Forfatter: Kristin Roset

Vi møter han på Friidrettens Venners Festival på Moelv i forbindelse med nyåpningen av Skarpsno Arena. Det er sesongens siste løp, og han legger seg rett ned etter å ha vunnet drømmemila.

– Det var tøft. Nå er jeg sliten. Det ble ikke mye oppladning da vi nettopp har hatt skiskyttersamling. Jeg tror jeg må ha noen minutter før jeg kan prate, sier 19 åringen fra Alvdal.

– Liker å utfordre meg selv

Esten bruker en stund på det blå dekket før han reiser seg opp, og jogger noen runder. Publikum har reist heim når han er ferdig. Pusten har roet seg, og Alvdølen er klar for en vaffel.

– Må ha litt påfyll, sier han og smiler.

Esten har drevet aktiv idrett siden han var 12 år. Han er nummer tre i rekken av fire søsken og var med storesøstra på stevner.

– Jeg løp hele tida etter og prøvde å slå henne og storebroren min. Hadde ingen tanker om at de var eldre, ler han og forteller om all idrettsaktiviteten han har drevet med:

– Fotball, ski, skiskyting, hopp, turn – alt jeg kan bruke kroppen min på. Hadde jeg bodd i Oslo, ville jeg hatt for få dager i uka. Jeg liker å utfordre meg sjøl. Det gir meg mestringsfølelse når jeg får utfolde meg. I tillegg var jeg markant sent utvikla og har vært veldig liten, veldig lenge, sier Esten lattermildt og er glad han endelig har normal høyde for en ung mann.

Stor framgang

Esten har hatt en lang og innholdsrik friidrettssesong. Med tidene 1,49,89 på 800 meter, 3,40,35 på 1500 meter og 8,14,06 på 3000 meter har 19 åringen løpt seg langt opp på Norgesstatistikken i år. På 800 meter er han den femte beste. Det er store skritt fra fjoråret.

– Ja, det har virkelig løsnet denne sesongen, spesielt med 10 sekunders pers på 1500 meter. Det er moro, sier han.

Esten er en offensiv type, og tar mer enn gjerne jobben som frontløper.

– Jeg er dra villig. Jeg liker ikke å ligge bak og krangle om plassene. Det er best å ligge foran og ha kontroll, men jeg har måttet lære meg å ligge i felt denne sesongen. Det er en del av gamet, men jeg har nok mer å hente her.

For Esten har fått prøvd seg i sommer.

– De beste minnene er uten tvil elitestevne på Jessheim, Bislett Games, NM i Stjørdal og så var det stort å løpe i Junior-VM i Colombia. Det var årets høydepunkt. Det gikk ikke helt som jeg ønsket, og da jeg kom hjem fikk jeg også korona. Men uansett var det en utrolig opplevelse jeg kommer til å huske lenge.

Hvordan da?

– Hele opplegget. Den lange reisa, annerledes kultur, at vi måtte ha vakter rundt oss, høyden, maten og så husker jeg godt call room. Det var jeg ikke helt vant med kan du si. Her måtte vi vente og vente før vi fikk komme oss på stadion. Da blir det tid til å titte seg rundt og studere konkurrentene. En ny opplevelse jeg tar med meg til neste år, sier han.

– Troen på min egen vei

Når friidrettsutøvere tar en fortjent pause etter sesongen, er Esten allerede i gang med å tenke vinter og skiskyting. Han satser minst like mye på vinteridretten, og klør i kroppen etter å komme i gang.

– Det blir dårlig med treningsfri, men løpeskoene får pause. Jeg løper svært lite på vinterstid. Da er det ski som gjelder, og jeg digger denne variasjonen. Selv om jeg er litt mer underdog i skiskyting sammenlignet med friidrett, er det like gøy. Jeg har skutt litt i sommer og høst, men ikke på langt nær så mye som mine konkurrenter. Jeg har litt å ta igjen. Selve skigåinga tror jeg skal gå bra. Kapasiteten er der, sier han.

Men hvordan er overgangene til vinter, og ikke minst vår?

– Overgangen til vår er mest utfordrende, og jeg må nok bare finne meg i at konkurrentene er i bedre form tidlig på sesongen enn meg. Det tar litt tid å bli vant til løpingen igjen etter en lang skisesong. Løpemuskulaturen må trenes opp gradvis, ellers kan det bli skader. Det kan godt være at jeg må løpe litt mer gjennom vinteren nå, slik at jeg stiller mer forberedt.

Hvordan trener du?

– Det er som sagt variert, og jeg teller heller timer enn kilometer. Det er det jeg er vant til fra skimiljøet. Når du spør om antall løpte mil i uka kan jeg ikke si mer enn kanskje tre mil, men så har jeg mange timer på rulleski og sykkel. Det er flere veier til suksess, og jeg har mest tro på den jeg har valgt.

Lite idrettsprat hjemme

Esten som bor hjemme i Alvdal er oppvokst på gård med 200 sauer, hunder og hester. Familie betyr mye for han.

– Vi er en stor familie, og det er alltid fint når alle samles til jul. Vi er ikke de som snakker så mye om idrett egentlig. Det går for det meste i hverdagslige temaer, og jeg er ikke den som stikker meg ut for å preike om konkurranser med mer. Pappa er engasjert i idretten, og følger opp på sidelinja, men ellers er vi en ganske så vanlig familie.

Vi møter også Estens friidrettstrener Jørgen Moen denne ettermiddagen på Moelv. Han er en ivrig løper selv, og løpte også drømmemila på den nyåpnede friidrettsarenaen, dog et stykke bak sin elev Esten.

– Jeg hjelper Esten med å strukturere treninga, og gir han gode råd underveis. På vinteren blir han trent av Kjetil Sæter og Knut Erik Nesteby, så jeg holder meg til løpinga. Det er gøy å se utviklingen til Esten, og jeg har stor tro på at han kan løpe mye fortere. Det bor mye i denne gutten, sier han.

Etter flere timer i bil fra Lillehammer til Halden møter jeg Paul Solberg. Stedet er Høgskolen like utenfor sentrum. Han skal snart treffe sin ferske «elev» – spydkaster Kasper Sagen.

– Ja, vi har akkurat starta samarbeidet, og i dag er det første kastøkt etter albue operasjonen hans i juni. Han er en spennende utøver som har mye inne, sier Paul.

– Er der jeg vil være

Det er mange år siden jeg så Paul sist. Vi satset begge på samme tid, så det er med en god gjensynsklem vi treffes på parkeringsplassen utenfor Høgskolen Østfold. Han i ført Norge drakt, – jeg i sivilklær. Paul viser veg til gymsalen hvor treningsøkten skal gjennomføres.

– Denne uka er jeg hjemme i Halden da jeg har sønnen min Torstein (9). Den andre uken er jeg i Oslo. Da bor jeg enten med dama eller på Toppidrettssenteret. Det blir mye jobb de ukene. Det blir en livsstil dette her, sier han og smiler.

Det er helt tydelig at Paul liker det han driver med.

– Jeg er der jeg vil være. Har utdanna meg innen idrett, og jobba med idrett hele livet så det er veldig hyggelig å være kunne være der jeg er nå. Jeg tror ikke jeg finner noen bedre jobb for min del enn å være fagsjef i styrke i Olympiatoppen. Nå har jeg en fot i praksis, og en i forsking og akademia, sier han.

Paul er en av våre beste spydkastere gjennom tidene med en 9.plass på Norges statistikken. Kastet på 76,87 meter satte han våren 2002 i Sveits.

– Det var en fantastisk følelse, og selve kastet kjentes så sakte ut. Det er sikkert rart å høre, men det var slik det føltes. På denne tiden trente og reiste jeg mye med Andreas Thorkildsen og Åsmund Martinsen. Det var en fin tid. Jeg fikk oppleve mye, sier han.

Brudd i ryggen

Men Paul slet med albue og skuldersmerter. Spyd kan være brutalt, men det var først da ryggen kollapset i et kast at han virkelig fikk kjenne på brutaliteten.

– Du blir på en måte litt vant til disse smertene, men under et kast i 2005 fikk ryggen nok Jeg ble sendt på MR, og så samlet det seg flere leger rundt meg. Jeg forstod at dette ikke var bra. Beskjeden om brudd i ryggen var hard å svelge. Jeg mista også krafta i venstre bein en stund. Jeg valgte derfor å legge opp året etter. Det var vondt. Jeg skulle jo gjerne holdt på lengre enn til 25 år, men slik er toppidretten. Den kan være brutal på mange måter.

Paul hadde likevel mye spennende på gang selv om han måtte legge spydsatstingen på hylla.

– Jeg studerte ved siden av toppidretten, så jeg hadde noe å gå til. Det var deilig å slippe å begynne fra start på skolebenken, så da jeg la opp var jeg midt i masteren, forteller han.

Paul har en solid bakgrunn på skolebenken med blant annet Doktorgrad i treningslære og helsepsykologi fra Norges idrettshøgskole. Han underviste også på Norges Idrettshøgskole, og Wang under satsingen.

– Jeg prøvde meg faktisk et halvår uten verken jobb eller studier. Da fikk jeg muligheten til å satse 100% på spyd, men etter kort tid ble jeg rastløs. Det ble ikke nok for meg å «bare» trene to ganger for dag. Jeg måtte ha noe mer å drive med. For mange er det en drøm å kunne satse fulltid på idretten sin, for meg ble det for ensformig, sier han.

Mye erfaring

Paul har ikke bare erfaring fra spydkast. Han har også spilt handball, og drevet med styrke og vektløfting. Han har vært juniorlandslagstrener i friidrett (kast), landslagssjef para-friidrett fra 2012, trener og forsker for Marinejegerkommandoen, deltatt som trener i OL, i Paralympics, og flere VM og EM. Ved siden av forsker han på flere områder innen styrketrening, treningsprotokoller, power, spenst, hurtighet, restitusjonstid og mental helse. I Olympiatoppen har han vært ansatt siden 2017. Men det kanskje mange har fått med seg i tillegg, er hans rolle som fysisk trener for Eivind Henriksen.

– Jeg har vært og er utrolig heldig som har fått oppleve så mye fra idretten som jeg har gjort. Eivind og jeg har samarbeidet helt siden 2007, så jeg har fulgt han i opp og nedturer over flere år. Vi kjenner hverandre veldig godt, og er gode kamerater også utenom idretten, forteller han.

Paul har utallige minner fra Eivinds karriere. – Jeg husker godt da han ble nummer 13 i London OL. Han var bare noen centimetere fra å gå til finalen, så kom skadene fra 2013. Men vi klarte å holde det gående likevel på et vis, og det har jo vist seg at tålmodighet kan være helt avgjørende for å lykkes. Vi kommuniserer veldig godt, og etter så mange år vet vi hva som virker. Han styrer det tekniske selv, mens jeg støtter han på det fysiske. Det fungerer veldig bra, og opplevelsene de siste årene med OL sølv, VM og EM bronse er rett og slett fantastisk. Jeg synes nesten de to mesterskapsmedaljene i sommer var enda større enn OL. Da fikk han vist at dette ikke var noe blaff, men ren og skjær dyktighet. Han fikk også vist at han definitivt er en av verdens beste sleggekastere. Jeg kjenner nesten litt på presset selv som trener, sier Paul og smiler.

Som trener må du også være på ditt beste

Paul har funnet seg godt til rette som trener. Han synes det er morsomt å se andre lykkes å nå sine mål.

– Det er en litt rar følelse egentlig, men veldig gøy. Når du lykkes og gjør det bra, er det en enormt god følelse som trener, noen ganger nesten større enn å prestere selv. Du får en bekreftelse på at det en tenker er riktig. Jeg stortrives i rollen som trener, sier Paul.

På spørsmål om han får trent litt selv, kommer det kjapt.

– Ja, jeg prioriterer egne treningsøkter. Det går mest i styrketrening, men noen ganger løper jeg meg en tur også. Det er viktig å holde seg i form for å klare å henge med i svingene. Vi som trenere må gi like mye som utøveren gjør. Vi må også være på vårt ytterste og beste, sier han.

Tiden begynner å renne ut før kastøkt med blant andre Kasper Sagen står for tur. Paul og Kasper har nylig begynt samarbeidet, og i kveld skal Sagen ha sin første kastøkt inne etter albue operasjon.

– Kasper er en spennende type. Han har jo vist hva som bor i han, så jeg er spent på hva han kan få til neste sommer. Men det aller viktigste er at albuen fungerer, så nå skal det begynnes forsiktig, sier Paul.

De har startet jobben med å knekke klubbrekordene i Lillehammer Idrettsforening. Den ene etter den andre har blitt «forbiløpt», og de har ikke tenkt å gi seg med det første. Petter Johansen (24) og Elmer Mulleri Skalle (30) pusher hverandre både på trening og i konkurranser med mål om å ta samtlige klubbrekorder, og ikke minst få løpe med Norge på ryggen. Vi møter de to blide løpeguttene på Stampesletta på Lillehammer en fin oktoberdag.

Ikke det samme uten hverandre

– Elmer motiverer meg daglig. Hadde det ikke vært for han ville jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Han pusher meg på underdistanser, sier Petter som er fra Nes i Ringsaker.

– Det samme til deg Petter. Det betyr mye å ha en så tett og jevn løpekamerat. Det er ikke det samme å løpe intervaller uten deg. Det merkes fort når du er bortreist, sier Elmer.

De har ikke løpt lenge, verken Petter eller Elmer. For yngstemann sin del startet løpingen så smått i 2015.

– Noen i familien meldte seg på «10 for Grete». Da slo jeg til med halvmaraton. Jeg kunne ikke være dårligere, så da ble det 21 kilometer på menyen. Målet var å løpe under 1 time og 30 minutter. Det gikk overhodet ikke. Jeg sprakk fullstendig, men en ting slo positivt ut. Jeg ble bitt av løpebasillen, og meldte meg på året etter. Målet var det samme. Under 1:30. Det endte noen få sekunder bak, og revansjelysten økte markant. Dette skulle jeg greie. På tredje forsøk gikk det i boks, sier Petter Johansen.

Men det var da han flyttet til Lillehammer som student han fikk fart på løpingen.

– Jeg meldte meg inn i Lillehammer Idrettsforening. Her møtte jeg opp på fellesøktene, og fikk en plan fra klubbtrener Reinhard Kuhs. I januar 2020 kom også Elmer med i gruppa, og fra den vinteren har vi brukt mange timer sammen.

Etterlengtet opptur

Petter har hatt jevn og god framgang, men denne sommeren har vært litt trå. Heldigvis fikk han en etterlengtet opptur i sitt aller siste banestevne for sesongen. 10 000 meter på Bislett.

– Jeg var redd for at jeg skulle gå ut av utendørssesongen uten en eneste pers, men jeg hadde troen da vi kjørte til Oslo for å løpe den siste konkurransen.

– Ja, han var temmelig stille i bilen. Til nærmere vi kom hovedstaden til mindre sa han, forteller Elmer og ler. Han var hare for Petter denne septemberdagen på Bislett.

Da Petter kom i mål etter 25 runder, kunne han se at klokken sa 29.18,68. Ny solid pers og en lykkelig avslutning på banesesongen.

– Det smakte ordentlig godt. Jeg syntes det var merkelig at jeg ikke skulle perse noe som helst etter alle milene jeg har løpt, men denne dagen satt den skikkelig. Det var en lettelse, sier Petter.

Ny klubbrekord

Han tok med det klubbrekorden på 10 000 meter i samme slengen.

– Ja, jeg hadde den gamle rekorden i hodet da jeg løpte. Det er alltid gøy når en klarer målet sitt, sier han og smiler.

Selv om banesesongen var over denne helgen, gikk det ikke lang tid før gutta var på biltur igjen. Da med NM i Halvmaraton som mål på Sandane i Nordfjord. Her ble det 9. og 10. plass på Lillehammer gutta.

– Jeg fikk problemer med magen, så det ble ikke den store dagen for meg, men vi fikk oss en god treningsøkt da, sier Petter.

– Det var en bra opplevelse. Jeg liker å utfordre meg på de lengre distansene, men har litt å hente her. Jeg får holde meg til de kortere distansene litt til, sier Elmer og smiler.

Begynte med birkebeinerløpet

Elmer har på sin korte tid som friidrettsutøver blant annet tatt klubbrekorden på 5000 meter med tiden 14.11,72. Fra bare å løpe seg noen turer på fritiden, til å bli topp 20 i Norge både på 1500, 3000 og 5000 meter, har det gått i raskt tempo for Elmer som jobber som elektriker og er pappa til lille Salvatore på snart 1 år.

– Jeg drev med fotball fram til 19 års alderen, men jeg fortsatte å løpe tre-fire ganger i uka etter at jeg la fotballen bort. Jeg tenkte at Birkebeinerløpet kunne være artig å prøve. Med disse joggeturene kom jeg inn på 1 time og 40 minutter. To år, og etter litt mer trening ble tiden 1 time og 25 minutter. Da forsto jeg at kanskje løping ikke var så dumt å drive med, forteller han.

Elmer trente for det meste for seg selv, men en desemberdag i 2019 fikk friidrettstrener i LIF, Reinhard Kohs øynene opp for han.

– Da jeg løp i Håkons Hall tok han tak i meg, og lurte på om jeg var interessert i å melde meg inn i Lillehammer Idrettsforening. Han likte løpesteget mitt, og oppmuntret meg til å bli med på fellestreningene. Det sa jeg ja til med en gang, sier han.

– Jeg husker godt de første intervalløktene vinteren 2020. 10×1000 meter kjentes i beina dagene etter, for å si det slik. Det skremte meg likevel ikke. Bare det å trene sammen med andre motiverte meg veldig, forteller han.

Får matrester levert på døren

Elmer berømmer trener Reinhard, og klubben for støtte og inspirasjon.

– Det er blitt et godt friidrettsmiljø her på Lillehammer. Vi har flere løpegrupper, og du blir ønsket velkommen uansett hvilke nivå du holder. Reinhard er en utrolig engasjert trener som er oppriktig interessert i deg og digger friidrett. Han løper jo mye selv også, og kan mye om løping, forteller Elmer.

– Og så kommer han opp til meg med matrester etter jobben sin. Han arbeider som kokk i en idrettsbarnehage her på Lillehammer, og når han ser at det er for mye mat igjen etter endt dag, kjører han opp til meg og leverer. Jeg smiler, og takker pent. Det er gull for en som trenger mye mat, sier Petter og ler.

Pappa med full jobb

Elmer har en annen hverdag enn Petter. Rollen som pappa, og med full jobb kreves det en del planlegging for at det skal gå opp.

– Jeg elsker å være pappa. Salvatore vokser fort, og etter nyttår skal han begynne i barnehage. Da blir det spennende å se hvilke «basselusker » vi får på besøk i heimen. Jeg håper det ikke blir for mye sykdom. Jeg har ellers fått en fridag i uken med lønn fra jobben. De er en slags sponsor, og det hjelper veldig. Da legger jeg opp til to økter, sier han.

Mens Petter er på høydesamling alene i Marokko, må Elmer holde seg hjemme.

– Nei, jeg har ikke turt å nevne den slags til min kjære samboer, men jeg har fått innvilget en treningsleir i vinterferien til Portugal. Der blir det 10 dager med trening og restitusjon. Det gir mye bare det, sier den travle pappaen.

Petter derimot satser alt på å få trent mest mulig. Utenom å jobbe deltid på Sport 1 Lillehammer er det løping det går i. Høydeleiren i Marokko er helt nytt og ukjent, men han håper det skal kunne få han til å prestere enda bedre.

– Jeg har fått gode råd fra Marius Bakken. Disse to ukene i november blir en test på hvordan kroppen reagerer. Hvis det fungerer godt på kroppen, vil jeg kjøre på med flere høydeopphold. Jeg er veldig spent. Jeg reiser tross alt dit helt alene, så det blir en ny opplevelse, forteller Petter.

Inspirerende

De to guttene hadde to uker treningspause i oktober. Nå er det i full gang med grunntrening og innhenting av kilometer. De legger ikke skjul på at de løper med målbevisste blikk.

– Det er klart at det er en mening bak alle timene vi legger ned. Og det er utrolig inspirerende å løpe langt om dagen. Nivået i Norge har hevet seg betraktelig, spesielt på de lengre distansene. Feltene er store, og tidene bak Jakob Ingebrigtsen begynner å bli meget bra. Jakob er jo i en klasse for seg, men han motiverer oss andre. Vi får troen på at det går an å bli god selv om du kommer fra lille Norge. Det er gode «vibber» i norsk friidrett om dagen, sier Elmer og Petter.

Fakta

Om elmer mulleri skalle
Alder: 30 år
Fra: Lillehammer
Bor: Søre Ål, Lillehammer
Klubb: Lillehammer Idrettsforening
Familie: Samboer med Andrea Skogli Husum, sønnen Salvatore (snart 1 år)
Jobb: Elektriker Distanser: 800, 1500, 3000, 5000 meter

Favoritter & drømmer:
Treningsarena: Teigveien, Lillehammer
Konkurransearena: Bislett og Jessheim
Treningsøkt: Intervaller: 4×3 minutter der første 2 minutt er litt over terskel, og siste minutt er syre. Avslutte med 2x5x30 sekunder/15 sekunder pause.
Liker best: 1500 og 3000 meter
Middag: T-bone steak
Drikke: Cola
Avslapningsmetode: Fotballkamp
Drømmer om: Perse enda mer

Fakta

Om petter johansen
Alder: 24 år
Fra: Nes i Ringsaker
Bor: Nordre Ål, Lillehammer
Utdanning: Bachelor i Idrettsvitenskap
Jobb: Deltid Sport 1
Distanser: 3000, 5000, 10 000 meter
Liker best: 10 000 meter

Favoritter & drømmer:
Treningsarena: Langtur langs Mjøsa på Hamar
Konkurransearena: Bislett
Treningsøkt: 10 kilometer sammenhengende terskel økt
Middag: Pizza
Drikke: Cola
Avslapningsmetode: Serier
Drømmer om: Representere Norge i internasjonale mesterskap