Han satte norsk rekord på 100 kilometer tidligere i vår, men Sebastian Conrad Håkansson er minst like glad i kortere løp. – Det var utrolig gøy å vinne i Bergen, men jeg definerer meg ikke som ultraløper. Kortere løp med mer fart er vel så moro, sier han.
TEKST: KRISTIN ROSET
I begynnelsen av april satte han både løyperekord og norsk rekord på 100 kilometer under Bergen Ultra med tiden 6.33,55. Men Sebastian Conrad Håkonsson liker vel så godt å løpe kortere distanser.
Ingen ultraløper
– Jeg vil ikke definere meg som ultraløper. Jeg trener annerledes, og kommer til å prioritere kortere løp framover. Løpet i Bergen var derimot utrolig gøy, og et prosjekt jeg er veldig fornøyd med. Mestringsopplevelsen var stor da jeg kom i mål, sier Sebastian som representerer Svorkmo/ NOI (Nedre Orkdal Idrettslag).
– Mest av alt er jeg fornøyd med måten løpet ble gjennomført. Jeg tok meg god tid til å drikke på stasjonene, og gikk aldri næringstom. På kortere distanser taper man for mye tid på det, men på et så langt løp som 100 kilometer har man igjen for det utover i løpet. I tillegg hjalp det veldig å sette seg delmål underveis. Det bidro til at positiviteten holdt seg stabil, for det blir jo tross alt ganske så monotont etter hvert, sier han og legger til.
– Det at jeg var nøye på næringsinntaket har vært til stor nytte i etterkant også. Restitusjonen har gått over all forventning. Jeg har faktisk ikke kjent meg så bra på lenge, forteller han tre uker etterpå.
Ikke altoppslukende
32 åringen som til daglig bor i Høydalsmo, og jobber som fysioterapeut i Kviteseid beskriver seg selv som en aktiv fyr som har et avslappet forhold til det hele. Det er ikke prestasjon som står høyest, men det å ha det moro og være i et felleskap.
– Det skal være lystbetont, og jeg skal ha det bra i hverdagen. Da kommer også overskuddet og resultatene. Idretten er ikke altoppslukende for meg, men et stort pluss i livet mitt. Det er også utrolig motiverende å være en del av et felleskap. Vennskapene jeg har i løpemiljøet er svært betydningsfullt, sier han.
Sebastian spilte fotball da han var ung, men det var ikke helt hans arena. Da han ble eldre og flyttet til Esbjerg i Danmark møtte han løpemiljøet, og ble med.
– Det jeg ikke likte med fotball var at du var så avhengig av at resten av laget var gira på trening. Hvis noen ikke hadde «dagen» ble det ikke fullt trøkk på trening. I løping var det opp til deg selv. Det passet meg godt, og når jeg traff så mange løpeglade mennesker var det gjort. De årene var utrolig fine, og det ble skapt mange gode relasjoner, sier Sebastian.
Tydelige mål
Sebastian har god erfaring innenfor ekstremløp, og har blant annet deltatt i Måndalens 24- timers løp, og 24 timers hinderløp i Åre (Spartan Ultra World Championship). Hva er det som trigger han i å delta i slike tøffe konkurranser?
– Det er spennende å se hva kroppen kan klare, og du blir veldig godt kjent med deg selv underveis. Det er også kjekt å ha tydelige mål å trene mot. Det gjør meg mer strukturert. Jeg hadde trent uansett, men ikke så målbevisst som jeg gjør med et prosjekt i enden. Per dags dato har jeg fastsatt noe spesielt, men det dukker helt sikkert opp noe gøy å trene mot, sier den blide karen som opprinnelig er fra Hurum.
Selv om han har den norske rekorden på 100 kilometer, trener ikke Sebastian som ultraløpere flest. Han både liker best, og trener mest mot kortere distanser.
– Jeg liker veldig godt å løpe distanser fra 10 til 50 kilometer. Her kreves det både fart og kondisjon, noe som gjør treningen mer variert og hensynsfull mot kroppen. Jeg har vært lite plaget med skader de siste årene. Det tror jeg skylder variasjon, at jeg har en del løpserfaring og at jeg har opparbeidet meg mye kunnskap gjennom jobben som fysioterapeut, forteller han.
