På nyåret ble Sunn Idrett innlemmet i Norges Idrettsforbund. Dette betyr mye for det som først startet som et 5-årig prosjekt i 2008. Etter endt prosjektperiode i 2013 ble Sunn Idrett vedtatt som en varig driftsform.
–VIL NÅ ENDA BREDERE UT
–Å bli anerkjent som et satsningsområde i Norges Idrettsforbund gir oss muligheten til å nå enda bredere ut med vår kompetanse og støtte enda flere særforbund og idrettsmiljøer til å jobbe godt forebyggende og skape gode matkulturer. Det gir også grunnlag for tettere samarbeid med andre viktige fagfelt som jobber for å skape en tryggere idrettshverdag. Videre kan NIF styrke Sunn Idretts verdistempel og støtte hele idretten i etablering av sunne verdier og holdninger, forteller Kristin Lundanes Jonvik. Hun er rådgiver og klinisk ernæringsfysiolog i Sunn Idrett.
–Ved å få Sunn Idrett inn, ønsker Norges idrettsforbund å spre viktig kompetanse til hele idretts-Norge, og oppnå en enda større eff ekt og synlighet av Sunn Idretts arbeid. Idretten behøver et organ som jobber med å fremme gode kostvaner og forebygge spiseforstyrrelser. Nå som Sunn Idrett er en del av NIF, vil alle særforbund og idrettslag få tilgang til kunnskap, rådgivning, fagmateriell og verktøy av høy kvalitet, sier Karen Kvalevåg, generalsekretær i NIF.
VIL FOREBYGGE OVERDREVENT OG USUNT FOKUS
Fokuset framover vil være å gi idrettsungdommen trygghet gjennom enkle og praktiske råd som de kan ta med seg inn i skole- og trenings-hverdagen. For å få dem trygge må det spres kunnskap om holdninger og verdier knyttet til mat, kropp, helse og prestasjon.
–Sunn Idrett jobber primært med å spre kunnskap om kosthold og idrettsernæring via foredrag, undervisning og kurs. I tillegg til unge utøvere, er trenere og foreldre en viktig målgruppe som rollemodeller for ungdommen. Vi ønsker å påvirke dem til å bidra til sunne idrettsmiljøer med fokus på matglede og trivsel rundt mat, sier hun, og legger til at utfordringene de står ovenfor er et overdrevent og usunt fokus på mat, kropp og vekt.
VIKTIG: Sunn Idrett ble første gang startet som et 5-årig prosjekt i 2008. Det har vært så vellykket og viktig at de nå er innlemmet i Norges Idrettsforbund.
–For de som driver med idrett, er risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser ekstra høy. Fire særforbund har gått i spissen for å anerkjenne at dette er en utfordring, og har siden 2008 jobbet forebyggende gjennom Sunn Idrett. Nå ser flere særforbund at dette er et fagområde som ikke kan overses. Det er bakgrunnen for at Sunn Idrett fra 2020 ble innlemmet som en del av Norges idrettsforbund.
For med gull på 1500- og sølv på 800 meter, kunne den talentfulle Larvik-jenta konkludere gledesstrålende overfor Friidrett da mesterskapet var over:
– Dette kunne ikke blitt bedre! NM-helga var kort sagt over all forventning for min del.
GODE SVAR VIKTIGST
Gullet på 800-meteren var selvsagt «bortbestilt » til Hedda Hynne, så sølvmedaljen ble som en liten seier å regne for Malin. På 1500 meter var det imidlertid hun som spilte hovedrollen. Her kapret hun den gjeveste medaljen med trygg margin.
– Tidene (2.09,71 og 4.30,20) var helt greie, men betyr ingenting. Her er det plasseringene som gjelder, men for min del var det aller viktigst at kroppen fungerte så bra. Det var veldig gøy, og betyr mye, å få så gode svar midtvinters, understreket Malin, som løper i Tjalve-drakt på andre året og til daglig er sykepleiestudent i Oslo.
Der er hun under kyndig oppsyn av sin erfarne trener Knut Jæger Hansen. Han smilte naturlig nok like tilfreds etter det han hadde sett av sin mønsterelev.
LØFTERIKT COMEBACK
Og det hadde han all grunn til, for under hans ledelse har den snart 21 år gamle jenta fått bra sving på sakene igjen etter tre år med et sammenhengende skademareritt. Ikke minst som følge av overtrening.
Fjorårets comeback, som førsteårs senior, var meget løfterikt. Det startet med et sølv som var gull verdt i terreng-NM kort løype hjemme i Larvik. På banen presterte hun 2.08,66 og 4.24,34 på de to mellomdistansene – sistnevnte personlig rekord – og kvalifi serte seg for U23-EM i Sverige. Med en solid dose ny motivasjon tok hun fatt på fortsettelsen.
– Det fine steget jeg tok i fjor smakte utrolig godt. Det viste at mitt nye treningsopplegg fungerer. Det samme kan jeg si nå etter inne-NM, og det er selvsagt svært inspirerende. Ja, jeg har nesten lyst til å gå ut og løpe mer nå med en gang, utbrøt vestfoldingen med et bredt smil.
NØKTERN OPTIMIST
Optimismen er tilbake, men den er samtidig preget av stor nøkternhet. For eksempel er ikke en ønskereprise på den personlige rekorden på 800 meter fra Bislett i 2015 – da hun sjokkerte alle med 2.03,44 som 16-åring – i hennes tanker.
JUNIORJENTER: Sprang uten tilløp for junior var som vanlig innlagt i senior-NM. Her er vinnertrioen i lengde uten tilløp for kvinner junior: Mesteren Lisa Wilker fra Tingvoll, fl ankert av sølvjenta Ester Holt, Sturla (til venstre) og Mathilde Sofi e Karlsen Klokseth fra Moss.
Ikke ennå, i hvert fall.
– Om noen år, så kanskje, antyder hun.
– Men nå er mitt eneste fokus å fortsette med opptreningen, ta små og nye skritt framover igjen. Så får det ta den tiden det trengs for eventuelt å komme tilbake på samme nivå. Egentlig er jeg ingen tålmodig sjel, men jeg har skjønt at tålmodighet er en nødvendighet. Likeså at det ikke er om å gjøre å trene mest, men smartest.
Allerede i første forsøk kom det historiske tretallet opp på resultattavla. Med 3,03 var barrieren brutt, og det grundig. Men ikke nok med det:
Fagernes-jenta, som nå representerer Norna- Salhus på fjerde året, fulgte opp med en fantastisk serie: 3,01 – 3,00 – 3,03 igjen – 2,91 – 3,01. Det ble med andre ord rene ketsjupeff ekten!
– Klart det er moro å være den første i landet som klarer å hoppe over tre meter, konkluderte Oda overfor Friidrett etter sin bragd i en øvelse som gjerne kommer i skyggen av de øvrige, men som er en av dem folk flest har et forhold til gjennom gymtimer og skoleidrett.
TREDJE PÅ RAD
Dette var det tredje NM på rad hun forbedret norgesrekorden i lengde uten tilløp. Først til 2,93 i Bærum i 2018, deretter både 2,94 og 2,99 i Haugesund i fjor. Da forsikret hun at hun ikke var det minste ergerlig over å mangle én fattig centimeter på tremeteren. Hun ante nok at den dagen ville komme.
Tankene hadde ikke akkurat kretset rundt dette foran årets mesterskap heller. Men da hun hoppet 2,94 på trening ei drøy uke før NM, skjønte hun at formen var god og at tretallet kunne være innen rekkevidde.
– Likevel var dette over forventning, særlig at jeg skulle hoppe fem ganger over grensen. Det var ikke verst, og det viser at min relative styrke er blitt bedre, konstaterte 29-åringen, som nå sikret seg sin 11. NM-tittel i øvelsen, hvorav den femte på rad. Den første tok hun som 16-åring i 2007. Til sammen kan gullgrossisten nå skilte med 27 NM-titler inne og ute!
TOK INGEN SJANSER
I Haugesund i fjor hadde valdrisen et ellevilt inne-NM med tre gull av tre mulige og to norgesrekorder (tresteg, i tillegg til lengde u.t.) Hun var påmeldt i de samme tre øvelsene i år også, men valgte å droppe lengde og tresteg.
– Jeg har hatt vondt i en leggmuskel i det siste. Ikke noe alvorlig, men nok til at jeg ikke ville ta noen sjanser. Det er utendørssesongen som er viktigst, og da er det dumt å i verste fall miste mange uker med trening nå.
– Derfor bestemte jeg meg dagen før NM for å nøye meg med lengde uten tilløp denne gangen, forklarte Oda, som med sin fysioterapiutdannelse har ekstra god kompetanse for en slik avgjørelse.
HISTORISK: – Gøy å bli første kvinne i Norge over tremeteren, fastslo Oda Utsi Onstad etter sin oppvisning i lengde uten tilløp. For 11. gang tok hun NM-gull i øvelsen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
MER REKORDJAKT
NM i Bergen er sesongens store mål for hennes del. Der har hun to gull fra Hamar i fjor å forsvare. Men EM i Paris tenker hun ikke på. Det får eventuelt komme som en hyggelig bonus.
Hovedøvelsen blir fremdeles tresteg, der hun forbedret seg til 13,69 i fjor. Oda legger ikke skjul på at hun er lysten på å overta norgesrekorden i den øvelsen også. Og visst er det på tide at Lene Espegrens 13,83 fra 1999 blir slettet fra rekordlista.
Skulle Oda Utsi Onstad klare det, er det jo heller ikke langt fram til en ny barriere!
Tjalve-jenta, som fylte 30 i januar, sikret seg sitt NM-gull nummer 13 siden i 2011, hvorav det sjette innendørs. Men viktigere enn det – hun svingte seg over 1,90, noe hun slett ikke alltid har klart når hun har vunnet inne-NM.
Det er bare én centimeter bak hennes egen mesterskapsrekord fra 2012, Tonjes beste sesong til nå med EM-sølv utendørs på 1,97 som det desiderte høydepunktet. Samme år satte hun også sin personlige rekord inne med 1,93.
STABILT GOD HOPPING
– Dette var veldig gøy, og et svar jeg trengte på veien mot sommerens store mål, utbrøt trønderen overfor Friidrett på vei ut fra NM-arenaen.
– Det beste var at vinnerresultatet ikke var noe flaksehopp. Jeg hoppet stabilt godt i hele konkurransen og hadde bare ett riv før jeg klarte 1,90. Derfor er jeg mest fornøyd med hele serien, fastslo mesteren opprømt.
Prestasjonen var et resultat av en høst og forvinter uten noen som helst problemer. Framfor alt har hun vært skadefri, noe som slett ikke har vært noen selvfølge for hennes del gjennom en lang karriere. Den har inneholdt mang en nedtur med korte og lange skadeavbrekk.
Men de har også hatt sine positive eff ekter. De har medført nyttige erfaringer, som hun drar nytte av nå.
ET HALVT ÅRS PERMISJON
– Jeg er blitt fl inkere til å lytte til kroppens signaler. Dessuten har jeg skaff et meg betydelig egen kompetanse gjennom min fysioterapiutdannelse, som kommer godt med nå, framholdt Angelsen, som det siste halvåret har vært i turnusjobb for å runde av utdannelsen.
– Men nå utsetter jeg andre halvdel av turnusen. Heldigvis har jeg fått permisjon i et halvt år fra 15. februar for å satse maksimalt på idretten. Jeg har lyst til å gi meg selv muligheten til min tredje OL-start, og dessuten er det jo EM like etter, fortalte Tonje Angelsen, som også var rask med å berømme det gode teamet hun har rundt seg i sitt grundige treningsarbeid, anført av Roger Hollup og Hanne Haugland.
De var også meget godt fornøyd med det de fikk se av vår mangeårige ener i øvelsen i Rudhallen. Det var kort sagt den beste belønning en trener kan få!
Enda vanskeligere var det for det unge stortalentet å sette ord på det hun hadde prestert i løpet av de to første februardagene i Rudhallen. Da Friidrett ba henne prøve, svarte hun:
– Jeg sliter med å finne ord. Ja, jeg er rett og slett i sjokk!
Riktignok visste Aremark-jenta, som fyller 17 i slutten av juni, at formen var bra. Det hadde hun fått grundig bevis for under UM i mangekamp i Neshallen to uker i forveien, da hun satte uoffi – siell verdensrekord i femkamp for U18.
– Men at formen skulle være SÅ bra, hadde jeg aldri i verden trodd. Dette var langt i overkant av hva jeg forventet på forhånd. Målet for NM i Bærum var å komme meg til fi nalene og forbedre pers’ene mine på de to sprintdistansene, forklarte tenåringen.
I POSE OG SEKK
De ambisjonene ikke bare klarte, men knuste hun. Og ikke nok med det. Østfoldingen ble en av mesterskapets store frontfi gurer og fikk i pose og sekk. Se bare på denne fasiten:
• Gull både på 60- og 200 meter.
• Råsterke vinnertider – 7,37 og 23,55.
• Soleklare personlige rekorder i begge øvelser. Ja, på 60 meter forbedret hun seg i alle tre løpene!
• 60 meter-tiden var årsbeste i Europa i U20. Bare tre norske kvinner har løpt raskere inne gjennom tidene.
• 200 meter-tiden var norsk juniorrekord innendørs, under den samme rekorden utendørs og bestetid i verden i U18 hittil i år. Til sammenlikning noterte hun 23,79 utendørs i fjor. Bare Helene Rønningen har løpt raskere innendørs blant norske kvinner fra før.
• Begge tidene er selvsagt norske aldersrekorder. Ikke det grann rart at jenta slet med å fi nne de rette ordene etterpå!
U18-EM DET STORE MÅLET
– Det betyr at alt treningsarbeidet jeg legger ned er verdt det, kommenterte hun da hun fi kk summet seg litt og nøkternheten overtok tankevirksomheten.
– Det er klart dette virker veldig inspirerende med tanke på fortsettelsen. Men nå må jeg bare legge dette bak meg og nullstille. Det er veldig viktig, og det kan jeg være god på.
For Henriette har veldig mye spennende å rette blikket mot i tiden framover. Og hun legger ikke skjul på hva som er årets store mål: U18-EM i Rieti i juli – og da fortrinnsvis i mangekampen, som hun tok sølv i under fjorårets ungdoms-OL i Baku.
– Langt bak i hodet svirrer det nok også en og annen tanke om senior-EM i Paris, i så fall på sprint, men jeg innser at det er veldig ambisiøst, bemerket den allsidige 16-åringen.
DETRONISERTE HELENE
Å beseire Helene Rønningen to ganger var også stort for østfoldingen. Forståelig nok, for Tyrvingjenta kan skilte med tre NM-gull innendørs på begge distanser siden i 2016.
Og hvem vet – kanskje hadde sprintdronningen selv, Ezinne Okparaebo (7,34 på samme bane midt i januar), også måttet strekke våpen for det unge stjerneskuddet dersom hun hadde kommet til start i finalen.
Men det får vi aldri svar på, for den duellen gikk vi dessverre glipp av.
Først vil vi si GOD PÅSKE til alle våre lesere der ute. Her kommer en artikkel som kanskje er litt moro å lese i desse tider. Minner for mange, og kanskje er det noen som har disse som forbilder i dag.
De har vist seg fra sin beste side på friidrettsbanen, og har plukket hjem de edleste medaljene du kan få innenfor våre landegrenser. Men hva gjør de i dag, og hva husker de best? Vi har snakket med 10 tidligere friidrettsutøvere som mange vil huske for gode prestasjoner både innen og utenlands. Til sammen har de tatt 60 NM gull fra en periode mellom 1977 og 2017.
Hanne har hoppet seg til hele 15 NM gull fordelt på høyde og lengde. I tillegg har hun vunnet Kongepokalen fem ganger. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der hun tok sin siste Kongepokal. Haugland fikk også Forbundets gullmedalje i 1992. NTB-foto: Aleksander Nordahl / SCANPIX
HANNE HAUGLAND Norsk mester: Høyde: 1986,1987,1989,1990,1992,1993,1994,1995,1996,1997,1999,2000 / Lengde:1989,1990,1995/Norsk rekord: 2.01 meter (satt 13.8.97). Alder: 52 år. Bosted: Oslo.
Familie: Tvillingene Ida og Johanna på 15.
Yrke: Olympiatoppen Coach. Klubber du representerte: Haugesund, BUL, SK Vidar, Minerva
Trenere du hadde: Pappa Terje, Bruce Longdon, Finn Georg Kristoffersen, Astrid Tveit, Adrian Proteasa, Håkon Särnblom. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg var innstilt på at jeg skulle avslutte i 2000, og hadde fått holde på lenge. Jeg hadde oppnådd det meste av det jeg drømte om, og var nysgjerrig på livet etter idretten. Hvordan er livet i dag? Livet er flott. Jobber i toppidretten og har to herlige døtre på hjemmebane. Hvilke minner husker du best? De store mesterskapene. Spenningen var på topp, og jeg var i form. Har også mange gode minner fra treningsleirer og reiser. Jeg var også veldig glad i utviklingsprosessen, og arbeidet med å løse blant annet de tekniske utfordringene jeg møtte. Dine tanker om Norsk Friidrett i dag: Det er morsomt å følge med Norsk Friidrett i dag. Vi har gode utøvere som er utviklingsorientert, som jager kvalitet i den daglige treningen og som gjør det de kan for å lykkes.
SVEIN INGE VALVIK
Norsk mester: Diskos: 1977,1985,1990,1991,1992,1993,1994,1995,1996.
Alder: 63 år. Familie:Gift og har tre døtre på 30, 14 og 9 år. Yrke:Siviløkonom, og i tillegg hovedfag fra Norges idrettshøyskole. Har arbeidet i den videregående skolen i over 30 år. Klubber du representerte: Stabæk, Oslo Atletklubb (OAK) i vektløfting, SK Vidar, Kamp Vestheim, Tjalve og Urædd i Norge, Maccabi i USA og Heleneholm i Sverige. Trenere du hadde: Jeg har hatt mange trenere. De viktigste som bør nevnes er Peter Farmer i USA, Kenth Riggberger og Tommy Anderberg i Sverige, Anders Hoff, Iver Hole og Gunnar Gustavsen i Norge. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren?Jeg føler at jeg aldri har avsluttet friidrettskarrieren. Selv om jeg ikke lenger konkurrerer, følger jeg med på idretten. I mitt arbeid som lærer i den videregående skolen med blant annet undervisning i idrettsfag har jeg kunnet dra nytte av min tidligere erfaring i idretten, som jeg har kunnet overføre i en undervisningssammenheng. Hvordan er livet i dag?Føler at livet alltid byr på utfordringer selv om jeg ikke lenger driver med konkurranseidrett. Har en små barn har en heller ikke noen fritidsproblemer. I tillegg har jeg funnet arbeidet som trener interessant. Dette skyldes at jeg har mange år med praktisk erfaring fra konkurranseidrett, men også at jeg har hatt en faglig oppdatering i forhold fysiologi og biomekanikk knyttet opp mot kast. Hvis jeg hadde visst så mye som jeg vet i dag, ville det vært lettere å drive med den konkurranseidretten som jeg tidligere drev med. Av erfaring blir man klokere. Hvilke minner husker du best?Vanskelig spørsmål å svare på. Det viktigste er vel å gjøre framskritt, men også at en blir kjent med andre utøvere og trenere. Jeg husker spesielt godt da jeg vant det amerikanske universitetsmesterskapet (NCAA) som 20 åring etter en svært jevn konkurranse. Jeg må også nevne 7.plassen i EM i Helsingfors med 62 meter, kun 2 meter fra 1. plassen. Det er et spesielle minner. Hva tenker du om Norsk friidrett i dag?Norsk friidrett har alltid bestått av enkelte individualister som alltid har gjort det meget bra. Det skal bli spennende å se hvordan det vil gå under OL til sommeren. Skal vi kunne gjøre friidretten ennå mer populær i framtiden burde det arbeides mer med å gjøre treningsmulighetene bedre.
Henrik Sanstad i aksjon på maraton under EM i friidrett i Gøteborg. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
HENRIK SANDSTAD
Norsk mester: 5000 meter: 2004/10 000 meter: 2004 /NM Terrengløp 10 km: 2004. Alder: 46 år. Bosted: Steinkjer. Familie:3 barn på 7, 11 og 12 år. Yrke: Lærer og trener ved landslinja i friidrett ved Steinkjer videregående skole Klubber du representerte: Representerte hjemplassen min Mosvik til jeg var 16 år, Steinkjer FIK fra 1992-2000, Sportsklubben Vidar fra 2000-2005, Steinkjer Friidrettsklubb 2006- Trenere du hadde:I Steinkjer FIK var Hans Foosnæs treneren min. Har også hatt Frank Evertsen, og Terje Næss fra tida i Oslo Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg holdt på med friidrett i mange år og var godt voksen da jeg trappet ned friidrettssatsningen. Men selv om jeg trappet ned, fortsatte jeg å konkurrere og trene. Det har blitt en livsstil jeg setter stor pris på. Jeg har alltid vært i friidrettsmiljøet, både lokalt og nasjonalt. Kjekt å være en del av friidrettsfamilien. Hvordan er livet i dag?Friidretten er en viktig del av hverdagen min. Jeg har en fantastisk jobb på Steinkjer videregående skole der jeg får jobbe med unge utøvere som ønsker å utvikle seg i idretten, og det er spennende. Jeg er også klubbtrener i Steinkjer Friidrettsklubb. Steinkjer er god på å legge til rette for idrett, og vi har friidrettshall i tilknytning til skolen. Hvilke minner husker du best?2004 var et veldig bra år for meg hvor jeg vant 4 NM gull. Husker godt NM i Florø hvor jeg vant både 5000 og 10 000 meter. Senere på året vant jeg NM terrengløp på Lillehammer og NM halvmaraton. Også mitt første terreng gull i Trondheim i 1995 husker jeg godt. Dine tanker om Norsk Friidrett i dag: Det er utrolig det som skjer i norsk friidrett i dag – det er så mye bra! Vi har flotte utøvere og trenere som er gode forbilder. Dette er utøvere som presterer i verdenstoppen med tider og resultater som jeg trodde var vanskelig for en norsk utøver å oppnå.
Gloppen jenta vant flere NM gull i lengde og tresteg. Foto: Frau Läuft
CECILIE RISE ORTNER Norsk mester: Lengde: 2001, 2004 / Tresteg: 2002, 2003, 2004, 2005.
Alder: 42 år. Bosted i dag:Timelkam, Austerrike. Familie:Gift med Christoph og har to barn. Oskar er 12 år, og Paula er 9 år. Yrke: Markedsføring. Klubb du representerte: Gloppen Friidrettslag. Trenere du hadde: Far Jan-Ivar Rise, Jan Otto Aae, Henning Hofstad og Dan Simion. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det gikk veldig greit, da jeg trappet ned over flere år. Jeg begynte å jobbe i Wien i IT-bransjen da jeg var 23 år etter fullført utdanning i USA, og hadde tenkt å legge opp. Men jeg merket at jeg savnet treningen og fortsatte derfor med daglige økter. Det endte med at jeg kastete meg med på NM og noen stevner innimellom. Dette ble mine beste NM-år resultatmessig. Jeg holdt på til jeg var 29 år. Da merket jeg at kroppen var sliten og jeg var klar for et nytt kapittel i livet. I 2011 gjorde jeg et lite comeback med NM på hjemmebane (Byrkjelo), under ett år etter min førstefødte. Det ble en fin avslutning på karrieren. Etter det har jeg spilt tennis og hjulpet til som trener i sprint og hopp for noen unge tikjempere i Østerrike. Hvordan er livet i dag? Livet er veldig godt, selv om det er noe helt annet enn livet som fulltidsstudent og friidrettsutøver. Jeg jobber i praksisen til mannen min, og følger opp barna på skolen og på treninger. Vi e ren aktiv familie som sjonglerer mellom jobb, skole, fotball-, tennis, – og friidrettsbanen. Hvilke minner husker du best? Det må være då jeg vant U23-Nordisk i tresteg, og tok bronse i lengde. Da satte jeg en etterlengtet pers i lengde med 6,24 meter. Elles husker jeg mange fine stunder med GFIL, forbundssamlinger og treningsleirer. Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Det er utrolig moro å følge med på de norske friidrettsutøverne for tiden. Jeg håper mange unge blir inspirerte til å prøve seg, og får sjansen til å oppleve mestring på friidrettsbanen. Alle ildsjelene fortjener et stort takk.
Askøy 20160729. Norgesmesterskapet i friidrett 2016. Kristin Sundsteigen ble norgesmester i kule for kvinner foran Charlotte Lund Abrahamsen (tv) og Camilla Rønning under NM i friidrett i Ravnanger Idrettspark på Askøy. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
CHARLOTTE LUND ABRAHAMSEN Norsk mester: Kule: 2006, 2007, 2017. Alder:32 år. Bosted:Sogndal. Familie:Forlovet med Stefan Antonijevic. Yrke:Jobber som ernæringsfysiolog på idrettssenteret, og i barnehage. Klubber du representerte:IL Sandvin og Tjalve. Trenere du hadde:Svein Arne Simensen og deretter Kamila Chudzik (tidligere bronsemedaljør i mangekamp fra Polen). Da jeg var med på Rekrutteringslandslaget var Thomas Rosvold kuletreneren min. Hvordan er livet i dag?Livet er litt tomt uten friidrett, men livet går jo videre og selv om jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne holdt på så måtte jeg tenke på fremtiden. Hvilke minner husker du best? Treningsleirene sammen med gjengen er der jeg har de beste minnene fra. En flott og jovial gjeng, og vi har alle fortsatt kontakt. Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag?Friidretten er en stor, men på samme tid en liten familie hvor de fleste kjenner hverandre. Nå er jo friidretten større og mer markedsført enn jeg noen gang kan huske, og det syns jeg er flott. Alle idretter er fantastiske, men jeg håper at de fleste får muligheten til å komme innom vår idrett og virkelig kjenne på idrettsglede og samholdet som finnes her.
ODENSE, DANMARK 20070624: Norges kvartett på 4 x 400 meter som sikret Norge opprykk til 1. divisjon i friidrett. Fra venstre: Lars Eric Sæther, Quincy Douglas, Trond Hjortnæs Larsen og ankermannen Kristoffer Nyhus. Foto: Thore-Erik Thoresen / SCANPIX .
Lars Eric Sæther: Steinkjergutten (helt til venstre) var fast figur på Norges stafettlag. Her sammen medQuincy Douglas, Trond Hjortnæs Larsen og ankermannen Kristoffer Nyhus under Europa cupen i Odense 2007. Norges kvartett på 4x400meter sikret Norge opprykk til 1.divisjon. Foto: Thore-Erik Thoresen / SCANPIX
LARS ERIC SÆTHER Norsk mester: Tresteg: 2005,2006,2007.
Alder: 40 år. Bosted: Steinkjer Yrke: Lektor på Steinkjer Videregående. Tidligere klubber:Namdalseid IL, Steinkjer FIK. Trener du hadde:Hans Foosnæs. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren?Det var rart, men veldig riktig. Jeg ble ikke bedre de siste åra, så da var det best å finne på noe annet. Hvordan er livet i dag? Dagene fylles med jobb, og lokalpolitikk. Jeg er svært glad i friluftsliv, og klatring. Da kobler jeg av. Hvilke minner husker du best?Tre ting jeg husker særskilt godt er EM i 2006 med etappe på 4×400 meter stafett. Det var umulig å høre noe under løpet på grunn av fullpakka tribuner. Jeg kjente jeg løp, men hørte det ikke. Junior-NM på Nadderud i 2001 må nevnes på grunn av en spesiell frisyre. Den får jeg fremdeles kommentarer på snart 20 år senere. Student-tikampen i Trondheim var et høydepunkt hver høst med en salig blanding av seriøse utøvere, og studenter som bare ble med for gøy. Stavkonkurransen var alltid severdig. Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag?Norsk Friidrett har mange spennende profiler som gjør friidrett til en interessant idrett å følge med på. Det er mange gode haller nå, så betingelsene for helårstrening har aldri vært bedre.
Marit Nyberg Birknes kom på 5. plass i sitt kvalifiseringsheat på 100m for damer under EM i friidret i Budapest, tirsdag 18. august. DIGITALT KAMERA Scan-Foto: Cornelius Poppe
MARIT NYBERG Norsk mester: 100 meter: 1996, 1997, 1998, 2002 /200 meter: 1996, 1997.
Alder: 45 år. Bosted: L’Alfàs del Pi, Spania. Familie: Sammen med Andreas, og har tre barn på 16, 14 og 5 år. Yrke:Lærer Klubber du representerte: BUL, SK Vidar, Sovnerkameratene. Trenere du hadde: Unni Helland, Odd- Ivar Nyheim og Olav Magne Tveitå. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det gikk fint, jeg løp min siste 100 meter på NM i Sandes. Jeg stupte over målstreken og skadet menisken, men det var verdt det. Hvordan er livet i dag?Jeg bor iL’Alfàs del Pi, en landsby 40 km nord for Alicante. Der jobber jeg som lærer på Den norske skole Costa Blanca. Alle tre barna mine er født i Spania, og snakker spansk flytende. Til høsten kommer også sistemann til skolen min. Hvilke minner husker du best?Juniorstevne i Budapest 1991, Universiaden (student-VM) på Sicilia samme år, konkurranser i Sverige med treningsgruppa mi, NM i Kristiansand der jeg vant NM på 100 meter for første gang, og EM i Budapest 1998. Det var stort. Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Jeg er imponert over de gode resultatene fra våre utøvere i de siste mesterskapene. Det er også artig å se tidligere utøvere på skjermen i andre roller.
Rogalendingen vant både på bane og utenfor bane. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
KARL JOHAN RASMUSSEN
Norsk mester: 10 000 meter: 1998, 2001, 2003, 2006 /Halvmaraton:1997, 1998, 2000, 2002/ /Terrengløp 3 km: 1999, Terrengløp 10 km: 1998, 2000. Alder: 46 år. Bosted: Vormedal-Karmøy kommune. Familie: Gift med Bente, 4 barn. Yrke: Underviser i videregående historie, samfunnsfag og kroppsøving/breddeidrett Klubber du representerte: Haugesund IL-men Vidar og Bislett FK også en periode Trenere du hadde: Jon Udal, Bruce Lehane i USA. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det var greit. Jeg var klar for en ny epoke.Prestasjonsnivået var ujevnt siste året på grunn av skader, dessuten var vi klare for å få flere barn. Likevel var det spennende og kjekt hele karrieren. I ettertid er det jakten og det harde arbeidet, og adrenalinrushet man savner Hvordan er livet i dag? Livet som pappa til fire er artig. Kjøring og oppfølging rundt håndball, fotball og friidrett. Diskusjoner om livet generelt, og bruk/misbruk av sosiale medier er en del av hverdagen til unge i dag, og dette diskuteres også i heimen. Derfor gleder det meg at idrett fenger noen av barna, slik at det både er fysisk aktivitet og reelle opplevelser i egne liv som gjelder. Har også en jente som er med på teater, og det er en nye verden for Bente (Landøy) og meg. Ellers har jeg mye glede av å høre på musikk. 70 og 80-talls rock inspirerer meg. Det gir meg energi til å skape begeistring i klasserommet, og gjør meg forhåpentligvis til en bedre far og ektemann. Noe båtkjøring får vi også tid til sommerhalvåret. Livet er relativt rolig utenom aktivitetene til barna, men både Bente og jeg bidrar som trenere til yngre barn i Haugesund. Hvilke minner husker du best? 1.plassiLidingøloppet i 1989, og første NM gull i terrenget året etter var det som giret meg til å satse. Junior VM i 1992 i Seoul, og EM maraton i 2002 er også svært gode minner. Mine to beste løp er nok terrengløp Diekirch Luxembourg februar 1999 og seier i Austin Half Maraton februar 2002 på tide 62.11. Utenom minner fra konkrete løp og mesterskap sitter man jo igjen med mange vennskap med andre idrettsutøvere. Det at konkurrenter som Anders Aukland, Geir Glasø, Stig Robert Larsen, Bjørn Arild Bøhleng og Jim Svenøy. Hele den 1972 gjengen var inspirerende og hadde godt samhold. Trenere og løpsvenner hjemme i Haugesund var selvsagt også viktig, og i Haugesund trente vi sammen unge og gamle- jenter og gutter. Jon Udal var enormt viktig både som trener og venn, i tillegg til Kåre Osnes og Erling Askeland. Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Den er helt kanon. Vi har flinke folk som spiller hverandre gode. En våger mye, trener hardt og bruker vitenskapen uten å bli fanget av den. Litt galskap, men forståelse av at restitusjon må til for å absorbere dosene som skal til for å nå verdenstoppen.
FREDRIKSTAD 2003: Norgesmesterskapet i friidrett, 200 meter for kvinner, Sigvor Melve fra SK Vidar, vant med tiden 24.13. Foto: Ola A. Thorset / SCANPIX
SIGVOR MELVE Norsk mester: 100 meter: 1999 /200 meter: 1999, 2003, 2004 /400 meter: 2004.
Alder: 44 år. Bosted i dag: Oppegård. Familie: Gift, og har to barn på 5 og 6 år. Yrke: Kommunikasjonsrådgiver, Helsedirektoratet, Klubber du representerte: Ulvik, BUL, Trenere du hadde: Som ungdom Frimann Hjeltnes. Fra 20 år: Olav Magne Tveitå. Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg holdt på til jeg var 30 år, og følte jeg hadde oppnådd mye. Hovedgrunnen til at jeg la opp var at jeg fikk prolaps i ryggen for andre gang. Hvordan er livet i dag? Har fortsatt mye kontakt med de som jeg trente mest med, og konkurrerte mot. Det jeg setter jeg stor pris på. Jeg elsker fremdeles å løpe. I dag prøver jeg å trene et par ganger i uka. Har dessverre fått alvorlig astma og pollenallergi, så målet er først og fremst å ha god kondisjon. Hvilke minner husker du best? Ble mestvinnende under NM i 1999 med 2 gull på 100 og 200 meter og en sølv på 400 meter. Samme år løp jeg også semifinale under Universiaden på 200 meter.
Frank (til venstre) vant NM gull på 400 meter i 1998. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der han ble nummer to bak Quincy Douglas. Foto: Tor Richardsen/ SCANPIX
FRANK FISKE Norsk mester: 400 meter: 1998.
Alder: 44 år. Bosted: Trondheim.
Familie: Gift, 2 barn på 13 og 16 år.
Yrke: Daglig Leder Løplabbet Trondheim/Lade. Klubber du representerte:Norodd Friidrett (Kristiansund) og Frol IL (Levanger) Trenere du hadde:Stein Ohr gjennom hele karrieren. Trente også sammen med teamet rundt Vebjørn Rodal gjennom nesten hele 90-tallet.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren?Både – Og! Jeg hadde høyere mål for karrieren enn hva jeg klarte å oppnå, så umiddelbart etter jeg la piggskoene på hylla så føltes det litt som et nederlag at jeg ikke hadde klart å innfri målene. Selv om resultatene hadde vært habile. Hvordan er livet i dag? Travelt og innholdsrikt. En jobb som tar mye tid, samt verv og trenerroller i Strindheim Friidrett og med aktive tenåringer i ulike idretter. Jeg prøver å trene innimellom også, så fritidsproblemer er et ukjent ord per dags dato. Hvilke minner husker du best? Treningssamlinger i varmt vær med fine folk, perseløpene på 400 og 300 meter og NM-gullet.
Dine tanker om Norsk Friidrett i dag:Topp på topp. men også en veldig spennende yngre generasjon som er på vei opp, som presterer godt. Utover det skulle Friidretts Norge hatt flere baner, flere innendørshaller og flere godt kvalifiserte trenere i de yngre årsklassene.
– Akkurat det har vært et lite kompleks for meg opp gjennom årene, det skal jeg villig innrømme, sier den danskfødte trenerprofi len åpenhjertig til Friidrett.
HAR DET GØY: Hedda Marie Skjølberg Hauge fra Ski Idrettslag har trent med Anker Thomsen i tre år, og resultatene har ikke uteblitt. I 2018 brøt hun fi re-metersgrensen som 17-åring. – Anker er en inspirerende og kompetent trener, og vi har det veldig gøy på trening, sier Hedda, som er bosatt i Son.
– Jeg har jo vært omgitt av en lang rekke velutdannede trenerkapasiteter i alle år, så det har nesten ikke vært til å unngå å føle seg mindreverdig. Ja, mange av elevene mine har jo kunnet vise til mer og bedre utdannelse enn meg, legger han til med et smil.
STOLT CV
Men med tanke på den stolte CV’n han kan vise til når han nå kan feire 30-årsjubileum som trener, må man kunne fastslå at han slett ikke har noen grunn til å plage seg med den slags tankegang.
For den inneholder et stort antall norske og danske – og til dels meget suksessrike – friidrettsutøvere (se fakta) han har trent. Først og fremst i stav, som er hans spesialitet, men også mangekjempere. Og ikke minst sprinteren Helene Rønningen, som har vært under Thomsens vinger i 10 år, og er den utøveren han har trent lengst.
I tillegg kommer et ukjent antall mosjonister, mange av dem overvektige, som han har hjulpet i egenskap av personlig trener på Elixia i Oslo gjennom en årrekke. Flere av dem har senere gitt uttrykk for at de er ham evig takknemlig for verdifull støtte og drahjelp.
– Når jeg får takksigelser fra mennesker som sier jeg har hjulpet dem med fornyet livsglede gjennom mestringsopplevelser og utvikling av egen kropp, blir jeg både glad og rørt. Ja, det synes jeg faktisk er vel så hyggelig som å få en hilsen fra en topputøver, medgir Anker Thomsen.
TIL TROSS FOR…X2
Når man går 58-åringens idrettsliv nærmere etter i sømmene, er det to forhold som peker seg ut – og de har fellesnevneren «til tross for».
Det første er allerede nevnt. Anker har gjort karriere som trener til tross for at han er uten utdannelse, om man ser bort fra et kurs på Norges Idrettshøgskole for å bli personlig trener. Han er i det store og hele selvlært.
Kunnskapen han besitter har han tilegnet seg på egen hånd, gjennom kurs og seminarer, noe treningslitteratur og etter hvert betydelig egenerfaring. Men mest av alt gjennom samtaler med andre trenere og øvrig ekspertise. I bunnen av alt dette ligger en inngrodd nysgjerrighet og et stort vitebegjær.
For det andre har ikke Anker kommet dit han er på grunn av god støtte og drahjelp hjemmefra – men på tross av mangelen på dette. Hans barndom og oppvekst hjemme i Danmark hadde et heller mørkt og trist preg som følge av morens store alkoholproblemer – som for øvrig endte med at hun til slutt drakk seg i hjel.
– Det var mye uro og dårlig stemning i hjemmet mitt. Der var det ikke alltid gøy å være. Ofte snudde jeg i døra, forteller han, alvorlig og ettertenksomt. Før han lyser opp:
STADION – ET FRISTED
– Da var det godt å ha idretten å ty til. Først fotball i noen år, deretter friidrett fra i 13-årsalderen. I 1974 oppdaget jeg for alvor den flotte stadion vi hadde i Århus, med innbydende kunstdekke og gode fasiliteter. Det ble etter hvert et meget verdifullt fristed for meg.
– Ja, jeg vil gå så langt som til å si at dette var grunnen til at jeg overlevde. Opp gjennom årene har jeg sett utallige eksempler på hvor mye voksne har å si for barns og ungdoms utvikling. Selv fikk jeg i perioder lite oppfølging hjemmefra, noe som også var medvirkende til at jeg slet på skolen. Derfor kunne jeg fort ha blitt en rusmisbruker jeg også.
– Men så fant jeg styrke i idretten. Det ble en mestringsarena for meg. Der kunne jeg noe som de færreste av skolekameratene mine kunne. De positive opplevelsene jeg fant i idretten reddet meg. – Det var en god skolekamerat som dro meg med på friidrettsbanen. Det er ham jeg kan takke for at det ble tent en gnist i meg. Riktignok hadde jeg nok også et visst fotballtalent, men jeg var for puslete. Friidrett passet meg mye bedre, og den gode og etterlengtede vok-senkontakten jeg møtte der skulle bli helt avgjørende for livet mitt.
NYTTIG VIDEO: Anker Thomsen fi lmer ethvert konkurransehopp, og videoen blir etterpå gjenstand for kyndige kommentarer. Her instruerer han Birgitte Kjuus mellom hoppene i innendørs-NM i Bærum, og pappa Lars Kjuus følger også spent med.
EUROPAMESTER BLE IDOLET
En av de hyggelige voksne som møtte smågutten med åpne armer, var selveste Jesper Tørring – europamester i høyde i Roma i 1974. I tillegg til spesialøvelsen, der han oppnådde 2,25, var han landets ener både i lengde og på 110 meter hekk i en årrekke. Den danske rekorden i lengde på 7,80, som han satte i 1971, sto helt til i 2003.
– Jeg hadde sett ham mye på TV og beundret ham veldig. Plutselig sto han der foran meg på stadion i Århus og hilste på meg. Det var ubeskrivelig stort for en ung og «grønn» tenåring. Jesper var og ble et idol for meg, forteller Anker henrykt.
Ekstra god hjelp fi kk han av sitt store forbilde i 1982, da han under trening skadet seg stygt som følge av et mislykket stav-isett.
– Heldigvis var Jesper til stede. Han hadde da utdannet seg til lege og jobbet på fylkessykehuset i Århus. Han kjørte meg til legevakta, hvor de kunne konstatere at et korsbånd, samt innside leddbånd, var revet av. Dagen etter ble jeg operert, og så fulgte seks uker med gips, minnes dansken.
FØRST HØYDE – SÅ STAV
Da han var blitt bitt av friidrettsbasillen, var det først høyde han likte best – trolig inspirert av idolet. Og talent manglet ikke. Som 20-åring i 1981 nådde han 1,95.
Men interessen for stavhopp overtok mer og mer. Etter å ha hoppet 2,80 den første sommeren han prøvde, gjorde den kortvokste, men tette, sterke og spenstige kroppen raske framskritt.
– Det ble MIN øvelse. For alltid, skulle det vise seg, fastslår Thomsen, som drev det til et dansk seniormesterskap i 1987 og noterte seg for 5,00 som personlig rekord samme år.
Da hadde han to givende opphold i Los Angeles bak seg. To av mange utenlandsopphold der han fikk studere den spektakulære og sammensatte øvelsen på nært hold og lære den bedre å kjenne.
– Den første Amerika-turen, i februar og mars 1982, ble til helt tilfeldig gjennom en kamerat, som spurte meg om jeg ville bli med. Dels av eventyrlyst og dels fordi jeg var veldig fascinert av det amerikanske stavmiljøet hengte jeg meg på. Og det har jeg aldri angret på. Jeg dro tilbake på samme årstid i 1986. Begge gangene fikk jeg bo hos Mike Tully, som tok OL-sølv i samme by i 1984 og hadde 5,84 som pers, noe som i seg selv var uendelig inspirerende. Jeg slukte lærdom og impulser hver eneste dag, erindrer Thomsen med stor glede.
BUBKAS TRENER GULL VERDT
En annen kapasitet på området han hadde mye kontakt med i 1980-årene, og som bodde mye nærmere, var Knut Pihl i Malmö. Han hadde trent svenskene Hans Lagerqvist og Kjell Isaksson, begge stavhoppere i verdenstoppen på sin tid. Ja, sistnevnte var sågar innehaver av verdensrekorden med 5,51 i noen måneder i 1972, og har senere virket som stavtrener her til lands i mange år.
– Men den aller største påvirkningen fikk jeg av Vitaly Petrov, treneren til både Sergeij Bubka og Jelena Isinbajeva, i 2008. Da hadde jeg og Cathrine Larsåsen et opphold i hans og Bubkas hjemby Donetsk i Ukraina. Jeg fi kk blant annet følge Isinbajeva tett i to uker, noe som selvsagt var en utrolig inspirasjon, konstaterer Anker Thomsen.
Lærdommen derfra kom godt med i arbeidet med to norske rekordholdere i øvelsen, Cathrine Larsåsen og Lene Retzius. Han trente Cathrine i 10 år, fra 1999 til 2010, og Lene Retzius fra 2010 til 2018.
TAKKER TRENERKOLLEGER
Av hjemlige fagfolk som har betydd mye for ham, trekker Anker fram ekspertisen på Olympiatoppen generelt, men spesielt Morten Bråten og Claude Lebreux ved avdeling for motorikk og teknikk – og ikke minst Leif Olav Alnes.
– De har hatt uvurderlig betydning for meg, og jeg har mye å takke dem for. Alle for faglig kunnskap og inspirasjon, Leif Olav mest for de menneskelige sidene ved utøvelsen av trenergjerningen. Når han for eksempel kommer med sine gullkorn «bedre godt gjort enn godt sagt» eller «bedre å være høy på resultater enn høy på seg selv», ja da kan jeg ikke være mer enig.
– Både disse tre og mange andre har lært meg at alle utøvere du skal håndtere er forskjellige, og det er det som gjør denne jobben så utrolig fascinerende, understreker trenerprofilen, og fortsetter:
– Bare det å finne riktig nivå å legge seg på når du går i gang med en prosess, er en kunst. Hvor skal du starte og hvor skal du legge lista? Hva er utøverens utviklingsmuligheter og begrensninger? Hvor detaljert skal du jobbe? Hvor raskt skal du gå fram? Hvor bevisst er utøveren selv på jobben som må til, og hvor villig er han/hun til å gjennomføre den – satt opp mot hva som dermed må ofres?
AVKLARER RELASJONEN
Med bakgrunn i dette, er Anker Thomsen veldig opptatt av samtaler med utøveren i treningsprosessen. For ham er det helt avgjørende å ha en avklart relasjon.
– Da er faktorer som gjensidig respekt, lojalitet og ærlighet, både overfor seg selv og meg som trener, helt fundamentalt. Dersom en utøver for eksempel ikke ønsker å ofre utdannelse eller samvær med venner, men ivareta slike hensyn ved siden av treningen, er det en prioritering jeg må respektere – selv om jeg mener det vil gå ut over hans/hennes utvikling og mulighet til å få ut sitt potensial. Forståelse for at prosessen tar tid og dermed krever tålmodighet er også grunnleggende.
– Det er med andre ord viktig å tenke helhet.
Andre grunnpilarer i mitt trenervirke er å legge opp til en harmonisk utvikling og ha et langsiktig perspektiv på prosessen, sier Thomsen om sin treningsfi losofi , som han utdyper i en egen sak i denne reportasjen.
MØTTE NORSK KJÆRLIGHET
Vi er nysgjerrige på hvordan dansken havnet i Norge og vår friidrettstrenerfamilie – og svaret er ikke overraskende. Tvert imot det klassiske: Kjærligheten.
– Ved en tilfeldighet møtte jeg Elin Dølør på en studentfest i Århus 21. mai 1988. Hun studerte økonomi i byen, og selv om det er en floskel, kan jeg med hånda på hjertet si at det var kjærlighet ved første blikk, forteller Anker Thomsen opprømt.
Den fire år yngre jenta fra Kjeller ved Lillestrøm hadde drevet med turn på Lørenskog til hun var 16 år. Etter deres møte inspirerte kjæresten henne til å begynne med friidrett, hvor lengde ble den første øvelsen.
Utover på 1990-tallet begynte stav for kvinner å få fotfeste i Norge, og det var en øvelse som fenget Elin – selvsagt med eksklusiv trenerhjelp. Hun skulle bli en av pionerene i øvelsen her i landet. Da den kom på NM-programmet i 1996, tok BUL-jenta bronse. Det var starten på en rekke med medaljer i samtlige NM til og med 2006 – to gull, seks sølv og tre bronse. Hennes personlige rekord stoppet på 3,50.
THOMSEN-PRODUKTER: Birgitte Kjuus (til venstre) tok sitt tredje NM-gull innendørs i Bærum. Norgesrekordholder Lene Retzius var henvist til funksjonærenes rekker på grunn av en skade, men var raskt frampå med gratulasjonsklemmen til sin kollega.
MER NORSK ENN DANSK
Elin og Anker flyttet til Norge i 1994 og giftet seg i 2005. Fra århundreskiftet har paret vært bosatt i Oslo, nærmere bestemt et drøyt Thorkildsen- kast unna Olympiatoppen og Idrettshøgskolen, og med den innbydende marka rett utenfor døra. Med andre ord midt i smørøyet, som Anker uttrykker det.
For både han og Elin er lidenskapelig opptatt av å være ute i naturen, sommer så vel som vinter. De har vært på mange fl otte turer, mest i Norge (blant annet ei uke på Svalbard) og kan se tilbake på en rekke ubeskrivelige naturopplevelser sammen.
– Det Norge har å by på kan ikke sammenliknes med Danmark, fastslår Anker, som har musikk – framfor alt jazz – som sin andre store lidenskap, utenom yrket sitt. Hva er det aller beste ved Norge?
– Når Elin og jeg kan spenne på oss skiene utenfor døra vår en hverdagskveld på en snørik og kald vinter, og begi oss ut i Nordmarka der vi kjenner hver krik og krok – da er livet på sitt beste. Det er kort og godt lykke, erklærer Anker Thomsen frydefullt, og avslører at han nå føler seg mer norsk enn dansk og av den grunn er i ferd med å skaff e seg norsk statsborgerskap.
For 58-åringen omskriver mer enn gjerne ordtaket vi alle kjenner til, og erklærer uten å blunke:
– Det er dejligt at være dansk i Norge!
ANKERS SELVLÆRTE TRENINGSFILOSOFI
Slik uttrykker Anker Thomsen selv sine tanker om trening og sin treningsfi losofi overfor Friidrett.
«Jeg er opptatt av å bygge utøveren opp i et langsiktig perspektiv. Innlæring av teknikk og optimalisering av bevegelser skjer i utgangspunktet gjennom trening av basisferdigheter og øvelsesspesifikke bevegelser, som øker overføringsverdien til selve øvelsen.
Friidrett er en genidrett, her tenker jeg på muskelfibrenes sammensetning og antropometriske forhold (kroppens dimensjoner). Og utøverens fysiske fundament må utvikles med respekt. Teknikk, hurtighet, spenst, eksplosivitet og styrke skal økes i harmoni med utøverens utvikling fra barn/ungdom til voksen. Derfor har vi vært forsiktige med øvelser, belastninger og repetisjoner i relasjon til hypertrofi . Spesielt i de største muskelgruppene».
HELHETLIG PERSPEKTIV
«Min forståelse av denne framgangsmåten er bygget på en oppfatning av at optimalisering av komplekse bevegelser er en hårfi n balanse. Og at en økning i tverrsnitt på store muskelgrupper fort kan forstyrre denne balansen. Vi bygger styrke, spenst og kapasitet over lang tid/mange år, og jobber samtidig med og utvikle teknikk. Jeg er opptatt av å bygge en verdibasert relasjon med de utøverne jeg jobber med, og opplever at dette fokuset har kommet som et resultat av hardt arbeid gjennom mange år. Forståelsen og bevisstheten om å utvikle utøverne ut fra et helhetlig perspektiv, har gjennom årene blitt et fundament i min jobb, hvor forventningsavklaring bygget på gjensidig respekt, lojalitet og ærlighet er grunnlaget for en god relasjon.
Med den forståelsen kan vi opprettholde realismen i vår målsetting. Dette er grunnlaget i min arbeidsmetode».
«Fem For Form»er norsk friidretts utfordring til alle som liker allsidig trening. Den krever minimalt med utstyr og fasiliteter, du kan gjennomføre alle øvelsene alene og der og når det passer deg best. Ta frem joggeskoene og innsatsvilje og prøv deg på «Fem For Form» med norsk friidrett denne påsken.
Se alle øvelsene og hvordan de skal gjennomføres her.
Øvelsene er i fem kategorier
Utholdenhet
Løp eller gå utendørs på vei eller i skogen eller innendørs på tredemølle. Avhengig av alder kan du velge mellom 1 km (til og med 8 år), 2 km for 9-11 år og 5 km fra 12 år og oppover. Om det er vanskelig å måle opp en nøyaktig distanse, kan du løpe eller gå 30 minutter sammenhengende.
Frekvens
Her er det tre alternativer du kan velge mellom:
Frekvenshopp på stedet (så mange småhopp du klarer på ett minutt).
Hoppetau. Hold det gående i ett minutt og tell antall repetisjoner.
Frekvensløp i startposisjon. Stå i blokkstartposisjon og løp på stedet. Tell antall repetisjoner du klarer på ett minutt.
Lengde uten tilløp
Gjør denne øvelsen et sted det er flatt og helst ikke for hardt å lande. Du trenger et målbånd og eventuelt ei matte å lande på. Mål hvor langt du hopper, og husk å måle det bakerste merket.
Armhevinger
Ta enten armhevinger med helt strak kropp eller med knærne nedi eller en kombinasjon av disse to variantene. Tell hvor mange du klarer.
90-gradereren
Plasser deg med ryggen inntil en vegg og sett deg ned i løse lufta med 90 grader bøy i hoftene og knærne. Ta tiden på deg selv hvor lenge du klarer å sitte akkurat sånn.
Når du har gjennomført de fem øvelsene som passer deg best, går du inn og registrerer resultatene dine og laster ned diplomen din.
NM i friidrett, som skulle vært arrangert på Fana stadion i Bergen i helgen 19.-21. juni, er på grunn av viruskrisen flyttet til 18.-20. september.
Det var allerede klart at mesterskapet ikke ville bli avviklet etter planen, men fredag fikk årets hovedmesterskap ny dato.
– Vi understreker at et i dag er vanskelig å spå hvordan situasjonen vil være i Norge på det tidspunktet, og at det kan oppstå ting vi som NM-arrangør må ta hensyn til. Vi oppfordrer derfor alle som nå vil bestille reise om at dere bestiller billetter som kan endres, sier Anita Bolstad Raa, som er leder av NM-komiteen i Bergen.
Arrangørklubbene Bjarg, Gneist og Fana har fortsatt som mål å skape folkefest på Fana stadion under NM-dagene.
Den nye datoen er godkjent fredag, og komiteen starter arbeidet med å informere alle samarbeidspartnere og andre interessenter, samt få på plass nye avtaler med NM-hotellene.
Ved årsskiftet meldte han overgang til Sportsklubben Vidar. Han bedyrer overfor Friidrett at det overhodet ikke ligger noen dramatikk bak klubbovergangen. Den skyldtes rett og slett at Oslo-klubben kan tilby betydelig bedre forutsetninger for toppidrettssatsing.
Men tidenes beste norske lengdehopper legger ikke skjul på at det var en vanskelig avgjørelse å ta. Han har representert Trondheim Friidrettsklubb helt siden han kuttet ut fotballen og begynte med friidrett som 14-åring i 2011.
– Det er klart det var både rart og vemodig å si farvel til barndomsklubben. Jeg skal villig innrømme at det satte i gang visse følelser i meg. Men heldigvis møtte jeg forståelse for min avgjørelse. De forsto valget mitt og hva som lå til grunn for det, forteller 23-åringen til Friidrett.
INGEN ENDRINGER
Men bortsett fra den nye røde og hvite klubbdrakta er alt som før. Ingar bor og studerer fremdeles i hjembyen sin, og han tilhører fremdeles treningsgruppa i trønderhovedstaden som ledes av Frank Brissach.
I august i fjor tok Kiplesund som kjent livet av den legendariske norske lengderekorden til Kristen Fløgstad da han hoppet 8,10 i Spania. Før mesterskapet i Bærum la han ikke skjul på at han gjerne skulle gjort det samme med den norske innendørsrekorden på 7,81, tilhørende Martin Roe.
Den er på langt nær så gammel, satt så seint som i mars 2018, men trønderen fleipet med at han synes det er ”for galt” at den tilhører en mangekjemper.
ANDRE INNENDØRSGULL
Nå var han ikke i nærheten av å pynte på den i Rudhallen. I årets første konkurranse måtte han nøye seg med 7,47. Men det holdt til å slå tittelforsvarer Henrik Flåtnes fra Tønsberg (7,33) med god margin. Og NM-gull nummer to innendørs smakte fortreff elig. I fjor måtte han ta til takke med bronse.
– Det er alltid litt ”lurv” i den første konkurransen, så jeg klager slett ikke. Jeg fikk svar på at jeg ligger godt an, og det var det viktigste. Ingen grunn til å stresse verken med denne rekorden eller andre ambisjoner. Det er bare å jobbe tålmodig videre, sier Ingar Kiplesund, som selv har 7,57 fra 2017 som innendørspers.
Men hvem vet – kanskje han har pushet både denne og norgesrekorden i Karsten Warholm International innen dette leses?
Hanne har hoppet seg til hele 15 NM gull fordelt på høyde og lengde. I tillegg har hun vunnet Kongepokalen fem ganger. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der hun tok sin siste Kongepokal. Haugland fikk også Forbundets gullmedalje i 1992. NTB-foto: Aleksander Nordahl / SCANPIX
Rogalendingen vant både på bane og utenfor bane. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
Frank (til venstre) vant NM gull på 400 meter i 1998. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der han ble nummer to bak Quincy Douglas. Foto: Tor Richardsen/ SCANPIX
