Mitt navn er Øyvind Strømmen Kjerpeset. Jeg er 28 år og driver med sprint/hekk, og studerer medisin på femte året i Oslo. Jeg ble i vinter spurt av Magasinet Friidrett om å skrive noen ord om meg og mine år som friidrettsutøver.
Karrieren min fikk en pangstart i 2013. Jeg slo igjennom med sterke resultater i alle sprintdistanser, fra 100 meter til norgesrekord på 400 meter hekk. Drømmen om å bli en internasjonal hekkeløper var nesten realitet, men så kom motgangen. Jeg tar nå permisjon fra medisinstudiet, hvor jeg har 1,5 år igjen, for å satse mot sommerens internasjonale mesterskap. Utfra hvordan de siste årene har gått er det en ambisiøs avgjørelse å sette utdanningen på vent for å satse, men samtidig er det «nå eller aldri». En friidrettskarriere er ikke så lang, spesielt når flere år forsvinner i skader og sykdom. Det er snart syv år siden jeg perset sist. Jeg er «plutselig» blitt en av de eldste i feltet, og blir stadig omtalt som en av «veteranene». Jeg har deltatt i Norgestoppen på alle sprintdistanser nesten hvert eneste år, men det er få som vet hva som ligger bak resultatene. Før jeg forteller om min trening og hverdag vil jeg oppsummere karrieren min fra mitt personlige perspektiv.
Oppturen
21. juni 2013 «slo jeg gjennom» i norsk friidrett og ble første nordmann under 50 sekunder på 400 meter hekk i Super League i Gateshead. Jeg løp inn til seier i mitt heat og fjerdeplass sammenlagt på 49.98 sekunder. Ukene i forkant hadde jeg vært frustrerende nærme norgesrekorden til Atle McAdam på 50.67 og innstillingen min før europacupen var litt «det får gå som det går». Jeg hadde nettopp hatt en stor eksamen og var sliten. Super League er en konkurranse på europeisk toppnivå og jeg var i utgangspunktet langt fra å kunne hevde meg. På stadion blåste det en sterk og kjøling medvind på første langside. Jeg åpnet løpet kontrollert og lot vinden bære meg de første 200 meterne. Ut av siste sving, når man egentlig skal begynne å stivne og kjenne den håpløse følelsen av kreftene som forsvinner fra beina, skjedde det motsatte. Jeg stivnet ikke. Jeg kunne bare løpe videre. De andre løperne forsvant bak meg og jeg løp alene mot mål. Følelsen av å stoppe klokka på 49.98 var ubeskrivelig, og ble starten på en sesong som gikk over all forventning. Bare seks dager senere forbedret jeg rekorden under Världsungdomsspelen i Gøteborg. På oppvarmingen i Gøteborg kunne jeg nesten fly. Jeg var i så god form at jeg hadde helt uvant høy fart gjennom siste sving. Rytmen mot hekk nummer åtte var totalt annerledes fra det jeg hadde trent på, og hekken kom mot meg i stor fart. Desperat klarte jeg å stokke beina mine nok til at jeg fikk satset over hekken. Likevel krasjet jeg i den og var nesten i knestående ut på oppløpet, bare centimeter fra å bli bedre kjent med tartandekket. Langs oppløpssiden ble jeg tvunget til å passere de siste to hekkene med mitt dårligste hekkebein, mildt sagt en utfordrende situasjon når melkesyren strømmer gjennom lårene. Jeg løp mot målstreken med en dårlig følelse av at superløpet helga før var et engangstilfelle. Å stoppe klokka på 49.95 ble derfor enda et sjokk, bare et lite halvsekund ned til VM-kravet.
Etter flere forsøk på å kvalifisere meg var jeg alltid noen få tideler unna. Kroppen var derimot fortsatt i storform. Når kvalifiseringsfristen til VM var ute dro jeg til junior NM i Overhalla og perset på 100 meter med tre tideler i sur motvind fra 11.00 til 10.73. Jeg følte på kroppen at jeg kunne løpe mye fortere med litt medvind og sa til mine nærmeste at jeg skulle løpe 10.4 med litt medvind. Påstanden ble møtt med skepsis og i enkelte tilfeller latter. To uker senere løp jeg 10.43 og 20.98 på Tjalve-lekene på Bislett, til min store fornøyelse og ikke minst forfjamselse. Persene mine på 11.00 og 21.75 fra året før gjorde dette til en nesten urealistisk opplevelse. Seks dager senere vant jeg kongepokalen under NM i Tønsberg for å ha vunnet 400 meter hekk og 200 meter. Før den sommeren visste jeg knapt at kongepokalen fantes. Den var en helt uoppnåelig premie i mine øyne som jeg aldri hadde vurdert å prøve å vinne. Å bli en 400 meter hekkeløper på internasjonalt nivå har vært en fjern og til tider overambisiøs drøm gjennom hele oppveksten, men var nå ikke bare innen rekkevidde, men ganske realistisk.
Påfølgende innendørssesong fortsatte fremgangen med to NM-gull. Det å vinne 60 meter var enda noe jeg aldri hadde tenkt tanken på å kunne klare. Gjennom hele oppveksten ble jeg direkte fraløp på de korteste sprintdistansene og var stadig flere meter bak feltet etter 60 meter. Fremgangen ville ingen ende ta, og klubben min Florø T&IF ga meg muligheten til å satse friidrett på fulltid. Å bli fulltidsutøver var en mulighet jeg alltid hadde ønsket meg, og jeg tok permisjon fra studiet i februar 2014. Treningen i mars gikk svært bra og vi bestemte oss for å dra til Florida på treningsleir i fem uker for å trene optimalt mot sesongen.
Nedturene
Plutselig en morgen, etter fire uker i Florida, var det litt vondt å stige på foten når jeg stod opp av sengen. Flere uker med avlastning og behandling i april og mai gjorde ingen forskjell. Foten var svært smertefull, og det viste seg å være plantar fasitt, en betennelse i senen under foten som fester i hælen. Jeg var satt opp til å løpe Bislett Games og Florø Friidrettsfestival, og måtte til slutt velge mellom å trosse smertene eller avslutte sesongen. Etter generalprøven til Bislett Games klarte jeg så vidt å løpe, og fjorårets nivå viste seg å være fullstendig uoppnåelig. I retroperspektiv skulle jeg uten tvil avsluttet sesongen, men det er lett å være etterpåklok. Midt på sommeren satt Eystein og jeg oss ned og lagde en plan for hvordan vi kunne redde resten av sesongen, og kanskje prestere i EM i Zürich i august. Jeg gjennomførte planen til punkt og prikke: foten ble «avlastet» med åtte uker trening på kunstgress med kraftig teip under foten og joggesko. Tre uker før EM måtte jeg teste formen og løpe i piggsko. Etter en lang oppvarming og store smerter klarte jeg å sette sesong-beste på 50.59 i kanskje mitt livs best gjennomførte løp utfra forutsetningene. Det ble dessverre det eneste lyspunktet på lang tid. I EM to uker senere ble jeg slått ut i forsøksheatet, fem frustrerende hundredeler fra semifinale og nesten et sekund bak pers. Etter å ha forsvart NM-gullet var det en lettelse å legge piggskoene i boden og starte rehabiliteringen. Men, å rehabilitere en slik skade tar lang tid. Hele høsten ble brukt til rehabilitering og timevis med alternativ trening hver dag. På landslagssamling den høsten trente jeg på romaskin og sykkel mens de andre løp, da jeg fortsatt ikke kunne jogge uten smerter. I desember kunne jeg endelig løpe smertefritt på kunstgress, og vi trente nesten hver dag gjennom vinteren i minusgrader på kunstgresset på Norges Idrettshøyskole. En kraftig influensainfeksjon i januar slukte hele januar måned, og i februar kunne jeg endelig sprinte smertefritt i joggesko. Oppkjøringen til sommeren var omsider i gang. Dessverre viste det seg å være altfor sent å komme i gang med spesifikk trening i slutten av februar, og sesongen 2015 gikk like dårlig som den forrige. De to første sesongene som fulltidsutøver ble langt fra hva jeg hadde håpet på.
Så kom 2016. OL i Rio var det store målet og motivasjonen min var på topp. Vi la nye planer, og jeg og treningsgruppen trente svært godt gjennom høsten, som resulterte i at Mauritz satt norgesrekord innendørs på 400 meter. Utgangspunktet mitt fra året før var ganske dårlig, så jeg var svært godt fornøyd med å løpe like bak min treningskompis og kunne endelig se lyset i tunellen. Treningen hadde fungert godt for oss begge og forhåpningene til årets sesong var positive. Etter innendørssesongen dro vi på leir til Tenerife. Rett før treningsleiren ble jeg litt forkjølet. Tre uker senere var jeg fortsatt ikke frisk og jeg fikk ikke trent en eneste trening på Tenerife. Jeg kunne ikke jogge en runde på banen uten å hoste til jeg brakk meg. Ingen leger vi kontaktet klarte å finne ut hva som var galt, og jeg fikk knapt løpt en meter i hele april. Sakte men sikkert så jeg OL-kravet forsvinne fra meg. Det var en tung periode. I starten av mai var jeg fortsatt ikke frisk, men kroppen begynte sakte å fungere, og jeg fikk gjort tre spesifikke økter før sesongen var i gang. Jeg holdt motet oppe og løp mitt beste løp på tre år i Belgia på 50.39 allerede i sesongens andre løp. Dette ble dessverre årets raskeste løp, muligens på grunn av all treningen som gikk tapt i april og mai. Under EM i Amsterdam ble jeg enda en gang slått ut i forsøksheatet som sistemann, noen svært få hundredeler fra semifinale. NRK snakket kun om hvor dårlig trent jeg var, og at dette ikke var godt nok. Rett etter EM ble jeg forkjølet på nytt og det tok ukesvis å bli frisk. OL-kravet var ute og jeg hadde mistet for mye trening til å fortsette med langhekk, samtidig som jeg var ganske demotivert. Jeg bestemte meg for å løpe kortsprint resten av sesongen og tangerte persen min i Sverige noen uker senere på 100 meter med 10.43 (+2.1). Her fant jeg tilbake den motivasjonen jeg hadde mistet. At jeg enda et år klarte å løpe 10.4 med 400m hekk trening var det lyspunktet jeg trengte, og jeg bestemte meg for å satse mot kortsprint.
2017-2019
Treningen mot 2017 og kortsprint var ny og spennende. Jeg var svært motivert til årets sesong, men som året før ble jeg igjen kraftig forkjølet og satt ut av spill i mange uker. Denne gangen ble jeg henvist til øre-nese-hals spesialist, og etter grundig utredning fant han en kronisk bihulebetennelse som han mente måtte opereres, da det var ingen drenasje i bihulene mine. Det viste seg at det var dette som hadde lagt til grunn for alle de mange, og langvarige sykdomsperiodene. Sykdommen og rehabiliteringen fra operasjonen slukte enda en gang hele mars og april måned. Likevel løp jeg 100 meter på 10.55 to ganger og tok to NM-bronser, noe jeg satte enormt pris på utfra omstendighetene.
I 2018 var det EM i Berlin, et mesterskap jeg virkelig ønsket å delta i. Etter mye diskusjon bestemte jeg meg for å forsøke 400 meter hekk enda en gang. Treningen gikk greit og for første gang på årevis var jeg ikke skadet eller syk i mars og april. Fjerde mai revnet plantar fascien (på motsatt fot fra tidligere) under en rolig utholdenhets økt, helt uten forvarsel. Legen ga meg valget mellom å løpe med smerter eller avslutte sesongen, siden det tar flere uker for en slik skade å gro. Jeg avlastet foten i flere uker og løp med store smerter og teipet foten resten av sesongen, men var 0.3 sekunder fra å nå årets mål om EM i Berlin.
Så kommer jeg endelig til årets sesong 2019. Treningen gikk veldig bra gjennom vinteren, som den ofte har gjort. I begynnelsen av april måtte jeg plutselig bryte en trening på grunn av smerter akilles, som hadde vært helt frisk på forhånd. Etter all min erfaring med smerte avlastet jeg straks i frykt for hva det kunne være, og etter undersøkelser var det trolig snakk om rundt ti dager med avlastning før jeg var frisk. Etter å ha avlastet hele april og starten av mai kunne jeg fortsatt ikke løpe rolig uten store smerter og avlyste mer eller mindre sesongen. Jeg deltok på NM etter fire løpsøkter i piggsko siden mars og løp 21.74 noe jeg var svært fornøyd med. Akilles var endelig frisk, men sesongen var over. Samtidig var jeg nødt å ta hånd om en plagsom og smertefull ankelbetennelse som hadde plaget meg i nesten to år. Om jeg ville fortsette karrieren måtte jeg operere, og 26. august la jeg meg på operasjonsbordet.
Status presens
For tiden går det veldig bra. Jeg rehabiliterte ankelen i høst og var i god trening i starten av november. Vi har prioritert grunntrening i vinter for å bygge en god base, og jeg løp NM innendørs for moro og treningens skyld (jeg stilte ikke i finalen på 200 meter grunnet smerter etter operasjonen som fortsatt ikke er 100% rehabilitert). Jeg starter permisjonen min fra studiet nå i februar, og ser frem til å få redusert arbeidsbelastningen inn mot sesongen 2020. Jeg er likevel svært spent på hvordan våren skal utarte, da jeg har hatt så mange negative opplevelser tidligere. Treningen går veldig bra, men jeg må heve meg noen hakk gjennom de neste tre til fire månedene om jeg skal ha sjanse til å nå årets ambisiøse mål om å dra til Tokyo. Likevel er jeg positiv, fordi jeg tidligere har erfart den positive sirkelen som kan oppstå av å trene bra, uten skader, over tid. Om vi klarer å pusle sammen alle mine fysiske egenskaper til 49.0 på 400m hekk innen 29. juni gjenstår å se.
Min trening
Gjennom snart ni år med Eystein Enoksen som trener har vi vært innom ulike strategier for å finne den beste treningen for meg. Vi fornyer oss hele tiden og baserer treningen på vitenskap, kombinert med vår erfaring. I år har vi gitt opp den klassiske ukes strukturen og trener heller sprint hver tredje dag. Bakgrunnen til dette er at antall meter løpt på spesifikk fart er det viktigste treningsstimuliet (cirka 95% intensitet), og derfor planlegger vi resten av treningen rundt «kjerneøktene» som er den spesifikke treningen. Kroppen trenger 48-72 timer restitusjon etter en sprinttrening, og for å være på den sikre siden velger vi derfor å trene sprint hver tredje dag. I grunntreningsperiodene løper vi derfor over 1000-15000 meter på spesifikk fart. Jeg løper disse treningene i joggesko for å spare føttene mine som ofte får problemer. Vi velger å benytte oss mye av 60 meter repetisjoner, fordi jeg synes det er utrolig morsom trening og det er lett å holde kontroll på kvalitet og fremgang. Vi løper også mye repetisjoner rundt 150 meter og 300 meter. Utover våren løper vi rundt 600-800 meter per økt ettersom intensiteten blir høyere og jeg må løpe i piggsko. Vi måler en del 30 meter flying siden maksimal hurtighet er svært viktig for 200 meter og 400 meter og det er en fin måte å sjekke treningsstatus. Persen min er 2.80 innendørs på Bislett. Vi løper ofte 150 metere på 15-tallet med 8-15min pause. En melkesyre økt jeg har benyttet mye på våren er 3×300 meter med 15 og 20 minutter pause. Jeg forsøker da å snitte rundt 34.0 om treningen har gått bra. I oppvarmingen til kvalitetsøktene jobber jeg mye med hekketeknikk, og vi forsøker å ha elementer av hurtighet i de fleste økter.
Dagen etter kvalitetsøkter løper jeg nesten alltid aerob utholdenhet (kondis) og trener styrke. Det er svært gunstig at kroppen får hvilt seg fra høy intensitet dagen etter sprint, spesielt akilles og hamstring. Jeg løper nå 20x (45/15) på tredemølle etter 10 min oppvarming. Akkurat nå løper jeg på 14.4 km/t, men startet på under 13 km/t i høst. Vi er veldig nøye på å løpe i aerob sone, noe som betyr at jeg må ha rundt 160-165 i puls. Å løpe over 30 minutter kondisjonstrening hver tredje dag er større omfang enn vi noen gang har gjort, og vi er spent på om det gir resultater på 400 meter hekk. Tidligere år har vi løftet vekter etter kondisjonsøktene, og jeg har i årevis brukt nesten tre timer i styrkerommet hver gang. Mellom tunge løft bruker jeg tiden aktivt og går kontinuerlig mellom ulike basisøvelser. I år prioriterer vi mer kondisjon og har derfor nedprioritert de tyngste løftene for å slanke meg litt. Etter årevis med styrketrening er «grunnstyrken» min svært god, og vi prioriterer mer eksplosive løft i år. Jeg trener fortsatt mye basistrening og generell styrke, men har merket at buksene mine sitter litt løsere rundt lårene. Forhåpentligvis kan det resultere i en oppløpsside uten like mye melkesyre.
Vi har jevnlig spensttrening, cirka en gang i uken, ofte lagt til dagen før sprinttrening for å være mest mulig uthvilt. Tidligere gjorde jeg mye sprunglauf hvor vi målte lengden på 10 steg med 10m rolig innløp. Jeg har hoppet over 38 meter flere ganger, men etter ankelskaden har jeg blitt tvunget til å slutte med dette. Vi fokuserer nå mest på sprunglauf med rask bakkekontakt. Dette er mer spesifikt og samtidig lavere belastning, så alt i alt kan det være positivt.
Medisinstudiet og trening
Å kombinere medisinstudiet med mye trening er til tider svært utfordrende, og har medført at jeg i perioder sliter med mye stress. Måten jeg har løst det på er å behandle studiet som en jobb. Jeg jobber med studiet mandag til fredag fra tidlig om morgenen til jeg drar på trening på ettermiddagen. Det er strengt forbudt å lese etter trening eller i helgene. På den måten unngår jeg det enorme «lesepresset» studie medfører. Det jeg ikke får gjort før trening blir ikke gjort, fordi man blir aldri egentlig ferdig. Dette har fungert bra for meg, men likevel er det i perioder så stor studiebelastning at stresset likevel tar overhånd. Derfor har jeg i vår valgt å permittere meg, for å fokusere alle kreftene mine på friidrett. Det å studere har likevel mange positive sider. Det gir meg et annet område å fokusere på, noe som har vært svært viktig for meg i periodene hvor friidretten har gått dårlig. Å være fulltidsutøver er en utrolig fin hverdag når man får trent og ting går i riktig retning, men kan også være veldig vanskelig når man blir skadet.
De siste årene har vært utfordrende som idrettsutøver. Selv om jeg har vært i norgestoppen hvert år er det å ikke perse på syv år en lei situasjon. Men, sett bort fra målsetninger om resultater, mesterskap og medaljer, er det en rekke andre motivasjonsfaktorer som driver meg. Jeg elsker å drive med sprint og setter enorm pris på treningsarbeidet som legges ned i det daglige. Jeg gleder meg til hver eneste trening, uansett hvor vond den kanskje skal bli. Følelsen av å gire opp i sjette gir, kjenne at kroppen fungerer, beina er lette, teknikken stemmer, og at man nærmest flyr bortover banedekket er en ubeskrivelig følelse. Det å sprinte er en ferdighet jeg har brukt hele livet på å perfeksjonere, og jeg har ingen planer om å gi slipp på den før jeg må. Den dagen jeg merker at jeg ikke kan sette personlige rekorder lenger vil jeg nok slutte å løpe 400 meter hekk. Jeg tror likevel det er overhengende fare for at jeg fortsetter å konkurrere godt ut i mitt fjerde tiår, men da gjerne på mindre smertefulle distanser.
Min trener
En annen uvurderlig motivasjonsfaktor er min trener, Eystein. Jeg tok kontakt med Eystein den første uken jeg flyttet til Oslo. På forhånd hadde jeg hørt mye om Eystein og studert treningsprogrammene hans med lupe. Min hekketrener fra Florø hadde nærmest omtalt han som en legende, og jeg var ganske nervøs da jeg satt i vinduskarmen i mitt nye kollektiv og han tok telefonen med mørk og skummel stemme. Han hadde aldri hørt om meg, selv om jeg hadde vunnet NM-gull noen få dager tidligere. Vi ble enige om å møtes, og det var starten på et snart 9-åring samarbeid. Tross mye motgang har det aldri vært aktuelt å avslutte samarbeidet. Motgangen har i de aller fleste tilfeller vært uflaks og hatt liten sammenheng med treningsarbeidet. Det å være skadefri i en så belastende idrett er aldri en garanti, og det vil alltid være stor sjanse for å skade seg. Det eneste året jeg fikk trene uten skader løp jeg 10.43 på 100 meter med 400m hekk trening, så jeg har stor tro på det vi driver med. Jeg har personlig enorm interesse for trening, og sammen kommer vi alltid frem til gode løsninger. Vi fornyer oss hele tiden og er stadig ute etter å lære av andre, og baserer det meste på vitenskap. Det å trene med en annen trener eller en annen gruppe som er «bedre», virker svært lite logisk da vi baserer alt vi gjør på vitenskap, kombinert med både vår egen og andres erfaring. Vi ser begge på treningsarbeidet som en vitenskapelig prosess, og deler alltid våre funn med de som vil høre. Det tok ikke mange ukene fra jeg fikk resultater i 2013 til vi senere samme år la frem hver eneste detalj om vår trening på trenerseminaret for å hjelpe andre frem. Sett bort fra at det ikke finnes en bedre trener for meg, er et utøver-trener-forhold ikke bare faglig, men også personlig. Vi har jobbet sammen mot et felles mål hver eneste dag i snart ti år. Om jeg noen gang slår mine personlige rekorder, skal det være sammen med, og takket være, Eystein.
Mine råd til yngre utøvere
Jeg var talentfull da jeg var ung og vant mange lokale stevner, men da vi dro til nasjonale konkurranser var jeg sjelden i finalen og ble stadig fraløpt. Det var derimot få, eller ingen, som kunne slå treningsmoralen min. Jeg var alltid den som jobbet hardest på trening og måtte ofte bli holdt tilbake for ikke å gå i kjelleren hver dag. Det tar veldig mange år før hardt arbeid slår talent i en idrett som friidrett. Friidrett var alltid førsteprioritet, og sakte men sikkert klatret jeg oppover på resultatlisten. Jeg kvalifiserte meg på hengende håret til både junior EM og VM, men var milevis fra å hevde meg. Disse turene ga enorm motivasjon for meg. Jeg hadde ikke kvalifisert meg uten alt det harde arbeidet, og kanskje gitt meg som junior. Det tok enda noen år før jeg virkelig fikk resultatene jeg var ute etter, men treningsarbeidet mitt var alltid like seriøst. Rocky er ikke en realistisk idrettskarakter, men innstillingen kan være gull verdt, bokstavelig talt.
I perioden 2012 til 2014 tok jeg over ti NM-medaljer og satt en rekke personlige rekorder. Selvsagt satt jeg enorm pris på alt, men jeg kunne markert mine prestasjoner bedre og feiret de enda mer, spesielt der og da. Hver gang jeg perset ville jeg perse på nytt. Jeg stoppet aldri opp og reflekterte over hvor langt jeg hadde kommet, og hvor heldig jeg faktisk var i øyeblikket. Dette innså jeg først når motgangen meldte seg. I mange perioder kan personlige rekorder komme på løpende bånd og det er utrolig lett å ta det for gitt. Jeg vet i hvert fall, at om jeg noen gang perser på nytt kommer det til å bety helt enormt mye, og jeg skal da markere det ordentlig og ferie med familie og venner. Ikke minst skal jeg sette pris på hvert eneste øyeblikk på idrettsbanen og hvert smertefrie løpssteg. Friidrett er en idrett hvor man må trene i tusenvis av timer for å prestere i noen få sekunder. Det er treningen og treningshverdagen som er det aller viktigste i denne idretten etter min mening. Når jeg legger opp med friidrett er det treningene med treningsgruppen min jeg kommer til å huske aller best. Finnes det noe bedre enn piggsko, god form og lukten av tartan en varm sommerdag? Det daglige arbeidet sammen med venner for å oppnå målsetninger er virkelig uvurderlig. Sett pris på hver trening. Sett pris på å kunne løpe uten smerter. Det er kjempebra å ha høye og ambisiøse målsetninger, men det er faktisk veien til målet som er det viktigste!
