Svein johnsen (80): Gdommen holder meg ung og sprek

Svein Johnsen er en legende i Lillehammer Idrettsforening. Flere dager i uka følger han opp Malin Furuhaug, og de andre sprinterne. Sånn har han drevet i nærmere 50 år, trent og fulgt opp raske løpere. Han har laget treningsprogram, pushet dem på treningsøkter, vært bestemt, snill, smart og stødig. Han har opplevd internasjonale og nasjonale mesterskap tett på kroppen, og elsket det. For Svein Johnsen er friidrett en livsstil, og selv om han har rundet de 80 har han har mer å gi i trenerrollen.

HJEMME: Marianne Baglo og Svein Johnsen har holdt sammen de siste 30 årene. Til sammen har de fire barn og åtte barnebarn, og så lille Ester da.

Raske gener

– Å være 80 år gjør meg ingenting. Som friidrettstrener flere ganger i uka får jeg mye positiv energi fra ungdommen. Jeg har også et stort nettverk i Friidretts-Norge, og møter mange spennende mennesker. Alt dette holder meg ung til sinns, sier han og smiler.

Ved siden av Svein sitter hans bedre halvdel, Marianne Baglo. De er begge gift på nytt, har til sammen fire barn og åtte barnebarn. Og så lille Ester da. En kosete hund som følger dem hvor enn de går.

For Svein startet idrettsinteressen i oppveksten i Moelv. Han er sønn av en bakerfamilie, med tre brødre. Hans nest eldste bror var rask og drev med friidrett. Svein var turner, og tilhørte en gutteturngruppe. Han var sterk og spenstig, men en dag ble han med sin bror på friidrettsstevne.

– Det gikk veldig bra. Det lå nok i genene å være rask, og min far mente at dette var en idrett jeg skulle satse mer på. Da jeg var 16 år, gikk det veldig fort på en 100 meter på Ottestad. Det var ingen som trodde på at jeg hadde løpt på 10,6, og løpet fikk store oppslag iblant annet VG. Heller ikke Dagbladet trodde at en gutt fra Moelv kunne løpe på 10 tallet på 100 meter, forteller Svein.

GLAD I FRIIDRETT: Malin Furuhaug startet med friidrett i 14-15 års alder. I fjor løpte hun 100meter på 12,27. Den tiden håper hun på å slå i år.

Stort møte

Det endte med at Svein møtte Carl-Fredrik Bunæs, også kalt «Bassen» på Ottestad. Bunæs var en av de fremste nordiske sprinterne i første halvdel av 1960-tallet med OL-deltakelse i Roma, 18 individuelle NM-medaljer og en personlig rekord på 100 meter på 10,4.

– Det ble stor ståhei rundt dette løpet. Jeg fikk med meg sprintkamerat Per Erik Nordby, og sammen løp vi mot «Bassen». Han vant, men avstanden var ikke stor og jeg ble klokket inn på 10,8. Det ble akseptert da kan man si. Det var utrolig morsomt, sier Svein mens han mimrer tilbake.

Svein ga seg som sprinter i begynnelsen av 20 årene, men hadde innen den tid rukket å delta på juniorlandskamper og nasjonale mesterskap. Hans store høydepunkt var da han løpte inn til tittelen nordisk mesterskap på 100 meter på Gjøvik. – Det var tider det. Vi hadde det enormt moro på disse reisene. Å bli nordisk mester sitter godt i minneboka, sier han.

SER FRAM TIL SOMMEREN: Håkons Hall har blitt flittig brukt i vinter og vår. Nå ser Malin fram til å ta Stampesletta i bruk.

Måtte overtalelse til for å bli trener

Etter sin aktive karriere klarte ikke Johnsen å gi slipp på friidretten, men det tok litt tid før han begynte som trener. Han kom til Lillehammer på begynnelsen av 70-tallet og tok tidlig kontakt med Lillehammer Idrettsforening der han tilbød sine tjenester, men fikk beskjed om at de ikke hadde behov for flere trenere.

– Nei, jeg fikk ikke napp med en gang, men jeg ga meg ikke og tok kontakt med en venn i miljøet. Da ble jeg etter hvert ønsket hjertelig velkommen, sier han.

Han startet med det som i ettertid har vist seg å være en eventyrhistorie. Rundt 300 medaljer fra Ungdomsmesterskap, junior-NM og senior- NM har hans utøvere tatt i løpet av de 40 årene han har vært trener. De utallige opplevelsene han har som trener er vanskelig å måle opp mot hverandre.

SPRINTJENTER: Lillehammer Idrettsforenings sprintjenter i Håkons Hall. Fra venstre: Ariélle Beyer Broch, June Valentina Hauan, Elise Karlsen og Malin Furuhaug. De som ikke var tilstede på trening var: Selma Holm-Lombnæs, Maia Holm-Lombnæs, Mari Schøyen Stiansen, Mia Prøsch Johnsen og Linnea Strandheim.

Vil fortsette

– Nei, det er nesten umulig å trekke fram en eller to enkeltopplevelser, for etter så mange år har det blitt mange av dem. Men det er klart at det å få være med som trener til utøvere du har fulgt opp til verdensmesterskap og europamesterskap er store ting. Da får du virkelig det høye nivået tett på kroppen, sier han.

Selv med sine godt voksne år har han ikke tenkt å slutte som trener. På oppstartsmøte for sesongen i Lillehammer Idrettsforening i fjor høst informerte han om planene framover for sprinterne. Og når trenerlegenden Svein gir tommel opp, er det mye som skal til for at han gir slipp på det han setter så enormt pris på.

– Jeg holder på så lenge jeg klarer

Åta på seg lederverv eller annet ansvar i idretten tar tid, men du og du så moro det er. I dag er jeg mest letta over at datasystemene er så gode. Det var en stor lettelse i sin tid, sier Arild Kjæreng.

Funksjonær som sju åring

Vi møter Arild og kona Wenche hjemme på Lillehammer. Her har de bodd siden 1978. Utsikten utover Mjøsa er upåklagelig. Når han ser ut vinduet dukker minnene opp. Minner fra ulike lederverv innen blant anna langrenn, skiskyting, friidrett og håndball. Idrettshallen på Søre Ål skole som han ser fra hjemmet sitt var han i sin tid med på å bygge, det samme med dommertårnet i den lokale hoppbakken. Arild engasjerte seg tidlig i idretten.

– Min far var politi, og brukte all sin fritid på idretten, spesielt friidrett. Men han var også starter på skøytebanen. Da de store gutta kom fikk jeg funksjonærjobben ved å sette på båndet på Kupper’n & co. Da var jeg 7–8 år. Det var stort. Ja, jeg fulgte etter dem overalt, til og med i badstua, forteller Arild og ler godt.

Junior norgesmester i fotball

Selv om Arild elsker all slags idrett er det fotball, håndball og friidrett hjertet banker varmest for. Som ungdom var han en meget god høyrebekk på fotballbanen. I 1963 ble han juni-ornorgesmester for Fremad. Han var 15 år, og de andre gutta på laget 18 år.

– Fotball var moro. Jeg fikk oppleve landslagssamlinger med juniorlaget, vi reiste landet rundt, og spilte mot de største lagene. Å toppe det med et Junior-NM gull var stort for en ung pjokk, sier han.

Men Arild var ikke bare god med ball. På friidrettsarenaen løpte han 100 meter, og kastet kule og spyd. I sistnevnte øvelse møtte han en gang Egil Danielsen. Spydesset som ble olympisk mester i Melbourne i 1956.

– Han vant selvfølgelig, men jeg ble nummer to. Minnes jeg riktig kastet han 82 meter og jeg 47 meter- så det var en viss forskjell, sier han og smiler.

TOSPANN: Arild og kona Wenche har holdt sammen siden de gikk på ungdomsskolen. Sammen har de to barn og tre barnebarn. Idretten har stått sterkt for dem begge hele livet.

– Lærte meg tidlig hvordan ting fungerer

Med sin far som formann i Lillehammer Idrettsforening gjennom 15 år var det ingen tvil om at det var friidrett som galt hjemme. Som 17 åring tok Arild og faren over den gang Gudbrandsdal Friidrettskrets. Far Egil som formann, og Arild som sekretær. Det som senere skulle bli fritidsinteresse nummer en for Arild, ble med andre ord sådd i tidlig alder.

– Jeg fikk idrettsengasjementet, og frivilligheten inn som helt ung. Jeg lærte meg tidlig hvordan ting fungerer, sier han.

Da Arild var 21 år sluttet han med fotball. Da kalte arbeidslivet, men på samme tid blomstret idrettsentusiasmen for fullt. Lederskap i Lillehammer Håndballklubb, Oppland Håndballkrets, Søre Ål IL, Lillehammer Idrettsforening, Oppland Friidrettskrets, og ikke minst i ledelsen for utallige arrangement innenfor håndball, friidrett, skiskyting og langrenn er bare noe av det Arild kan vise til på CV en. For- den er evig lang.

– Helt «texas»

– Det har blitt mye. Men jeg har hele tiden hatt gleden og driven. Det å få oppleve så mange forskjellige idretter innenfra har vært lærerikt, og utrolig givende. Jeg har fått kjenne på fellesskap, stor idrett, nye bekjentskaper, dugnadsånd og selvsagt en del frister. Det å stå til ansvar for større arrangement kan by på litt av et adrenalin, forteller Arild.

Det er ikke lett å velge hvilke arrangement en skal spørre om da det er så mange, men i løpet av samtalen dukker Veidekkelekene naturlig opp. Det årlige friidrettsstevne på Stampesletta som samler hele Friidretts- Norge fra 10 år og oppover til elite. Arild har vært i førersetet siden det hele begynte i 1984, og til den dag i dag. Kona Wenche har om ikke mer, så i hvert fall vært mye involvert opp gjennom.

– Altså, det var helt «texas» her til tider under topp årene på begynnelsen av 90-tallet. Det var ikke mye datastyrt på den tiden, så vi satt her i huset og fordelte 4000 start kort. Vi måtte hente inn nesten hele slekta, og ble det krøll i «kortstokken» var det om å gjøre å unngå måtte begynne på nytt. Jeg er sjeleglad for at det er annerledes i dag. Alt har blitt mye enklere – heldigvis, sier hun og smiler.

SKRIBENT: Når Arild har gitt ut 12 utgaver av LIF avisa blir den til bok når året er omme. – Jeg har alle utgavene fra starten i 1986, sier han.

Lidenskap til å formidle

Arild kan se tilbake på et begivenhetsrikt liv innenfor idretten. Han har mottatt Kongens fortjenestmedalje i gull, bragdmerket i håndballkretsen, hederstegnet til Oppland Idrettskrets, Norges Friidrettsforbunds fortjenestemedalje og har vært æresmedlem i Lillehammer Idrettsforening siden 1995. Og selv om han har trappet ned mye, så er han i fullt vigør som ansvarlig for Veidekkelekene, og ikke minst som skribent og utgiver av LIF avisa. Nylig gikk utgave nummer 371 ut til leserne.

– Med erfaring fra GD-sporten, og som sportsansvarlig i Oppland/Hedmarksradion i sin tid, lå nok lidenskapen til å formidle i meg. LIF avisa fikk sin spede start i 1986, og siden har jeg holdt det gående. En veldig trivelig jobb, og hyggelig at folk setter pris på siste nytt fra Lillehammer friidretten, sier han.

– Du blir 75 år på selveste nasjonaldagen. Hva tenker du om ditt videre engasjement framover?

– Jeg holder på så lenge jeg synes det er moro, og så lenge jeg klarer. Men det gøyeste hadde vært om noen hadde vært interessert i bringe «stafettpinnen» videre. Kravet er et hjerte for idrett, og selvsagt litt ekstra tid, sier han med et smil.

Friidrett
Personvernoversikt

Dette nettstedet bruker infokapsler slik at vi kan gi deg den best mulige brukeropplevelsen. Infokapsler lagres i nettlesren din og utfører funksjoner som å gjenkjenne deg når du returnerer til nettstedet vårt og hjelper oss forstå hvilke deler av nettstedet du finner interessant og nyttig.