

– Ja i forhold til alternativet så var det bra.

Jeg kunne være her, spise min egen mat, være sammen med de som betydde noe for meg, vanlig venner – men 150km på tredemølle i uka har jeg gjort mange ganger altså og jeg har ikke hørt på en plate eller sett på noe som helst.
Hennes trener Johan Kaggestad er heller ingen fan av å høre på musikk under en tre-ningsøkt. Han fortalte til Langrenn.com i sep-tember 2010 at «trening er en læringssituasjon, og man lærer da ikke godt nok om man har musikk på øret.»
Da dette legges til i samtalen svarer Kristian-sen neida. Før hun legger til at dette var bare en time av livet hennes og det skulle hun klare uten musikk.

Det handlet om å løpe og filosofien Kristian-sen løp etter, «gjøre det enkelt, gjøre det fordi jeg har tro på», på det gir en forklaring på hvordan hun klarte å tilbringe alle timene på tredemølla.

– Også trente jeg med gutta, legger hun til. Etter at Kristiansen flytta til Oslo fra Stavanger begynte hun å trene sammen med gutta i BUL

hvor Kaggestad var trener. Sistnevnte inviterte også langdistanseløpere fra området med tre-ning. Dette var som Kristiansen forklarer, med på å skape en treningskultur hvor folk kom for å trene og ikke for å bli trent.

– Jeg husker veldig godt første gangen jeg var der, det som stod på programmet var 2x15min oppstykka hurtig langtur, med 5min jogg imel-lom. Jeg ble satt i gruppe 3 av 3 og jeg husker først så føk Stig Roar Husby, Øyvind Dahl og den gjengen av gårde i gruppe

1.Noen sekunder etter gruppe to startet Kristi-ansen. Men… hun sprang fra gruppe 3, tok igjen gruppe 2 hvorpå Eirik Berge, en utøver med 2:13 på maraton sier: «Jeg tror du hører til i gruppe to jeg Ingrid.»
Kristiansen ble med denne gjengen på trening to ganger i uka. Etter litt ble hun nysgjerrig på hvilke tider de presterte. Hva slags tid har du på 5000? 10 000? Spurte hun og fant fort ut at alle hadde bedre tid enn verdensrekorden for damer. Dette ga motivasjon.

– Da begynte jeg å tenke, da må jo jeg kunne springe på verdensrekorden for damer, du må i hvert fall prøve det og det var det jeg gjorde på Bislett, jeg prøvde og det gikk jo fint det.

TRENINGSØKTER
En artikkel skrevet av Johan Kaggestad, publi-sert i Magasinet Friidrett i 1986, forklarer tre-ningen til Ingrid Kristiansen for 1986 sesongen. Den gir også en detaljert treningsdagbok for tiden mandag 23. juni til og med 30:13,74 på Bislett den 5. juli. 27. Juni reiste hun til Hengelo for å løpe 5000m. Det endte med 14:58,6. Kag-gestad skrev lite fornøyd.

– Jeg var lite fornøyd, og da var det jo bare en uke igjen til Bislett og da er det jo mange som mister hue ikke sant?

– Ja ja,
– Men så mista vi egentlig ikke hue helt, og det

INGRID KRISTIANSENS TRENINGSPROGRAM

Dag/dato	Morgen	Kveld
Mandag 23.06	9km rolig jogg (oppvarming og nedjogging til spenstrening) 10x25sek sprunglauf, og 10x150m stigningsløp med gode pauser	11km rolig etterfulgt av 4 stigningsløp
Tirsdag 24.06	a) Oppvarming b) 2x1200m på grusvei c) jogg d) 8x300m på bane med piggsko (48-49) pause 100m jogg e) jogg
Onsdag 25.06	8km rolig	9km rolig
Torsdag 26.06	10lkm rolig med siste 5 fort (3:10 – 3:15 fart)
Fredag 27.06	Reise til Hengelo konkurranse 5000m (14:58,6) lite fornøyd.
Lørdag 28.06	19km vanlig løp
Søndag 29.06	11km vanlig løp + stigningsløp	11km vanlig løp + stigningsløp

 

Dag/dato	Morgen	Kveld
Mandag 30.06	11km vanlig løp og 10x30sek hopp i motbakke	Fartslek: 4-3-2-1- min, pause halvparten av dragene
Tirsdag 01.07	8km på tredemølle	Banetrening: 20x200m: 32,1/ 32,0/33,7/33,2/32,7/33,6/33,2/32, 8/33,2/33,5/32,7/32,7/31,3/32,8/33,9/32,0/31,0/32,0/32,8 (her mangler det en i boka)
Onsdag 02.07	14km på tredemølle i jevn fart
Torsdag 03.07	12km vanlig løp	14km på tredemølle med første 8km på 4.00 per km og siste 6km på 3.10 per km
Fredag 04.07	12km vanlig løp + 5 stigningsløp	3
Lørdag 5.07	8km jevn fart på tredemølle	10 000m verdensrekord på Bislett 30.13,74

Da han ble presentert som ny topp-idrettssjef, sa daværende general sekretær Kjetil Hildeskor følgende: «Vi får en mann med spisskompetanse i toppidrett,» men hvordan ser nå denne spisskompetansen ut?

Lagarbeid er et viktig stikkord. Da Friidrett traff Tjørhom på Ulevaal Stadion onsdag 29. mars og spurte hvordan han

– En toppidrettskultur betyr at man har en gruppe utøvere og støtteapparat som klarer å være samstemte om hvordan en skal nå målene sine og det også sette retningen å gå for det

– det har jeg fått erfare der jeg har vært.

Han legger også til at når vi snakker om topp­idrettskultur, så tenker han internasjonalt og at en toppidrettsutøver er en som presterer jevnt på et høyt internasjonalt nivå. Lagarbeidet kommer nok litt lettere innenfor alpint hvor en rei-ser sammen 220–230 dager i året i motsetning til friidrett som i større grad er en individuell idrett, men Tjørhom er uansett fascinert og imponert over hvordan folk driver innenfor topp idretten i norsk friidrett og tenker

– En toppidrettskulter er å ha en gruppe med folk, både utøvere og støtteapparat som, nødvendigvis ikke tenker likt, men er i stand til å oppnå mål sammen.

– De må klare å være samstemte og jobbe bra sammen…

– Ja. Og det er som sagt ikke alltid at en skal være enige, men at en blir enige, og da må en gjøre noen kompromisser og deretter være klar på å legge ned den jobben som kreves.

RIKTIG FOKUS TIL RIKTIG TID
Richard Daft, professor i ledelse ved Vanderbilt University i Nashville Tennessee skriver i boken «Organization Theory and Design» «By having the right people

– individually and collectively

– focusing on the details at the right time, orga-nizations can effectively execute and accomp-lish amazing results». Tjørhom er inne på det samme punktet når han utdyper det arbeidet som trengs å gjøres innenfor en toppidretts­kultur.

– focusing on the details at the right time, orga-nizations can effectively execute and accomp-lish amazing results». Tjørhom er inne på det samme punktet når han utdyper det arbeidet som trengs å gjøres innenfor en toppidretts­kultur.

– En må være opptatt av detaljer, men cluet

ligger i de riktige detaljene, for det er jo så mange en kan være opptatt av, derfor må en velge å fokusere på de, som en for det første kan gjøre noe med – det er jo litt sjølvsagt, men det er lett å fokusere det en ikke kan gjøre noe med.
– Litt som en sprinter som fokuserer på vinden, du får jo ikke endra på den.

– Nei, nei svarer Tjørhom før han forklarer hvordan de innen alpint jobbet mye med dressutvikling. Arbeidet som kunne spare hundredeler og dermed en ytterst viktig detalj for det nivået hvor Kjetil Jansrud, Aksel Lund Svindal og Henrik Kristoffersen konkurrer. Men.
– Det kreves ganske mange timer for å komme på det nivået hvor man har nytten av en rask dress. Og der kan en kanskje ha noen utøvere som tenkte at det var det som skulle til, men de detaljene gjelder for toppidrettsutøvere – de som er helt der oppe

– HVORDAN SKAPES EN TOPPIDRETTSKULTUR?

– Lagarbeid. Det å være samstemte. Tenke på de riktige detaljene til riktig tid – tre viktige punk-ter innenfor en toppidrettskultur.

Men hvordan kommer en dit? Tjørhom viser til alpint hvor han påpeker at det i lang tid har vært enere som har vært en del av laget. Furu-seth som brøyta vei, Kjus og Aamodt, Svindal og mange flere. Det har hele tiden vært folk som har overlappa og dette har bidratt til det han kaller en fordel – det at en har gode utøvere å spille på lag med.

– Det må ikke gå på bekostning av kvaliteten til den beste utøveren, men hvis en kan klare, sånn som for eksempel barmarkstrening med Aksel hvor vi kunne gjerne ha med yngre ut øvere som da kunne dra nytte av de holdnin-gen Aksel har

– ikke nødvendigvis at du kopie-rer han, men du ser i alle fall litt av hva han gjør. Et slik scenario gir i alle fall muligheten for at utøvere kan plukke opp verdifull informasjon.
Men. Det fantest også scenarioer hvor slike samtreninger ikke var fordelsmessig, som for eksempel skikjøring hvor løypene ofte ble opp-kjørt og dermed gikk utøver Svindals’ trening.
Igjen, riktig detaljer til riktig tid.
Et annet viktig punkt er trenere. Tjørhom mener det å ha trenere med kompetanse er viktig

– ikke nødvendigvis noe som har jobbet med internasjonale utøvere, men;

– Noen som har evne til å se de riktige tingene.

– Ja. Og med en mulighet til å utvikle segsammen med utøverne for hver utøver er så forskjellige, poengterer han før en kort beten kningspause. Toppidrett er jo ikke for alle, men for en klubb vil det være viktig å ivareta meng-den

– slik at man ut ifra denne mengden kan få en topp idrettsutøver, mener Tjørhom.

– Deretter må en legge til rette for utøveren, i alpint for eksempel kunne nok noen av de beste sikkert tenkt seg å kjøre privat for å få et skreddersydd opplegg, men hvis en klarer å fremheve de positive sidene ved å være en del av et lag da tror jeg at en kan komme lenger enn om en er alene.

– Er dette noe du har prøvd å få til for friidretts-landslaget?

– For min del som ikke har bakgrunn fra friidrett har det stor grad handlet om å sette meg inn i hverdagen deres er også prøve å se hvor vi kan egge til rette for at kvaliteten på det de gjør blir bedre. For eksempel når flere av utholdenhets-utøverne drar på samling i april på samme plass og hvis man da kan samle folk litt, ha et medi-sinsk støtteapparat, du kan ha folk som er innom der slik at ikke utøverne er der bare alene.

Tjørhom håper at de kan prøve å legge til rette fra forbundets side slik at de kan utnytte ressursene bedre samtidig som det ikke går utover kvaliteten og særegenheten til de ulike øvelsene.

Kilde: Draft, R. Organization theory and design: 9. utgave Mason, OH: Thomson: South-Western, 2007. Side 325

Toppidrett er jo ikke for alle,  men for en klubb vil det være viktig å ivareta mengden
– slik at man ut ifra denne mengden kan få en topp idrettsutøver.

FREDRIKSTAD 30. MARS, 2017 var en alminnelig dag hvor biler kjørte og folk gikk. Været derimot kunne beskrives som alt annet enn normalt. Det regnet, var grått og sånn noenlunde trist avhengig av ditt ståsted på regn. Dagen derpå ble det målt 7,2mm regn ved Øsaker måle-stasjon i Sarpsborg, det ville gitt en måneds-mengde på 223,2mm mot et gjennomsnitt på 55mm. Men resten av dagen var annerledes.
Vi snakket om friidrettsprestasjoner, ernæring, det at hver sak har to sider, at en kan motiveres av gode prestasjoner og at det å legge heste-halen på høyreskulder er helt uaktuelt.

PRATEN

Du trener mye, men sier du ikke alltid er så god på restitusjon, er det noe du jobber med?

– Ja, altså min distanse er jo 400m hekk og det er mange forskjellige elementer som skal til for å bli god på en sånn distanse. Du trenger styrke, utholdenhet, sprint-utholdenhet, du må være rask og teknisk så det er mange brikker som må være på plass… hva var spørsmålet igjen?
Vi begge smiler og det tar et øyeblikk før jeg kommer på at jeg spurte om restitusjon.

– Ja, og det er jo i grunn en av mange elemen-ter jeg jobber med, svarer hun.
Hvorpå jeg forklarer min fascinasjon for øvel-sen, som i stor grad har utspring i løpernes bevissthet over antall skritt som kreves mellom hekkene. En bevissthet som ser ut til å bare være der, som om det er et instinkt – en feeling som hekkeløpere har.

– Jeg jobber mye med rytme og steglengde, så vi gjør mye spenst trening slik at jeg kan nærme meg det de beste gjør, 15 steg. Jeg bruker 16 nå. Jeg trener mot 15

– det er målet.

– Løper du drag eller intervaller med 15 steg imellom da, spør jeg raskt.

Hun har en tydelig og klar stemme.

– Hvordan går det?

– Hm, hvordan går det?… jeg tror det er noe du bare må prøve, du må være klar for det. Det er litt som en konkurranse. Det er som oftest om sommeren vi gjør sånne intervaller, med riktig distanse og så videre, hvis du vil utfordre deg selv ikke sant. Det er i grunn en kunst å oppnå riktig steglengde og det er kanskje de siste 50 hvor det er mest tydelig.
De siste 50 av en 400m er et interessant tema. Et jeg selv har minst en smertefull opp levelse fra. Jeg forteller henne om en 400m på Stampe-sletta på Lillehammer. Det var tidlig 2012 og jeg åpnet lavt på 25, noe som skulle vise seg upas-sende da jeg hadde fullført en 800m 15min tid-ligere. De siste 50 minnet mer om et dårlig forsøk på robotdans. Marlen smiler og jeg gjør det samme og i et kort øyeblikk ler vi også.

– Jeg har hatt et par lignende smeller… Det er ja. Nei. Uff.
Vi er begge enige om at de siste 50 av en 400m kan være et helvete, men det inkluderer en sammenstilling som er kjent for de fleste som bedriver idrett, nemlig den behagelige smerten en slik øvelse inneholder. Noen minut-ter etter at maten ble satt på bordet nevner Marlen komfortsone, et tema 400m godt repre-senterer. En studie publisert i Indian Journal of Physiology and Pharmacology i 1999 viste at 400hekk utøvere akkumulerte mellom 14.11 og 19.93mmol/l etter et løp. 400m flatt lå mellom 16.80-20.70mmol/l.

– Jeg tror det er viktig å være utenfor den. Det er noe jeg tror er viktig i trening og livet gene-relt, og spesielt når du driver med friidrett så handler det jo om å gjøre det lille ekstra, pushe seg litt lenger og egentlig bare tørre. Det kan jo være skummelt, i hvert fall når du løper 400m!Vi smiler et kort øyeblikk, skummelheten var enkel å forestille, før jeg fortsetter.
– Det er det i hvert fall og jeg tror det er vanske-lig å si om en noen gang kan bli vant til å væ utenfor den komfortsona, men du gjør det i alle fall ofte som 400m løper, med økter som 5x250m eller 5x300m.

– Ja det er…Helt pyton.
Apropos, jeg hadde 4x200m når jeg var på samling på Tenerife i januar, og bare løp til alt jeg hadde og blir klokka inn til pers på første 200.
– Oh, sier jeg mens tankene begynner å bygge seg opp rundt hva som kom etter.

– Og da vet man at da smeller det. 3. og 4 blir tunge da.

– Da hadde jeg et par svenske utøvere i Kents’(Kenth Olsson) gruppe som skulle ha noen enkle 200 metere og det passa meg jo perfekt og jeg henger på så langt det går, oj oj oj, jeg lå jo ut og spydde, og klarte nesten ikke å gå, gikk og vingla bortover for å finne skygge, og der var jeg utafor komfortsona, men samtidig den føl elsen er veldig god da.

– Det er det altså, svarer jeg med et smil og fort-setter med: – Det er litt rart for det der er sånne ting som folk utenfor idretten sliter med å forstå, for det faktum at du er helt helvetes sliten, men samtidig er det jo en komfortabel og fantastisk følelse.
Marlen nikker mens hun sier mhm. «Du har så mye smerte at beina kjennes som bly, lungene brenner og halsen er som ild, men samtidig har du det bra.»

– Ja… Jeg får ofte spørsmål som «hvorfor dri-ver du med dette?», men jeg føler at må du spørre, så kommer du ikke til å forstå det.
Akkurat. Fem minutter senere er vi tilbake til temaet etter en runde om rollemodeller innen idretten og det å ha mål og jobbe etter. Jeg spør:

– Hva er det som gjør at du fortsetter, selv etter en økt som den beskrev for litt siden?

– Det er nok litt som vi var inne på i stad, det er nok… hm… hvordan skal jeg si det… det er den følelsen etter at du har vært gjennom så mye smerte, og du presset kroppen til det ytterste og du er fortsatt i livet. Det er virkelig smerte fullt, forferdelig, men fortsatt, den følelsen av å være i livet. Men jeg vet liksom ikke helt ass.

– Det er nok noe i å kjenne den følelsen av å være i livet, som om du blir jaget av et vilt dyr, men du kommer deg unna og da kjenner du den følelsen.

– Så er det jo klart, resultater spiller jo en rolle, når du på en måte klarer å pushe grensene ekstra og du kjenner på en måte at du har hatt et sinnsykt godt løp eller kanskje ikke føler at du har hatt et godt løp, men du har fortsatt pusha grensene også kommer du i mål, du ser klokka og du liksom kjemper med dem sekundene også setter du ny pers eller du får en tittel eller et eller annet sånn spesielt det er også veldig sånn… den følelsen du sitter igjen med, det er en veldig deilig følelse.

– Det går liksom på den følelsen en får av å være aktiv?

– Det er nok noe i å kjenne den følelsen av å være i livet, som om du blir jaget av et vilt dyr, men du kommer deg unna og da kjenner du den følelsen.

– Så er det jo klart, resultater spiller jo en rolle, når du på en måte klarer å pushe grensene ekstra og du kjenner på en måte at du har hatt et sinnsykt godt løp eller kanskje ikke føler at du har hatt et godt løp, men du har fortsatt pusha grensene også kommer du i mål, du ser klokka og du liksom kjemper med dem sekundene også setter du ny pers eller du får en tittel eller et eller annet sånn spesielt det er også veldig sånn… den følelsen du sitter igjen med, det er en veldig deilig følelse.

– Det går liksom på den følelsen en får av å være aktiv?

– Det er vel egentlig, ja… Det er vel egentlig det går mest på ja. Det er følelsen man jakter på.

MOTIVASJON FRA GODE PRESTASJONER

Samtalen beveger seg over til prestasjoner, både Marlens og andres. Vi er innom Eirik Dol-ves jakt på 5.72m – den norske rekorden i stav-sprang, Hun nevner også at et tretthetsbrudd satte henne tilbake i 2015 sesongen noe som kan ha bidratt til at hun i 2016 sesongen ikke fikk ut hele sitt potensiale.
Men, målene er der fortsatt.
Klubbrekord i Fredrikstad Idrettsforening på 400m hekk, 58.86, satt av Anne Hemstad på Bislett i 1981 noe som med tanke på hennes pers på 59.32 er innen rekkevidde. Når det gjelder langsiktige mål ser hun mot EM kravet på 57.90

– Det er jo også innenfor din rekkevidde.

– Det er jo også innenfor din rekkevidde.– Ja, hvis man får ting til å klaffe så, da, for

plutselig så klaffer alt men asså første gang jeg løp under et minutt, det var bare, da hadde jeg hatt mange løp på 60, rundt 60, 60.20, jeg hus-ker jeg hadde 60.21, 60.29 og lissom der også helt plutselig så satt det da. Så ja det er noen ganger som alt bare klaffer
Det er akkurat det. Hvis vinden, forberedelsene og prestasjonen stemmer så klaffer det. Noen ganger er en klar over det andre ikke fult så mye.

– Jeg skal i alle fall prøve så får vi se hvor langt det går og så lenge jeg synes det er gøy og har glede i det så gir jeg meg ikke

– Det er bra det, å ha den holdningen. Det er jo ikke så mange i Norge som er på et bedre nivå enn deg da.

– Du har jo Amalie Iuel da, men hun er jo ikke i Norge akkurat nå da, men hun kommer vel snart hjem igjen håper jeg. Jeg har veldig lyst til at hun skal komme hit igjen – å kunne løpe mot henne er så… Jeg persa faktisk i fjor med henne i løpet mitt. Ja hun er jo kjempe flink.

– Ja definitivt. Og det blir klart når hun trener sammen med så mange gode så skjønner en litt hvorfor hun er på det nivået hun er.
Vi er begge imponert og etter at vi har gått gjennom flere av øvelsene Iuel har prestert godt i sier jeg det blir spennende å se hvordan hun presterer når hun har fullført college.

– Ja det blir spennende.

– Det er inspirerende å se andre utøvere gjøre det bra, hvordan hjelper det deg i din trening?

– Jeg synes det er morsomt når andre gjør det bra for da får jo jeg lyst til å gjøre det bra også, da blir du ivrig på selv også, eller gjøre det bedre selv da

– Ikke sant.– Ikke sant.

– Så jeg synes det er morsomt når andre gjør det bra, i hvert fall hvis det er gode venninner fra miljøet og sånt, da er det sånn du blir så glad på dems vegne da, men så blir man litt sånn, jeg skal også få til, jeg skal også klare det liksom

– Det er litt sånn du er glad på dems vegne, men samtid skal du ha det selv.

– Ja, det er litt som det, du er glad på dems vegne, men du har lyst selv og hvis noen gjør det bedre enn deg så mår du bare trene bedre, gjøre de riktig tingene. Man må på en måte gå i seg selv, se hva kan jeg gjøre for å bli bedre, og ikke bli sur på den personen – man må tenke på egen utvikling.

ERNÆRING

Etter at kaffen blir satt på bordet og den hyggelige servitøren takker ja til å ta bildet fortsetter vi praten. Det å smile for kamera faller naturlig inn i samtalen, av og til er det enkelt, mens det noen ganger føles tvungent. Jeg nevner min erfaring fra modellbransjen – en bransje med stor lidenskap og noen mennesker som dess-verre utnytter denne. Det fører oss inne på tema ernæring.

– Det med anoreksi og friidrett er jo noe som dessverre har skjedd litt.

– Ja, dem har jo satt inn sånn helsesertifikat, for jentene i hvert fall, jeg vet ikke om det skulle bli for gutter og.

– Jeg vet ikke jeg, de har jo endra, det het jo Sunn Jenteidrett før, nå heter det Sunn Idrett.
– Ja, jeg synes det er veldig fint at dem foku-serer også på, for ofte så tenker man at det bare er jenter, men det er faktisk gutter også så det er veldig fint at dem også fokuserer på det

– Ja det er det asså. Hva skal jeg si, statistisk så ser en kanskje at det er flere jenter, men asså de guttene som har det problemet så får de høre at det er en jentesykdom og det blir litt sånn, ja de er syke, men tørr liksom ikke snakke om det da.

– Og da blir det kanskje enda verre og vanske-ligere enn det faktisk er for dem som sliter med det, så det er veldig fint at dem prøver å hjelpe alle og liksom se alt da

– det er veldig fint at det er fokus på det.

– De jobber også bra med tanke på det å ha til-tak mot å utdanne folk om sånn som hva er godt kosthold. Slik at en vet det fra et vitenskapelig ståsted, det er veldig bra. En kan jo lese alt av blogger eller VG og Dagbladet som skriver om hvordan en kan gå ned 10kg raskest.

– Og det er jo ikke alltid måten å gjøre det på, i hvert fall ikke hvis du er idrettsutøver. Det er kanskje ikke om å gjøre å komme ned fortest liksom, du må heller finne en vekt som du kan trene og løpe i og som passer for det da fremfor og ja, tenke på det.
Det er akkurat det. Vi er begge enige om emnet og jeg fortsetter med å nevne noe Bill Boverman, tidligere trener for University of Ore-gon med utøvere som Steve Prefontaine og Kenny More, skrev i boken High Performance Training for track & field: ‘de fleste idretts­utøvere som trener og spiser smart vil gradvis nå en passende konkurransevekt.’

– Det handler om det å få synet vekk fra tallet og mot det som du føler er viktig, men det tar jo tid.

– Ja det er det og jeg tror i grunn som idretts-utøver så er det viktig å ha et generelt sunn kosthold hvor man liksom får i seg de vitami-nene du trenger og da kan man jo, og da er det jo lov å kose seg slik at man ikke blir helt nei jeg kan ikke spise det og det… jeg tror det er viktig og liksom kunne ja, – så lenge du spiser alt det andre også liksom får i deg den næringen krop-pen trenger så skal det gå an å drikke sjokolade innimellom eller ja, hva nå det skulle være

– Ja det er jo litt sånn hvis du setter begrensnin-ger så får du jo den skyldfølelsen og da får du jo vondt i kroppen når du ikke gjør det også får du enda mer vondt når du gjør det… det hjelper ikke i lengden tror jeg.

– Nei, det er det. Det er viktig å ha det godt med seg selv og så hvis man blir glad av å spise litt sjokolade så vil det også fremme prestasjo-nen på bane ikke sant for da vil det fremme tre-ning også videre også videre

– Det er akkurat det. Det er akkurat det, svarer jeg mens vi begge smiler.

DET SOM ER UAKTUELT

Det har gått over en time. Maten er for lengst spist kaffekoppene er tomme og jeg spør:

– hvilke rutiner har du før en konkurranse?

– Jeg hører alltid på musikk som regel i opp-

varminga, jeg spiser som regel alltid kylling eller det spørs det om det er bare frokost eller hvis jeg rekker to måltider så er jeg, da skal jeg ha kylling med ris eller noe sånt – et eller annet. Det er noen sånne spesielle rutiner jeg har… også skal jeg spise et viss antall timer før og da, det spørs også litt om det er frokost eller om det er to måltider, men som regel må jeg ha ganske mange timer i mellom det og konkur-ranse for hvis jeg spiser for tett oppå så…

– Merker du det fort.

– Ja. Så jeg må liksom ha litt god tid i mellom.

Hva mer er det?.. jeg har vel, i hvert fall når jeg går ned i blokka så gjør jeg alltid det samme, jeg pleier å hoppe så slår jeg meg selv, noen gan-ger, det spørs litt, men som regel i hvert fall på låra så slår jeg det sånn – går ned i blokka, spar-ker et bein også det andre, så går jeg ned, jeg er klar, legger håret på sida også løper jeg og det er venstre side hver gang. Den er veldig klar, den skal ligge der.