Forfatter: ADM / Friidrett

Valdres/Moelv: I august 2016 dukket fire mannfolk opp i favelaen INPS Bancarios i Rio de Janeiro og tilbød seg å arrangere en dag med friidrettsleker for barn og ungdom. De fire var Boie Strande fra Etnedal, Kåre Strande og Knut Erik Onstad fra Fagernes og Dag Kåshagen fra Moelv. De visste ikke mye om hvilken mottakelse som ventet dem, og barna i Bancarios visste vel enda mindre om hva dette var starten på.

SKULLE PÅ EGOTRIP TIL OL
Foranledningen var at disse friidrettsentusiastene fra Hedmark og Oppland hadde bestemt seg fem år tidligere for at de ville oppleve Rio og sommer OL i 2016. – Det var en felles drøm vi hadde, og som nå skulle bli en realitet. Vi opprettet sparekonto og hadde jevnlig kontakt for planlegging av turen. Billetter skulle skaffes, først og fremst for å se friidrett, men også en del andre godbiter, forteller Dag Kåshagen.

KOSTET VELDIG MYE PENGER
– Flybilletter måtte ordnes, og husrom måtte vi ha. Prisene ble skrudd i været, men med ei utgift på rundt 50.000 kroner på hver, så var vi der. Da hadde vi vært både heldige og flinke, til å finne det billigste. På vårt siste planleggingsmøte snakket vi om å bruke så mye penger på ei reise til den delen av verden hvor det er størst forskjell på fattig og rik. To millioner mennesker bor i enkle skur i favelaer, bare i Rio, og så kommer vi «rike nordmenn» til byen og «øsler med pæng» i to uker. Vi bestemte oss for at vi ville gjøre noe for noen barn og unge og samle inn penger til ei reise, matkasser og skolemateriell, forteller Kåshagen videre.

EN LANG VEI Å GÅ
Det ble mange telefoner og møter, før alt var på plass, men ganske snart så Aidro Norway dagens lys. Det ble opprettet et tett samarbeid med Casas da Noruega, som driver skole og annen form for hjelpearbeid i dette området. Flybilletter til de 20 brasilianerne ble bestillt, og husrom, klær, sko, mat og drikke ble behørig tigget og sponset av en rekke samarbeidspartnere. -De aller

fleste vi spurte var fantastiske. Vi samlet inn klær, sko og tigget mat for minst hundre tusen kroner. Vi fikk hjelp av Casas da Noruega til å sende ut innbetalingsgiroer, der de innsamlede midlene gikk nærmest uavkortet til vårt prosjekt, forteller Kåre Strande.

PLUTSELIG VAR DAGEN HER
Mandag 19. juni landet 15 brasilianske ungdommer og fem ledere fra favelaen i Rio de Janeiro på Gardermoen. Vi hadde samlet inn cirka 450.000 kroner og klær og andre ting for cirka 300.000 kroner. Det bokstavelige høydepunktet var nok da vi tok dem med på Galdhøpiggen tirsdag 27. juni, i et fantastisk flott vær. Nesten alle kom seg opp på 2469 moh. Det var en opplevelse for livet; ikke bare for brasilianerne. – Hovedfokuset var likevel Veidekkelekene i friidrett, som gikk over fire dager på Lillehammer. Det ble en god del trening mot det. Barna var håndplukket og fra samme favela som vi arrangerte idrettsleker og stafett i under OL i Rio i august 2016, forteller Strande videre.

STOR GLEDE OG FRAMGANG
– Ungdommene viste stor idrettsglede og masse følelser, og havnet på pallen i stafettene. Ei av jentene vant sin B-finale på 60 meter. Det var kjempegøy. Det ble også satt en haug med personlige rekorder, og kanskje fikk vi penslet noen av de flotte ungdommene inn på friidrett? Det ble uansett ti dager vi fire bak prosjektet seint vil glemme, og vi lærte at samhold, samhandling, høflighet og respekt er noe disse barna og ungdommene var gode på, sier Strande videre.

Frank Giannino ble født I 1952 og tilbrakte de første 6 ukene av livet sitt med gips på begge beina etter å ha blit diagnostisert med lateral curvature i begge føttene. Foreldrene hans, Ruth Hitchens-Giannino og Frank Giannino Jr. viste sjelden kjærlighet for hverandre og Frank både elsket og så på moren som kilden til problemene han hadde med selvtillit; de hjemsøkte han helt fram til voksen alder. Han og søsknene manglet også mange av fordelene som deres jevnaldrende hadde da den mest eksotiske ferien var en road trip til New Jersey Shore da Frank var 7–8 år gammel. I boken «46 Days», som forteller Franks liv og «reisen» på tvers av USA beskriver hans søster, Barbara, familielivet deres som «det var ikke unormalt dysfunksjonelt.» Forfatteren av boken, Kevin Gleason, kommenterer «barna i Giannini familien hadde en god oppvekst, som på 1950 og 60 tallet kunne defineres som å komme overens med foreldrene uten å bli misbrukt av dem. Litt lenger inn i boken skriver han «Franks barndom var full av forlegenheter.» Et slikt minne var da en nonne ved hans katolske skole dro vekk hår fra adamseple hans, et annet var en såpetyggende straff, etter at han slapp en f-bombe i timen, i tillegg til et enkelt, dobbelt og trippelt padle slag mot rompa. Han var ikke typen som du trodde skulle sette verdensrekord.

Men det gjorde han.

Frank, som nå er 65, satte verdensrekorden i sitt andre reise på tvers av USA. Han fullførte den første på 60 dager og 6 timer til et snitt på 77,34km per dag, mens verdensrekord reisen ble fullført på 46 dager, 8 timer og 36 minutter til et snitt på 107,64km per dag. Nå, nesten 32 år etter at han satte verdensrekorden, eier og driver han «Frank’s Custom Shoe-Fitting» i Middletown, New York – et sted som ofte er fullt med folk. Gleason beskriver han som «en person som liker å gjøre andre fornøyde» og ja, han er nok inne på noe der. Når denne journalisten gikk gjennom døren for dette intervjuet, var Frank fult oppslukt i en handel med en kvinne som var der sammen med mannen hennes. Hun vurderte et par Hokas og da de gikk mot kassa sa Frank «vet du hva? Jeg har løpt tvers over landet to ganger», og dermed ble samtalen deres fem minutter lenger. En annen kvinne og hennes man var også inne i butikken og når hun sa at lissene på skoene hun prøvde var litt for stramme svarer Frank «vell vi kan løsne lissene til det punktet som er best for deg.» Franks kone, Michelle, forklarer i «46 Days» at Frank er på sitt lykkeligste når butikken er full og han er midtpunktet som kan undervise og spøke med folk. – Fortelle en kone at mannen hennes har feminine føtter. Han har et manus, han vet virkelig hva han skal si og han er så lidenskapelig. Det er derfor det er så mye kjærlighet rundt han.

Men Frank’s butikk har vært langt fra en dans på roser; han har vært nær konkurs ved flere anledninger. For eksempel som ved finanskrisen i 2008 da Franks kontantstrøm problemer begynte å koste han verdifullt inventar og New Balance krevde det han skyldte selskapet ellers ble kontoen hans stengt. Frank ble nødt til å låne $16 500 bare for å holde bedriften over vannflaten. I 2010 solgte han bygningen som huset butikken hans for 11 % under annonsert pris og dette bidro til at han unnslapp mye av sin finansielle gjeld. Men. Dette var ikke første gang Frank var på randen av konkurs. Det same skjedde I 1995. I «46 Days» belyser han dette temaet. – Jeg har alltid sett på ting som målsetninger og prosjekter, selv i mitt yrkesliv. Du kommer til å overleve og dermed klare deg eller du overlever og gir opp. Det å gi opp er verre enn å dø for meg.

HVA FØRTE TIL LØPETURENE?
5. juni da denne journalisten var tilstede i Franks butikk for å snake om å løpe på tvers av USA var en hjernekirurg der samtidig. Han spurte, «hvorfor løp du?» hvorpå Frank ga han et klart og tydelig svar. – Kun ego, se på meg, se på meg, kun oppmerksomhet. Da denne journalisten spurte et par timer senere utdypet han temaet. – Du må ha et ego. Det er som en skuespiller, men det er bare bensinen for lidenskapen som er hva enn din historie bringer med seg til bordet. Og mens du fortsetter innser du at du har åpnet noe som ikke bare handler om at de ser på deg, men at du har en innflytelse på dem. Frank gir et eksempel ved å refere tilt tre medlemmer av Bruderhof miljøet* som bare minutter tidligere var innom butikken. Bruderhof er et kristent miljø med et virke som minner om byggesteinene til kommunisme. Frank har blitt invitert inn i deres miljø. Han forklarer at litt tøff kjærlighet er nødvendig og at en må jobbe rundt fobiene deres. – Det hjelper å ha litt erfaring så du vet hvordan du kan håndtere folk for nå det kommer til slutt så er du der for å hjelpe og hvis du starter med å vite det så kan du nå dem. En annen forklaring som belyser hvorfor noen kan finne på noe sånt som å løpe 4992 km er å finne i e-mail Frank sendte til Marshall Ulrich og Charlie Engle før de la ut på sin egen reise på tvers av USA. – Jeg blir ofte spurt hvorfor folk gjøre slike ting som dette. Jeg svarer med et ord, eierskap. Vi har alle en sterk trang etter å eie noe, selv om det er noe så enkelt som en utholdenhetsprestasjon. Når du har nådd målet ditt så eier du den prestasjonen og du kan nyte den resten av livet. Ingen kan ta fra deg den egenverdien som kommer fra å fullføre et mål.

Middletown High School ligger omtrent 100 km nord for Manhattan. Skolen har i underkant av 2000 elever. Den tilbyr fag innenfor matematikk, teknologi, språk, musikk, samfunnsfag, fysisk aktivitet, vitenskap, marine vitenskap og diverse fag på college nivå. Idrettstilbudet på skolen er som en tradisjonell amerikansk high school med football, baseball, basketball også videre…i tillegg til friidrett. The track team er betegnelsen som brukes på det laget som har vært blant de beste friidrettslagene i New York de siste 10 årene, til og med i USA. I 2011 var laget rangert som det beste i New York og det 11. i USA. Arenaen deres, Faller Field, er 1 av 11 friidrettsarenaer i USA som innehar IAAF sertifisering. I Norge er det 4 arenaer på same liste per januar 2017. Lindsay Hammer er Track and Field Director ved skolen og da denne journalisten spør om viktige aspekter ved 400 m svarer hun «mental tøffhet er åpenbart det viktigste», en påstand hun raskt utdyper. – Når du begynner å prestere tider ned mot 46 så er det i stor grad en full sprint hele runden. Så du er nødt til å være mentalt forberedt, spesielt de siste 100 meterne, på å håndtere smerten, melkesyra og så videre. Naturlig nok er også den fysiske delen viktig. «Du trenger styrke» forklarer Hammer, men det er ikke nødvendig å ha kroppstypen til en sprinter. Hun viser til verdensrekordholderen på distansen, Wayde Van Niekerk og hans slanke fysikk. Gutten som har skolerekorden ved Middletown High School, Mel Mosely, hadde en lignende fysikk da han løp 46.83 legger hun til.

TRENINGSFILOSOFI
Hammer ser på øvelsen som en som er litt imellom i den betydning at det krever tilstrekkelige sprint kvalifikasjoner, samtidig som det er en forutsetning at utøveren innehar egenskaper for de lengre distansene. – Jeg sier det hele tida, det handler ikke om hvordan du starter, men hvordan du avslutter. Jeg vet at noen filosofier baserer seg på begynne hardt og hold på så lenge du klarer – det har aldri vært min filosofi. Ja, du er nødt til å åpne hardt, men du er nødt til å være i stand til å finne en rytme på bortre langside slik at du har et ekstra gir mot slutten. Et eksempel på dette giret er New Balance Outdoor Championship fra 2011 hvor Middletown vant 4x400m for gutter med 3:13.71* og ankeretappen, løpt av Mel Mosely, ble klokket inn til 46.22. Ved første veksling var ikke Middletown i nærheten av seier, men som Hammer forklarer «vi sparka i fra dem alle.» – Det har alltid vært min ting. Så, når jeg holder en trening gjør vi masse avsluttningsøvelser. Jeg får dem til å løpe 5 eller 600 og jeg forteller at jeg ønsker at de prestere denne spesifikke tiden. Etter målgang hviler de i kanskje 10– 15 sekunder; da vil jeg ha en 100 all-out. I forhold til treningsfilosofi, hva mener du er viktige aspekter
– Som jeg sa i stad, du er nødt til å ha mentalstyrke; du må være tøff for i de treningsøktene, som kommer til å bli forferdelige vil jeg som trener kreve at du treffer visse tider og klarer du ikke det så kommer jeg til å være helt oppe i ansiktet på deg. Tøffhet er nøkkelen. Men. Det er en tøffhet pakket inn i rettferdighet. Hammer fortsetter med å forklare at hun kommer til å bygge opp utøverne sine ved å fortelle dem hva de gjorde riktig, men samtidig gjøre dem bevisst på det de trenger å jobbe med. – I disse treningsøktene kommer jeg til å være helt oppe i ansiktet på deg, og det må en være. Du kan ikke være en snill trener når du trener 400 m, det kommer bare ikke til å fungere, Nei, du kan kanskje være litt mer snill når du trener sprint, du er selvfølgelig nødt til å være tøff med dem, men du kan være litt snillere. Når det gjelder 400 m så er det ikke noe rom for å være snill. Det er litt som en 8 siden du er nødt til å holde et så høyt tempo over så lang tid, når det er sagt, en 100 m er imponerende, men det er fortsatt bare 100 meter.

Det handler om å vite jeg er sterk nok; jeg skal fullføre dette. Det å ha den selvtilliten er nøkkelen.

Og så er de ferdige. Hammer sier seg enig og det er derfor det er mer rom for å være snill når det gjelder 100 m, men på 400 m er det så absolutt ikke det; det kan ikke tas personlig. En person som ikke har gjort det er Bria Oatman, skolerekordholderen på distansen. Hun satte rekorden på 56.81 denne våren. Hun er sophmore** og dermed født i 2001. Per medio august ville dette gitt henne førsteplassen på Norgesrankingen med 50/100 sekund. Da Hammer blir spurt hva som kreves for at en 15 år gammel jente skal løpe så fort returnerer hun til en tidligere nevnt påstand: mental tøffhet. – Ærlig talt, det er mental tøffhet som gjelder, jeg vet det høres litt ‘crazy’ ut, men det er viktig å kunne akseptere det faktum at du er sliten. I fjor var hun god, hun løp tross alt 59, men hun var fortsatt redd for å løpe 800. Hammer sier at Oatman var redd for smerten, men i år har hun akseptert at hun er en 400 løper og ikke 200. Hun klarte å løpe dem og satte pers med 25.19, men, som ble understreket av treneren hennes, hun var bedre på 400 m. – Jeg fikk henne til å løpe 4×800 m, og isteden for at hun bare jogget rundt banen 2 ganger prøvde hun faktisk, og hun klarte å komme under 2:30. Er det en bra tid for en jente på 800 m? Nei. Men for henne var det bra fordi hun presset seg til det. Dette betydde at gjennom 2017 sesongen har Oatman blitt til en ny løper, en som ikke lenger er red for smerte. Dette er et faktum Hammer ler av når hun tenker på selve opphavet til fornøyelsen. – Du kommer til ha det vondt om du løper 59 eller 56 så du kan like så gjerne løpe 56! Derfor handler det om å håndtere smerten og si til seg selv det kommer til å gå bra og vite at du kommer til å restitueres og ikke tvile på deg selv. For når du er der ute og tenker herregud så vondt! Da blir det større grad av tvil, for eksempel jeg er nødt til å løpe saktere. Så det handler om å vite jeg er sterk nok; jeg skal fullføre dette. Det å ha den selvtilliten er nøkkelen. På spørsmål om hun tror denne mentale tøffheten er grunnen til at Middletown har hatt så mange gode løpere svarer hun «ja, det tror jeg», med selvtillit.

TRENINGEN
Hva slags trening gjennomfører Middletown Track and Field for å løpe de tidene de gjør? De tidligere nevnte 5 og 600 meterne er en av dem. En annen retter seg mot samme objektiv, avslutning og den går utpå å feste en strikk til ankelen for så å trene på stegbevegelsen. – Teoretisk så kan du nå være stand, når de løper rundt bana uten motstand, til å kjøre kneet ordentlig opp. Hammer forklarer at de også løper 200 og 100 metere for frekvens og 800 metere for utholdenheten. På spørsmål om hvordan hun trener akselerasjon og startfasen svarer hun at de ofte bryter opp konkurransen til en utøver i mindre deler. Deretter blir hver av dem fortært: dette er tiden jeg vil at du skal ha ved 50 m, 200 m, 300m og så videre. Hammer plasserer da kjegler i banen hvor utøveren løper, og hun eller han gjør da en offisiell start og er nødt til å nå kjeglen innenfor en gitt tid. En typisk økt kan være 5×50 m. De fokuserer altså ikke på stegene, de tekniske detaljene, men heller på målet. Det blir spesifikt. Det er et såpass teknisk løp at du er nødt til å gjøre det slik. Du kan si til løperne dine at må finne rytmen på bakre langside, men hva betyr nå egentlig det? De kommer enten til finne rytmen for godt eller for raskt. Derfor er de nødt til å vite: i den første sonen må du gjøre dette, den andre må du gjøre dette, og siste 200 m: gi meg alt du har. Men i første sone trenger de i grunn å vite hva de skal jobbe med for det er en komplisert oppgave.
– Hva om vi sier de siste 250, hvordan jobber du med det?
– Jeg gjør mange treningsøkter som vi kaller kritiske soner hvor vi bryter opp for eksempel en 500 inn i tre deler og hver av dem er kortere en den forrige. Men i den sonen så løper du alt du har. Si, den første sonen kan være 250 og når du har løpt den venter du i 15 sekunder før du begynner på neste. Den løper du i full sprint. Hammer fortsetter med å forklare at selv om sonene blir kortere og kortere så vil utøverne løpe totalt 500 meter i et tempo som er raskere enn konkurransefart, noe som er mulig på grunn av den korte pausa. Dette bidrar også til å bygge opp den tidligere nevnte mentale tøffheten. Utøveren bør da være i stand til gire opp mot slutten fordi de har løpt en 500 meter i konkurransefart. Eller raskere. – Hvis du kan komme deg gjennom 500 eller 600 meter I konkurransefart så bør en 400 meter være enkel. Det blir også en situasjon hvor du er nødt til å stole på prosessen for når løper og du ser noen løpe ifra og instinktet ditt forteller at du må følge dem, da er du nødt til å huske at de kan ha en annen strategi enn deg. Så det handler om å stole på prosessen, virkelig bli kjent med kroppen din og si: jeg kan klare dette, de kan løpe, men jeg skal ta dem igjen.

* En video av stafettgullet er tilgjengelig på hjemmesiden til New Balance Nationals: http://www.nbnationalsout.com/eprofile.php?event_id=3689&do=videos&&video_id=49410 **10. klasse

Frank Shorter, gullvinner på maraton under OL i 1972 og «moralsk vinner»* på samme distanse fire år senere, er akkreditert som faren til den amerikanske løpebølgen på 1970 tallet. Han blir også beskrevet som den mest innflytelsesrike amerikanske løperen gjennom tidene. Han vokste opp i en liten by (omtrent på størrelse med Lillehammer) i overkant av 100 km nordvest for Manhattan, New York City. På 1950 tallet var Middletown en

typisk amerikansk småby med flere fabrikker og etter hvert også flere som daglig pendlet inn til New York City. Byen hadde en møbelfabrikk og en gressklipperfabrikk og på grunn av dette var en stor del av befolkningen arbeiderklasse. Shorter familien derimot var på motsatt ende av skalaen. Franks far, Dr. Samuel S. Shorter jobbet som allmennlege, og bidro dermed til at Shorter familien bosatte seg på Highland Avenue, gata hvor velstående familier ofte bodde, og som til den dag i dag fortsatt har mange flotte hus å vise fram. Doktorsønnen Frank ble av den grunn sett på som gutten med «det perfekte liv», ordlagt av Valerie Kilcoin som i de siste årene sammen med ektemannen Bill, har hvert vertskap for Frank når han besøker Middletown. Men. Skinnet kan bedra. Frank Shorter vokste definitivt ikke opp med et perfekt liv.

I artikkelen «Frank’s Story» publisert i Runner’s World i 2011 og senere i boken «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life» samt i flere intervjuer med denne journalisten, beskrev Frank det som er det stikk motsatte av hvordan en oppvekst skal være. Han forklarer hvordan han og søsknene gjennomgikk fysisk, psykisk og seksuelt misbruk levert av deres far; den «helgenaktige» småbydoktoren som ikke kunne skade en flue, skal en tro flere som kjente ham. Franks første barndomsminne er nettopp en slik situasjon. Shorter familien var på stranda og Frank som fortsatt brukte bleie gjorde fra seg i denne – til farens store sinne. Dr. Sam tok dermed med seg sønnen vekk fra familien og ga gutten som ikke var mer enn 3 år regelrett juling med beltet før han forlot den gråtende guttungen. Franks første barndomsminne er å løpe etter faren slik at han ikke ble igjen alene. Hva bidrar da en slik oppvekst til? Som han forklarte under «Friidrettsprat» (side 6–11) bidro oppveksten til at han fant ut at han likte å løpe; han fikk utløp for stress – han var fri og trygg. I tillegg lærte han: «To ride the pain.»

INTERESSEN FOR LØPING
Frank Shorter var ikke blant dem som fra en tidlig alder sa «jeg skal til OL,» nei, for han var løping en aktivitet, ikke noe mer eller mindre. Det begynte sommeren før ungdomsskolen da han leste i et skimagasin at franske alpinister, som også var omringet av vakre kvinner, trente mye løping mellom skisesongene. Frank fant dermed ut at dette var noe han ønsket seg, og begynte derfor å løpe rundt omkring på de lange og brede asfaltvegene i Middletown. Dette var sommeren 1959, det året Frank fylte 12, og som han skriver i biografien, «det var ingen som løp i Middletown på den tiden, ikke en gang utøverne på friidrettslaget løp utenfor sesongen», men Frank elsket det fra første skritt. Som nevnt ovenfor følte han seg trygg og fri, for dette var «bevegelse i sin mest naturligeform»** dog skulle det ta mer enn daglig å løpe den 3.5 km lange turen fra Shorter huset på Highland Avenue til

ungdomskolen, før Frank fant ut at løping var noe mer enn noe han bare gjorde. 15 år gammel begynte Frank på Northfield Mount Hermon School, en kostskole i Gill, Massachusetts, noe som Dr. Sam ikke lot gå uten å kommentere; «Du tar mat ut av munnen til brødrene og søstrene dine.» Allikevel begynte Frank. Etter en høst og vinter uten særlig løping deltok han, våren 1963, i «Bemis-Forslund Pie Race» – det lengste, kontinuerlige, løpet i USA. Prestasjonen hans i dette løpet var av et slikt kaliber at friidrettstreneren la merke til Frank, og da skolen begynte igjen på høsten ble han med på terrengløp og friidrettslaget. Samtidig presterte Frank meget godt i klasserommet og høsten 1965 begynte han på prestisje universitetet Yale.

Som student-athlete på Yale gjorde Frank det meget godt. Karakterene hans bidro til at han etter hvert kom inn på medisinstudier og som senior*** ved Yale vant han 6-mile i NCAA championship med tiden 29:00.2 noe som var 23 sekunder foran 2. plassen Rick Wiley. Dagen derpå løp Frank inn til 2. plass på 3-mile med tiden 13:43.4, 1.4 sekunder bak Ole Ollesen. I biografien sin forklarer Frank at dette «demonstrerte min evne til raskt å restituere meg» og der er han inne på noe som vi også snakket om i «Friidrettsprat» nemlig hans gode restitusjonsevne. Under OL i München i 1972 bidro dette til at Frank vant maraton den 10. september etter at han hadde løpt 10 000 m løp 31. august og 3. september. Men før den tid kom opplevde Frank flere hendelser. En av dem involverte den eneste gangen faren støttet løpingen hans. Med et skytevåpen.

Etter at Frank fullførte
sine studier ved Yale begynte han på medisinstudier ved University of New Mexico. Nå, kanskje tror du at en person som vokste opp med en drittsekk av en far, og som jobbet som lege, ville bevege seg så lang vekk fra å utøve medisin som mulig, men nei. Frank ønsket å bli doktor, ikke fordi han ville bli lik sin far, men fordi ham ville separere seg fra han på en måte som dr. Sam kjente til. Frank sluttet etter en måned. Arbeidsmengden som medisinstudent var alt for stor når han kombinerte det med å være fulltidsutøver. Han flyttet derfor inn med moren, faren og søsknene i Taos, New Mexico. Her løp han langturer i høyden, en, som han selv forklarer, «langhåret tynn gutt med bart» som løp blant hvite, latinamerikanere og amerikanske urfolk – de fleste innenfor arbeiderklassen hvor kun de færreste så positivt på det Frank kaller «hippies.» Det var en langtur, en 12-mile tempo, som var grunnlaget for den ene gangen dr. Sam støttet sønnens løping. Frank løp og kom over en gjeng lokale menn som prøvde å få med seg en kvinnelig hiker inn i bilen, men den 63 kilo tunge hippien tok affære. Han slo på taket på bilen og fortalte dem at han visste hvem de var. Kvinnen ble reddet og Frank løp fra stedet med de aggressive mennene på slep, men en butikkeier med hagle stoppet jakten. For en liten stund.
Den neste uken ble dekkene på farens bil stukket hull på og Frank tilbrakte en stor del av tiden på taket av huset med svigerbroren – begge med rifler. Dr. Sam var som Frank forklarer, «glad for å gå til krig» og han kjørte bak Frank når han løp, med en 38-kalliber pistol klar til bruk. Om han ønsket å beskytte Franks løpekarriere er kanskje ikke så sannsynlig, for som Frank sier i biografien sin «Jeg tror han bare ville skyte noen.» Dr. Sam var altså langt ifra

det som kan sies å være en alminnelig far; selv ikke ved Franks maraton under OL i 1972 støttet han sønnen. Under «Friidrettsprat» forklarte Frank at farens unnskyldning var at han var «alt for nervøs.» For å bruke et uttrykk som passer til dr. Sam; dette var bullshit. Da han fant ut at Frank hadde vunnet sa faren til Franks søstre «Nå kommer Frank til å bli høy på pæra.» Hovedmannen selv ble alt annet en høy på den metaforiske frukten.
Eller 42.195 om du foretrekker det metriske systemet. Uansett hvordan en definerer lengden er det en distanse som krever trening og atter trening for å oppnå suksess. Frank gjennomførte dette. En uke løp han totalt 180 miles (289km) og som han fortsetter i «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life»: «to ganger om dagen var ikke nok for meg så jeg løp morgen, midt på dagen og om kvelden.» Dette resulterte i 17 miles (27,3km) per dag. Når dette er sagt, kan en slik treningsmengde sies å være forståelig, for et maraton på den tiden var som Frank selv sier «den hvite hval,» en referanse til Herman Melvilles ikoniske roman, «Moby Dick» om Kaptein Ahabs skjebnesvangre jakt på den hvite hvalen som tok fra ham det ene beinet. Spoiler: Ahab dreper hvalen til slutt, men han blir samtidig med ned i dypet. I «Friidrettsprat» kan du lese mer om hans treningsfilosofi.

Våren 1971 begynte Frank på jusstudier, og dette året var også første gangen han fullførte et maraton. Hans første forsøk på distansen fant sted i 1968, men han droppet ut fordi for små sko hadde gitt han kraftige blemmer. I 1971 løp han først uttaksløpet for de Pan Amerikanske leker hvor han fullførte et minutt bak Kenny Moore som vant med tiden 2:16:49. I biografien sin forklarer Frank at han «hadde funnet sin skjebne» og der er han inne på noe. Frem til den tiden hadde 5000 og 10 000m vært hans hoveddistanser, men han manglet under-4 fart på mile, og som han selv sier «de langsiktige prospektene fant sted i de lengre distansene». Ettersom årene gikk ble maraton hoveddistansen. Senere i 1971 deltok han på 10 000m og maraton i de Pan Amerikanske leker og han vant begge med tidene 28:50,83 og 2:22:40 i over 1200-meters høyde. I desember samme år deltok han i Fukuoka maraton i Japan som han vant med tiden 2:12:50. Taktikken hans i dette løpet ble etter hvert et av hans kjennetegn. Med i overkant av 15km igjen av løpet slo Frank til med et ordentlig magadrag noe som ga ham en 30 sekunders ledelse som han holdt helt inn til mål. Dette var en taktikk som også bidro til seieren på maraton under OL i 1972.

OL sesongen 1972 begynte med en solid mengde høydetrening før OL uttaket i Eugene. Her vant Frank 10 000 og maraton med tidene 28:35,6 og 2:15:57. Sistnevnte beskriver han som det mest behagelige maraton løpet noensinne. Han reiste derfor til OL i München med en solid mengde selvtillit. Der, etter å ha vært på en måneds treningsleir i Oslo med intervall økter på Bislett og langtur rundt Sognsvann, vant han, som nevnt tidligere, gull på maraton. Han brukte samme taktikk ved den 9. milen (12.9-14.5km) som han gjorde i Fukuoka maraton. Dette ga han en solid ledelse som holdt helt inn til mål. Frank forklarte hvordan dette kunne skje i sin biografi og til denne journalisten i juni, på grunn av sine treningsøkter og hans evne til «riding my pain.».

Sistnevnte sitat er tre ord som beskriver Frank på en meget passende måte. Oppveksten bidro definitivt til å gi ham en umenneskelig mengde med smerte. Hans fars oppførsel skulle, uansett forklaring (mental sykdom hos far eller «dårlig oppførsel» hos barnet) aldri ha funnet sted. Allikevel ble det en norm for Shorter familien å gjennomgå daglig fysisk, psykisk og seksuell tortur. Frank kunne ha endt i den delen av Middletown hvor ungdom blir anbefalt å holde seg unna, men han klarte å kanalisere sine evner til noe bedre. Han lærte gjennom løping at han kunne komme seg vekk fra dr. Sams terror og han lærte at akademia kunne bidra til en framtid som var alt annet enn det hans far bidro til. Frank fullførte jusstudiene, har to medaljer fra OL, flere fra nasjonale mesterskap og drev i en lang tid Frank Shorter Sportswear. Barndommen hans tilså i stor grad noe helt annet, men Frank lot seg ikke stoppe. Han fortsatte å løpe og fant eter hvert flere gode målstreker.

*Det har senere blitt bevist at den «offisielle vinneren» Waldemar Cierpinski var en del av det statsstyrte dopingprogrammet i Øst-Tyskland **sitatet er tatt fra «My Marathon – Reflections on a Gold Medal Life»
***siste års student

Den internasjonale olympiske komité beslutter at «lekene» skal fortsette, til tross for dette mørket midt i arrangementet. Avslutningsøvelsen er, tradisjonen tro, maratonløpet.

FRANK VAR IKKE FAVORITT
Blant favorittene er tittelforsvareren fra Mexico- OL, etiopieren Mamo Wolde og sølvvinneren fra det samme løpet, japaneren Kenji Kimihara. De sterkeste europeerne regnes også til favorittsjiktet. Belgieren Karel Lismont har deltatt i tre internasjonale maratonløp. Han er blant annet regjerende europamester og ubeseiret på denne distansen. Britiske Ron Hill har vunnet Boston Maraton og maratonløpet i Commonwealth Games i 1970. Australieren Derek Clayton har den sterkeste tiden i et maratonløp, med andre ord uoffisiell verdensrekord.

De antatt sterkeste amerikanerne, Frank Shorter og Kenny Moore, har delt seieren i den amerikanske OL-uttakingen. De regnes ikke blant favorittene, til tross for at Shorter har tatt en sterk 5. plass på 10 000 meter en drøy uke tidligere. Løpet åpner med to runder inne på olympiastadion. Frank Shorter er i teten på første runde, og han er blant de fremste da feltet løper ut av stadion. Clayton går ganske tidlig i teten og holder farten i feltet. Shorter holder seg litt lenger bak i tetgruppen. Derek Clayton er fortsatt fartsholder da et samlet felt passerer 10 kilometer på 31:15. Etter ca. 15 kilometer føler Shorter at farten begynner å synke. Han velger da å overta ledelsen og holde tempoet oppe. Han får snart en luke til det øvrige feltet. Planen har vært å overta ledelsen, og holde et tempo som han tror han behersker bedre enn konkurrentene.

LEDELSE VED HALVMARATON
Etter 20 kilometer leder Frank Shorter med ett drøyt minutt på de nærmeste forfølgerne. Lismont drar den lille gruppen som følger minuttet bak. Der er også Wolde og Moore med. Shorter øker ledelsen gjennom resten av løpet. På stadion venter publikum på at en amerikansk løper skal komme først inn gjennom tunnelen til stadion. Da skjer det noe uventet. Mannen som kommer først er ikke Frank Shorter. Det blir forvirring blant publikum; han får den applausen som skal gis til vinneren.TV-kanalen ABCs reporter roper: «Det er ikke Frank, det er ikke Frank, det er en bløffmaker, få ham ut!» Mannen som løper først gjennom maratonporten er en student som har løpt inn i maratontraseen like før feltet nærmer seg stadion. Publikum blir overrasket, men tror først at det er vinneren, med nummer 72 på brystet som ankommer. Etter at han har løpt noen hundre meter inne på stadion blir de oppmerksomme på bløffen, og reagerer. Frank Shorter er ikke oppmerksom på hva som har skjedd da han løper inn på stadion. Han blir svært overrasket da han hører mer pipekonsert og knapt noen applaus blant publikum. Umiddelbart tror han at det som skjer er et utslag av en antiamerikansk stemning.

GULL
Vinnertiden er 2:12:19.8. Over to minutter senere kommer Karel Lismont inn til olympisk sølv og et drøyt halvt minutt bak belgieren kommer den olympiske mesteren fra Mexico-lekene, Mamo Wolde. Sistnevnte er over 40 år og den eldste olympiske medaljevinneren i et maratonløp. Frank Shorter kan feire den olympiske triumfen i sin fødeby. Han ble født i München i 1947, da hans far, dr. Samuel Shorter, var stasjonert der i militærtjeneste.

Kilder:
B. J. Hugman / Peter Arnold:
The Olympic Games 1896 – 1988.
Michael Sandrock:
Running With the Legends. 1996.
D. E. Martin / R. W. H. Gynn:
The Olympic Marathon. 2000.
E. Huberty / W. B. Wange:
Die Olympsche Spiele 1972.