Svein Johnsen er en legende i Lillehammer Idrettsforening. Flere dager i uka følger han opp Malin Furuhaug, og de andre sprinterne. Sånn har han drevet i nærmere 50 år, trent og fulgt opp raske løpere. Han har laget treningsprogram, pushet dem på treningsøkter, vært bestemt, snill, smart og stødig. Han har opplevd internasjonale og nasjonale mesterskap tett på kroppen, og elsket det. For Svein Johnsen er friidrett en livsstil, og selv om han har rundet de 80 har han har mer å gi i trenerrollen.
Raske gener
– Å være 80 år gjør meg ingenting. Som friidrettstrener flere ganger i uka får jeg mye positiv energi fra ungdommen. Jeg har også et stort nettverk i Friidretts-Norge, og møter mange spennende mennesker. Alt dette holder meg ung til sinns, sier han og smiler.
Ved siden av Svein sitter hans bedre halvdel, Marianne Baglo. De er begge gift på nytt, har til sammen fire barn og åtte barnebarn. Og så lille Ester da. En kosete hund som følger dem hvor enn de går.
For Svein startet idrettsinteressen i oppveksten i Moelv. Han er sønn av en bakerfamilie, med tre brødre. Hans nest eldste bror var rask og drev med friidrett. Svein var turner, og tilhørte en gutteturngruppe. Han var sterk og spenstig, men en dag ble han med sin bror på friidrettsstevne.
– Det gikk veldig bra. Det lå nok i genene å være rask, og min far mente at dette var en idrett jeg skulle satse mer på. Da jeg var 16 år, gikk det veldig fort på en 100 meter på Ottestad. Det var ingen som trodde på at jeg hadde løpt på 10,6, og løpet fikk store oppslag iblant annet VG. Heller ikke Dagbladet trodde at en gutt fra Moelv kunne løpe på 10 tallet på 100 meter, forteller Svein.
Stort møte
Det endte med at Svein møtte Carl-Fredrik Bunæs, også kalt «Bassen» på Ottestad. Bunæs var en av de fremste nordiske sprinterne i første halvdel av 1960-tallet med OL-deltakelse i Roma, 18 individuelle NM-medaljer og en personlig rekord på 100 meter på 10,4.
– Det ble stor ståhei rundt dette løpet. Jeg fikk med meg sprintkamerat Per Erik Nordby, og sammen løp vi mot «Bassen». Han vant, men avstanden var ikke stor og jeg ble klokket inn på 10,8. Det ble akseptert da kan man si. Det var utrolig morsomt, sier Svein mens han mimrer tilbake.
Svein ga seg som sprinter i begynnelsen av 20 årene, men hadde innen den tid rukket å delta på juniorlandskamper og nasjonale mesterskap. Hans store høydepunkt var da han løpte inn til tittelen nordisk mesterskap på 100 meter på Gjøvik. – Det var tider det. Vi hadde det enormt moro på disse reisene. Å bli nordisk mester sitter godt i minneboka, sier han.
Måtte overtalelse til for å bli trener
Etter sin aktive karriere klarte ikke Johnsen å gi slipp på friidretten, men det tok litt tid før han begynte som trener. Han kom til Lillehammer på begynnelsen av 70-tallet og tok tidlig kontakt med Lillehammer Idrettsforening der han tilbød sine tjenester, men fikk beskjed om at de ikke hadde behov for flere trenere.
– Nei, jeg fikk ikke napp med en gang, men jeg ga meg ikke og tok kontakt med en venn i miljøet. Da ble jeg etter hvert ønsket hjertelig velkommen, sier han.
Han startet med det som i ettertid har vist seg å være en eventyrhistorie. Rundt 300 medaljer fra Ungdomsmesterskap, junior-NM og senior- NM har hans utøvere tatt i løpet av de 40 årene han har vært trener. De utallige opplevelsene han har som trener er vanskelig å måle opp mot hverandre.
Vil fortsette
– Nei, det er nesten umulig å trekke fram en eller to enkeltopplevelser, for etter så mange år har det blitt mange av dem. Men det er klart at det å få være med som trener til utøvere du har fulgt opp til verdensmesterskap og europamesterskap er store ting. Da får du virkelig det høye nivået tett på kroppen, sier han.
Selv med sine godt voksne år har han ikke tenkt å slutte som trener. På oppstartsmøte for sesongen i Lillehammer Idrettsforening i fjor høst informerte han om planene framover for sprinterne. Og når trenerlegenden Svein gir tommel opp, er det mye som skal til for at han gir slipp på det han setter så enormt pris på.
