Fire gjeve priser

FRIIDRETTENS VENNER har en lang tradisjon for å dele ut priser etter sesongen. Friidrettsåret 2022 har vært nok et fantastisk år med mange gode resultater. Det var en tett og sterk konkurranse om flere av prisene.

Jakob Ingebrigtsen ble for andre gang tildelt prisen «Årets navn i norsk friidrett». Første gang var i 2018. Den forrykende 2022 sesongen startet med verdensrekord 1.500m innendørs (3.30.60). I juli ble det VM sølv på 1.500 meter og VM gull på 5.000 meter, for så en måned etterpå ta EM gull, på de to samme distansene som gav medaljer i VM. Jakob avsluttet sesongen i Zürich med å vinne 1.500 meter Diamond League-finalen på tiden 3.29,02 – årsbeste i verden. Dermed vant han det gjeve Diamond League diamant-trofeet i år, etter å ha blitt nummer to i de to siste finalene.

Prisen «Friidrettens Venners prestasjonspris» for 2022 ble tildelt Eivind Henriksen, IK Tjalve. Eivind Henriksen fulgte opp det smått sensasjonelle OL-sølvet fra i fjor, med et nytt historisk mesterskap i juli og tidenes første norske sleggemedalje i et verdensmesterskap. Det var andrekastet hans på 80,87 meter, det nest lengste i karrieren, som ga ham bronsemedaljen i Eugene (USA). Etter finalen viste EKG-målingen at han hadde pågående hjerteflimmer og han måtte på sykehus for å få hjelp med å komme tilbake til normal hjerterytme. Sommerens andre mesterskapsmedalje sikret Eivind seg under friidretts-EM i München. Der ble det en flott bonsemedalje.

Prisen «Friidrettens Venners utviklingspris» for 2022 ble tildelt Sander Aae Skotheim, IK Tjalve. 20 år unge mangekjemperen Sander Aae Skotheim ble nummer sju i tikampen i friidretts-EM i München (8211 poeng). En måned tidligere ble Skotheim nummer 15 i VM-debuten (8062 poeng). I våres, under Multistars i Grosseto (ITA), satte Skotheim ny pers med 8298 poeng.

Prisen «Friidrettens Venners parapris» for 2022 ble tildelt Vegard Dragsund Sverd, IL Norna-Salhus. Vegard Dragsund Sverd er klassifisert i para-friidrett T13. I forsøket på 100 meter under NM, satte Vegard norsk rekord i paraklassen T13 med 10.95/- 1.8. Han har i tillegg perset på 200 meter, 400 meter og 60 meter innendørs.

Tette dueller i nm terrengløp

NM terrengløp lang løype ble arrangert på Storetveitmarken i Bergen 9. oktober. Det ble spennende i begge seniorklassene der Andrea Modin Engesæth og Magnus Tuv Myhre var de sterkeste. Tuv Myhre måtte finne fram alle kreftene for å ta andremann Jacob Boutera.

– Jeg var aldri sikker på at jeg skulle ta han, det er mye som kan skje i stor fart ned en bakke med myr i bunnen, sa Tuv Myhre til Kondis.no. Kasper Fosser ble tredjemann i seniorklassen.

I kvinneklassen ble kampen om NM-tittelen en duell mellom Andrea Engesæth og Kristine Meinert Rød.

– Den siste runden måtte jeg kjempe. Det var så seigt, heldigvis var vi to om det. Jeg var stresset hele det siste kilometeren, sa Andrea Engesæth til kondis.no. Hanne Mjøen Maridal som for øvrig har hatt en fantastisk høstsesong, fikk bronse.

FEARNLEYS ÆRESPRIS: Salum Kashafali var blant dem som mottok Fearnleys ærespris. Foto: Kristin Roset

Fire idrettsutøvere fikk fearnleys ærespris – første gang for parautøvere

Jesper Saltvik Pedersen, Salum Kashafali, Marte Olsbu Røiseland og Karsten Warholm ble tildelt Fearnleys olympiske og paralympiske ærespris. Prisen tildeles for fremragende prestasjoner i OL og Paralympics. Utdelingen ble gjort under et arrangement på Olympiatoppen i Oslo, og det var første gang at parautøvere ble hedret. Prisen ble initiert av skipsreder Thomas Fearnley etter de olympiske vinterleker i Oslo i 1952, og ble i mange år tildelt norske utøvere for prestasjoner i sommereller vinter-OL. I fjor ble det bestemt at prisen også skal deles ut for prestasjoner i Paralympics. Etter at det i løpet av et drøyt halvår i 2021 og 2022 ble avviklet to OL og to Paralympics, har Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) besluttet å gi prisen til Karsten Warholm, for OL i Tokyo, Salum Kashafali, for Paralympics i Tokyo, Marte Olsbu Røiseland (skiskyting), for OL i Beijing og Jesper Saltvik Pedersen (alpint), for Paralympics i Beijing.

Strengere regler for kongepokaler

Det blir nye retningslinjer for utdeling av kongepokaler. Blant endringene er at hver idrett må innfri et aktivitetskrav. Det kom fram på et mediemøte med toppledelsen i Norges idrettsforbund (NIF). Reglene for kongepokaler ble sist revidert i 1996.

– Som det heter på idrettsspråket: Det er noen sesonger siden. Så dette var på tide, og det er gjort et ganske omfattende arbeid i lang tid for å se på hvordan kriteriene kan fange nåtiden, sa generalsekretær Nils Einar Aas.

Han omtalte dagens retningslinjer som «utdaterte» og «upresise». Det ble også lagt vekt på at parautøvere sjelden blir vurdert eller når fram i kåringer av kongepokaler. Det håper man å få gjort noe med når endringene trer i kraft. NIF ønsker også færre skjønnsmessige vurderinger.

Framover må hver idrett ha minst 1500 aktive utøvere for å kunne dele ut kongepokaler. I en overgangsperiode til 2024 skal hvert særforbund og NIF dele 50/50 på kostnadene knyttet til utdelingene.

Åretseuropeiskeutøver

Høsten er tid for flere priser, og det er vanskelig å komme utenom Jakob Ingebrigtsen. I kåringen av årets europeiske utøver var vår norske løpestjerne nominert sammen med svenske Armand Duplantis og den greske lengdehopperen Militadis Tentoglou. Det endte med dødt løp mellom Ingebrigtsen og Duplantis. Dette er første gang prisen deles. Femke Bol fra Nederland ble kåret til årets kvinnelige utøver, mens Elina Tzengko fra Hellas og Mykolas Alekna fra Litauen ble årets stjerneskudd. De ble hedret under en galla i Estlands hovedstad Tallinn.

NY VRI: Vanligvis arrangeres Hoved-NM fra fredag til søndag. Neste år vil NM gå fra torsdag til lørdag på Jessheim stadion. Foto: Ull/Kisa.

Hoved-nm fra torsdag til lørdag

Styret i Norges Friidrettsforbund har besluttet at Hovedmesterskapet arrangeres fra torsdag til lørdag (6. til 8. juli) i 2023. Det er Jessheim som skal holde mesterskapet neste år. Dette blir tredje gangen Ull/Kisa arranger NM i friidrett. Først i 1994 og deretter i 2014.

– Som trener må du også være på ditt ytterste og beste

Etter flere timer i bil fra Lillehammer til Halden møter jeg Paul Solberg. Stedet er Høgskolen like utenfor sentrum. Han skal snart treffe sin ferske «elev» – spydkaster Kasper Sagen.

– Ja, vi har akkurat starta samarbeidet, og i dag er det første kastøkt etter albue operasjonen hans i juni. Han er en spennende utøver som har mye inne, sier Paul.

– Er der jeg vil være

Det er mange år siden jeg så Paul sist. Vi satset begge på samme tid, så det er med en god gjensynsklem vi treffes på parkeringsplassen utenfor Høgskolen Østfold. Han i ført Norge drakt, – jeg i sivilklær. Paul viser veg til gymsalen hvor treningsøkten skal gjennomføres.

– Denne uka er jeg hjemme i Halden da jeg har sønnen min Torstein (9). Den andre uken er jeg i Oslo. Da bor jeg enten med dama eller på Toppidrettssenteret. Det blir mye jobb de ukene. Det blir en livsstil dette her, sier han og smiler.

Det er helt tydelig at Paul liker det han driver med.

– Jeg er der jeg vil være. Har utdanna meg innen idrett, og jobba med idrett hele livet så det er veldig hyggelig å være kunne være der jeg er nå. Jeg tror ikke jeg finner noen bedre jobb for min del enn å være fagsjef i styrke i Olympiatoppen. Nå har jeg en fot i praksis, og en i forsking og akademia, sier han.

Paul er en av våre beste spydkastere gjennom tidene med en 9.plass på Norges statistikken. Kastet på 76,87 meter satte han våren 2002 i Sveits.

– Det var en fantastisk følelse, og selve kastet kjentes så sakte ut. Det er sikkert rart å høre, men det var slik det føltes. På denne tiden trente og reiste jeg mye med Andreas Thorkildsen og Åsmund Martinsen. Det var en fin tid. Jeg fikk oppleve mye, sier han.

FUNNET TONEN: – Jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med Paul. Vi har funnet tonen, sier Kasper Sagen (til høyre).

Brudd i ryggen

Men Paul slet med albue og skuldersmerter. Spyd kan være brutalt, men det var først da ryggen kollapset i et kast at han virkelig fikk kjenne på brutaliteten.

– Du blir på en måte litt vant til disse smertene, men under et kast i 2005 fikk ryggen nok Jeg ble sendt på MR, og så samlet det seg flere leger rundt meg. Jeg forstod at dette ikke var bra. Beskjeden om brudd i ryggen var hard å svelge. Jeg mista også krafta i venstre bein en stund. Jeg valgte derfor å legge opp året etter. Det var vondt. Jeg skulle jo gjerne holdt på lengre enn til 25 år, men slik er toppidretten. Den kan være brutal på mange måter.

Paul hadde likevel mye spennende på gang selv om han måtte legge spydsatstingen på hylla.

– Jeg studerte ved siden av toppidretten, så jeg hadde noe å gå til. Det var deilig å slippe å begynne fra start på skolebenken, så da jeg la opp var jeg midt i masteren, forteller han.

Paul har en solid bakgrunn på skolebenken med blant annet Doktorgrad i treningslære og helsepsykologi fra Norges idrettshøgskole. Han underviste også på Norges Idrettshøgskole, og Wang under satsingen.

– Jeg prøvde meg faktisk et halvår uten verken jobb eller studier. Da fikk jeg muligheten til å satse 100% på spyd, men etter kort tid ble jeg rastløs. Det ble ikke nok for meg å «bare» trene to ganger for dag. Jeg måtte ha noe mer å drive med. For mange er det en drøm å kunne satse fulltid på idretten sin, for meg ble det for ensformig, sier han.

STUDERTE VED SIDEN TOPPIDRETTEN: – Jeg studerte ved siden av toppidretten, så jeg hadde noe å gå til. Det var deilig å slippe å begynne fra start på skolebenken, så da jeg la opp var jeg midt i masteren, forteller han.

Mye erfaring

Paul har ikke bare erfaring fra spydkast. Han har også spilt handball, og drevet med styrke og vektløfting. Han har vært juniorlandslagstrener i friidrett (kast), landslagssjef para-friidrett fra 2012, trener og forsker for Marinejegerkommandoen, deltatt som trener i OL, i Paralympics, og flere VM og EM. Ved siden av forsker han på flere områder innen styrketrening, treningsprotokoller, power, spenst, hurtighet, restitusjonstid og mental helse. I Olympiatoppen har han vært ansatt siden 2017. Men det kanskje mange har fått med seg i tillegg, er hans rolle som fysisk trener for Eivind Henriksen.

– Jeg har vært og er utrolig heldig som har fått oppleve så mye fra idretten som jeg har gjort. Eivind og jeg har samarbeidet helt siden 2007, så jeg har fulgt han i opp og nedturer over flere år. Vi kjenner hverandre veldig godt, og er gode kamerater også utenom idretten, forteller han.

Paul har utallige minner fra Eivinds karriere. – Jeg husker godt da han ble nummer 13 i London OL. Han var bare noen centimetere fra å gå til finalen, så kom skadene fra 2013. Men vi klarte å holde det gående likevel på et vis, og det har jo vist seg at tålmodighet kan være helt avgjørende for å lykkes. Vi kommuniserer veldig godt, og etter så mange år vet vi hva som virker. Han styrer det tekniske selv, mens jeg støtter han på det fysiske. Det fungerer veldig bra, og opplevelsene de siste årene med OL sølv, VM og EM bronse er rett og slett fantastisk. Jeg synes nesten de to mesterskapsmedaljene i sommer var enda større enn OL. Da fikk han vist at dette ikke var noe blaff, men ren og skjær dyktighet. Han fikk også vist at han definitivt er en av verdens beste sleggekastere. Jeg kjenner nesten litt på presset selv som trener, sier Paul og smiler.

50/50: Paul bor halve tiden i Oslo, og halve tiden i Halden hvor han har sønnen sin Torstein på 9 år. – I Oslo jobber jeg mye, gjerne 12 timers dager. Når jeg er hjemme i Halden blir det tid til å være pappa også, sier han.

Som trener må du også være på ditt beste

Paul har funnet seg godt til rette som trener. Han synes det er morsomt å se andre lykkes å nå sine mål.

– Det er en litt rar følelse egentlig, men veldig gøy. Når du lykkes og gjør det bra, er det en enormt god følelse som trener, noen ganger nesten større enn å prestere selv. Du får en bekreftelse på at det en tenker er riktig. Jeg stortrives i rollen som trener, sier Paul.

På spørsmål om han får trent litt selv, kommer det kjapt.

– Ja, jeg prioriterer egne treningsøkter. Det går mest i styrketrening, men noen ganger løper jeg meg en tur også. Det er viktig å holde seg i form for å klare å henge med i svingene. Vi som trenere må gi like mye som utøveren gjør. Vi må også være på vårt ytterste og beste, sier han.

Tiden begynner å renne ut før kastøkt med blant andre Kasper Sagen står for tur. Paul og Kasper har nylig begynt samarbeidet, og i kveld skal Sagen ha sin første kastøkt inne etter albue operasjon.

– Kasper er en spennende type. Han har jo vist hva som bor i han, så jeg er spent på hva han kan få til neste sommer. Men det aller viktigste er at albuen fungerer, så nå skal det begynnes forsiktig, sier Paul.

OPERASJONS ARRET: Kasper Sagen opererte albuen i juni. Han har trent mye i høst, men ikke kastet spyd på veldig lenge. – Jeg må begynne forsiktig, og håper det skal gå fint. Jeg har troen i hvert fall, sier Sagen som kastet 79,90 meter i 2020.
Friidrett
Personvernoversikt

Dette nettstedet bruker infokapsler slik at vi kan gi deg den best mulige brukeropplevelsen. Infokapsler lagres i nettlesren din og utfører funksjoner som å gjenkjenne deg når du returnerer til nettstedet vårt og hjelper oss forstå hvilke deler av nettstedet du finner interessant og nyttig.