Stikkord: eivind henriksen

Etter flere timer i bil fra Lillehammer til Halden møter jeg Paul Solberg. Stedet er Høgskolen like utenfor sentrum. Han skal snart treffe sin ferske «elev» – spydkaster Kasper Sagen.

– Ja, vi har akkurat starta samarbeidet, og i dag er det første kastøkt etter albue operasjonen hans i juni. Han er en spennende utøver som har mye inne, sier Paul.

– Er der jeg vil være

Det er mange år siden jeg så Paul sist. Vi satset begge på samme tid, så det er med en god gjensynsklem vi treffes på parkeringsplassen utenfor Høgskolen Østfold. Han i ført Norge drakt, – jeg i sivilklær. Paul viser veg til gymsalen hvor treningsøkten skal gjennomføres.

– Denne uka er jeg hjemme i Halden da jeg har sønnen min Torstein (9). Den andre uken er jeg i Oslo. Da bor jeg enten med dama eller på Toppidrettssenteret. Det blir mye jobb de ukene. Det blir en livsstil dette her, sier han og smiler.

Det er helt tydelig at Paul liker det han driver med.

– Jeg er der jeg vil være. Har utdanna meg innen idrett, og jobba med idrett hele livet så det er veldig hyggelig å være kunne være der jeg er nå. Jeg tror ikke jeg finner noen bedre jobb for min del enn å være fagsjef i styrke i Olympiatoppen. Nå har jeg en fot i praksis, og en i forsking og akademia, sier han.

Paul er en av våre beste spydkastere gjennom tidene med en 9.plass på Norges statistikken. Kastet på 76,87 meter satte han våren 2002 i Sveits.

– Det var en fantastisk følelse, og selve kastet kjentes så sakte ut. Det er sikkert rart å høre, men det var slik det føltes. På denne tiden trente og reiste jeg mye med Andreas Thorkildsen og Åsmund Martinsen. Det var en fin tid. Jeg fikk oppleve mye, sier han.

Brudd i ryggen

Men Paul slet med albue og skuldersmerter. Spyd kan være brutalt, men det var først da ryggen kollapset i et kast at han virkelig fikk kjenne på brutaliteten.

– Du blir på en måte litt vant til disse smertene, men under et kast i 2005 fikk ryggen nok Jeg ble sendt på MR, og så samlet det seg flere leger rundt meg. Jeg forstod at dette ikke var bra. Beskjeden om brudd i ryggen var hard å svelge. Jeg mista også krafta i venstre bein en stund. Jeg valgte derfor å legge opp året etter. Det var vondt. Jeg skulle jo gjerne holdt på lengre enn til 25 år, men slik er toppidretten. Den kan være brutal på mange måter.

Paul hadde likevel mye spennende på gang selv om han måtte legge spydsatstingen på hylla.

– Jeg studerte ved siden av toppidretten, så jeg hadde noe å gå til. Det var deilig å slippe å begynne fra start på skolebenken, så da jeg la opp var jeg midt i masteren, forteller han.

Paul har en solid bakgrunn på skolebenken med blant annet Doktorgrad i treningslære og helsepsykologi fra Norges idrettshøgskole. Han underviste også på Norges Idrettshøgskole, og Wang under satsingen.

– Jeg prøvde meg faktisk et halvår uten verken jobb eller studier. Da fikk jeg muligheten til å satse 100% på spyd, men etter kort tid ble jeg rastløs. Det ble ikke nok for meg å «bare» trene to ganger for dag. Jeg måtte ha noe mer å drive med. For mange er det en drøm å kunne satse fulltid på idretten sin, for meg ble det for ensformig, sier han.

Mye erfaring

Paul har ikke bare erfaring fra spydkast. Han har også spilt handball, og drevet med styrke og vektløfting. Han har vært juniorlandslagstrener i friidrett (kast), landslagssjef para-friidrett fra 2012, trener og forsker for Marinejegerkommandoen, deltatt som trener i OL, i Paralympics, og flere VM og EM. Ved siden av forsker han på flere områder innen styrketrening, treningsprotokoller, power, spenst, hurtighet, restitusjonstid og mental helse. I Olympiatoppen har han vært ansatt siden 2017. Men det kanskje mange har fått med seg i tillegg, er hans rolle som fysisk trener for Eivind Henriksen.

– Jeg har vært og er utrolig heldig som har fått oppleve så mye fra idretten som jeg har gjort. Eivind og jeg har samarbeidet helt siden 2007, så jeg har fulgt han i opp og nedturer over flere år. Vi kjenner hverandre veldig godt, og er gode kamerater også utenom idretten, forteller han.

Paul har utallige minner fra Eivinds karriere. – Jeg husker godt da han ble nummer 13 i London OL. Han var bare noen centimetere fra å gå til finalen, så kom skadene fra 2013. Men vi klarte å holde det gående likevel på et vis, og det har jo vist seg at tålmodighet kan være helt avgjørende for å lykkes. Vi kommuniserer veldig godt, og etter så mange år vet vi hva som virker. Han styrer det tekniske selv, mens jeg støtter han på det fysiske. Det fungerer veldig bra, og opplevelsene de siste årene med OL sølv, VM og EM bronse er rett og slett fantastisk. Jeg synes nesten de to mesterskapsmedaljene i sommer var enda større enn OL. Da fikk han vist at dette ikke var noe blaff, men ren og skjær dyktighet. Han fikk også vist at han definitivt er en av verdens beste sleggekastere. Jeg kjenner nesten litt på presset selv som trener, sier Paul og smiler.

Som trener må du også være på ditt beste

Paul har funnet seg godt til rette som trener. Han synes det er morsomt å se andre lykkes å nå sine mål.

– Det er en litt rar følelse egentlig, men veldig gøy. Når du lykkes og gjør det bra, er det en enormt god følelse som trener, noen ganger nesten større enn å prestere selv. Du får en bekreftelse på at det en tenker er riktig. Jeg stortrives i rollen som trener, sier Paul.

På spørsmål om han får trent litt selv, kommer det kjapt.

– Ja, jeg prioriterer egne treningsøkter. Det går mest i styrketrening, men noen ganger løper jeg meg en tur også. Det er viktig å holde seg i form for å klare å henge med i svingene. Vi som trenere må gi like mye som utøveren gjør. Vi må også være på vårt ytterste og beste, sier han.

Tiden begynner å renne ut før kastøkt med blant andre Kasper Sagen står for tur. Paul og Kasper har nylig begynt samarbeidet, og i kveld skal Sagen ha sin første kastøkt inne etter albue operasjon.

– Kasper er en spennende type. Han har jo vist hva som bor i han, så jeg er spent på hva han kan få til neste sommer. Men det aller viktigste er at albuen fungerer, så nå skal det begynnes forsiktig, sier Paul.