Åta på seg lederverv eller annet ansvar i idretten tar tid, men du og du så moro det er. I dag er jeg mest letta over at datasystemene er så gode. Det var en stor lettelse i sin tid, sier Arild Kjæreng.
Funksjonær som sju åring
Vi møter Arild og kona Wenche hjemme på Lillehammer. Her har de bodd siden 1978. Utsikten utover Mjøsa er upåklagelig. Når han ser ut vinduet dukker minnene opp. Minner fra ulike lederverv innen blant anna langrenn, skiskyting, friidrett og håndball. Idrettshallen på Søre Ål skole som han ser fra hjemmet sitt var han i sin tid med på å bygge, det samme med dommertårnet i den lokale hoppbakken. Arild engasjerte seg tidlig i idretten.
– Min far var politi, og brukte all sin fritid på idretten, spesielt friidrett. Men han var også starter på skøytebanen. Da de store gutta kom fikk jeg funksjonærjobben ved å sette på båndet på Kupper’n & co. Da var jeg 7–8 år. Det var stort. Ja, jeg fulgte etter dem overalt, til og med i badstua, forteller Arild og ler godt.
Junior norgesmester i fotball
Selv om Arild elsker all slags idrett er det fotball, håndball og friidrett hjertet banker varmest for. Som ungdom var han en meget god høyrebekk på fotballbanen. I 1963 ble han juni-ornorgesmester for Fremad. Han var 15 år, og de andre gutta på laget 18 år.
– Fotball var moro. Jeg fikk oppleve landslagssamlinger med juniorlaget, vi reiste landet rundt, og spilte mot de største lagene. Å toppe det med et Junior-NM gull var stort for en ung pjokk, sier han.
Men Arild var ikke bare god med ball. På friidrettsarenaen løpte han 100 meter, og kastet kule og spyd. I sistnevnte øvelse møtte han en gang Egil Danielsen. Spydesset som ble olympisk mester i Melbourne i 1956.
– Han vant selvfølgelig, men jeg ble nummer to. Minnes jeg riktig kastet han 82 meter og jeg 47 meter- så det var en viss forskjell, sier han og smiler.
– Lærte meg tidlig hvordan ting fungerer
Med sin far som formann i Lillehammer Idrettsforening gjennom 15 år var det ingen tvil om at det var friidrett som galt hjemme. Som 17 åring tok Arild og faren over den gang Gudbrandsdal Friidrettskrets. Far Egil som formann, og Arild som sekretær. Det som senere skulle bli fritidsinteresse nummer en for Arild, ble med andre ord sådd i tidlig alder.
– Jeg fikk idrettsengasjementet, og frivilligheten inn som helt ung. Jeg lærte meg tidlig hvordan ting fungerer, sier han.
Da Arild var 21 år sluttet han med fotball. Da kalte arbeidslivet, men på samme tid blomstret idrettsentusiasmen for fullt. Lederskap i Lillehammer Håndballklubb, Oppland Håndballkrets, Søre Ål IL, Lillehammer Idrettsforening, Oppland Friidrettskrets, og ikke minst i ledelsen for utallige arrangement innenfor håndball, friidrett, skiskyting og langrenn er bare noe av det Arild kan vise til på CV en. For- den er evig lang.
– Helt «texas»
– Det har blitt mye. Men jeg har hele tiden hatt gleden og driven. Det å få oppleve så mange forskjellige idretter innenfra har vært lærerikt, og utrolig givende. Jeg har fått kjenne på fellesskap, stor idrett, nye bekjentskaper, dugnadsånd og selvsagt en del frister. Det å stå til ansvar for større arrangement kan by på litt av et adrenalin, forteller Arild.
Det er ikke lett å velge hvilke arrangement en skal spørre om da det er så mange, men i løpet av samtalen dukker Veidekkelekene naturlig opp. Det årlige friidrettsstevne på Stampesletta som samler hele Friidretts- Norge fra 10 år og oppover til elite. Arild har vært i førersetet siden det hele begynte i 1984, og til den dag i dag. Kona Wenche har om ikke mer, så i hvert fall vært mye involvert opp gjennom.
– Altså, det var helt «texas» her til tider under topp årene på begynnelsen av 90-tallet. Det var ikke mye datastyrt på den tiden, så vi satt her i huset og fordelte 4000 start kort. Vi måtte hente inn nesten hele slekta, og ble det krøll i «kortstokken» var det om å gjøre å unngå måtte begynne på nytt. Jeg er sjeleglad for at det er annerledes i dag. Alt har blitt mye enklere – heldigvis, sier hun og smiler.
Lidenskap til å formidle
Arild kan se tilbake på et begivenhetsrikt liv innenfor idretten. Han har mottatt Kongens fortjenestmedalje i gull, bragdmerket i håndballkretsen, hederstegnet til Oppland Idrettskrets, Norges Friidrettsforbunds fortjenestemedalje og har vært æresmedlem i Lillehammer Idrettsforening siden 1995. Og selv om han har trappet ned mye, så er han i fullt vigør som ansvarlig for Veidekkelekene, og ikke minst som skribent og utgiver av LIF avisa. Nylig gikk utgave nummer 371 ut til leserne.
– Med erfaring fra GD-sporten, og som sportsansvarlig i Oppland/Hedmarksradion i sin tid, lå nok lidenskapen til å formidle i meg. LIF avisa fikk sin spede start i 1986, og siden har jeg holdt det gående. En veldig trivelig jobb, og hyggelig at folk setter pris på siste nytt fra Lillehammer friidretten, sier han.
– Du blir 75 år på selveste nasjonaldagen. Hva tenker du om ditt videre engasjement framover?
– Jeg holder på så lenge jeg synes det er moro, og så lenge jeg klarer. Men det gøyeste hadde vært om noen hadde vært interessert i bringe «stafettpinnen» videre. Kravet er et hjerte for idrett, og selvsagt litt ekstra tid, sier han med et smil.