Forfatter: ADM / Friidrett

I Haugesund i fjor vant han sitt tredje NM-gull på rad. Det første vant han som 18-åring, og siden den gang har pila kun pekt oppover for den høytflyvende bergenseren.

Han hoppet 5,50 i fjor, og er Norges ener i stav. Særlig i år har han merket bedring i stabiliteten.

 

RUTINER

– Jeg har hoppet 5,35 eller høyere fem ganger i år, så jeg er stabil rundt 5,40. Det er veldig bra, konstaterer Fana IL-utøveren.

Hvorfor har du blitt mer stabil i år?

– Det er innsatsen som er gjort. Forskjellen er at jeg alt jeg gjør er rundt friidretten. Det handler om søvnrutiner, døgnrytme, mat, og trening. Jeg har prøvd å optimalisere det meste. Men det er ikke så veldig hokus-pokus.

– Treningen jeg har gjort tidligere har vært solid. Jeg har kanskje litt større belastning nå, men ikke noe voldsomt.

– Jeg har blitt veldig nøye på rutiner, sier Dolve til Friidrett.

 

HAR PRØVD ALT

For å bli best i verden er man nødt til å være litt nerd. Vi kjenner alle til Ole Einar Bjørndalens ekstreme fokus på den minste detalj. Nerderiet har gjort ham til en av Norges største idrettsutøvere gjennom tidene. Men så voldsomt er det ikke for 21-åringen Dolve – enn så lenge.

– Nei da, så ille er det ikke. Jeg spiser fortsatt julemiddag med familien, sier han og ler.
Norsk friidrett er ikke kjent for å ha enorme tradisjoner i stavsprangstavsprang, så det skal litt til for i det hele tatt å bli starte med den teknisk meget krevende disiplinen.

At Dolve – som nå er Norges beste – begynte med stav som tolvåring var mer eller mindre tilfeldig.

– Jeg var glad i all mulig idrett som ung. Jeg har gått på ski, spilt på tre forskjellige fotballag også begynte jeg på friidrett. På friidrettsbanen prøvde jeg diverse grener. Jeg var på høyde, lengde, hekk og egentlig det meste. I Bergen hadde de stavtrener, og da jeg prøvde det virket det ganske kult, sier Dolve.

 

EUROPAMESTER

Det skulle vise seg å bli veldig kult etter hvert. Å hoppe over tre, fire og etter hvert fem meter rett opp er litt av et adrenalinkick.

– Jeg syntes det er dritgøy. Det er bare dødsgøy, og der og da tenker du så mye. Det er vanskelig å beskrive tiden du er i luften, sier Dolve.
Karrieren hittil er dermed lettere å beskrive. Som 18-åring ble han U20-europamester, og da gikk et lys opp for bergenseren.

– Da gikk det opp for meg: Hvis jeg satser på dette vil det være muligheter for at jeg kan bli best i verden. Og det motiverer meg hver eneste dag, sier Dolve.

At han i fjor gikk over 5,50 ga også inspirasjon i bøtter og spann. Så stort var det at han startet sitt egne lille forskningsprosjekt.

 

SEKSMETERSKLUBBEN

I 1985 ble legenden Sergei Bubka førstemann som gikk over seks meter i stav. Han ble første medlemmet av den eksklusive seksmetersklubben. Siden har ytterligere 15 utøvere hoppet over seks meter utendørs. Tre til har klart det innendørs.

– Jeg sjekket opp denne seksmetersklubben, og snitthøyden deres da de var 20 var mellom 5,56 og 5,57. Jeg satt på treningsleir og skrev ned alle tidene og regnet ut. , sier Eirik Dolve og fortsetter: – I fjor, da jeg var 20 år, hoppet jeg 5,50. Det er innenfor rekkevidde. Men det er dette jeg har lyst til. Jeg skal bli latterlig god. Det sa jeg til meg selv også: Det er innafor!

– Hadde du sett for deg en karriere i Norgestoppen som liten gutt?

– Da jobbet jeg mest med aldersrekordene, så jeg tenkte ikke noe særlig over det på den tiden. Det var ikke så mange gode i Norge på den tiden, stav var egentlig en stor nedtur, så jeg var ganske tidlig en av Norges beste.

 

LES OGSÅ: Mirakelgutten

Med 1,55,45 på 800 meter i Berlin i 2009 smadret Caster Semenya konkurrentene, men kritikerne lot ikke vente på seg. Ryktene svirret rundt den 18 år gamle afrikaneren. Var hun egentlig en kvinne?

– Du trenger ikke ha på kjole eller skjørt for å kalle deg en kvinne. Jeg er en dame, og det er ikke noe mer å si. Jeg er en dame, sier Semenya i sin egen dokumentar.

 

KAN IKKE ENDRE MEG

Som 18-åring ble hun satt under et voldsomt press. Så vanvittig var det at hun – som eneste utøver – ble skjermet fra media og omverdenen og slapp pressekonferansen etter gull-løpet.. Det kom påstander fra mange hold. Caster Semenya hadde for mye muskler til å være dame. Hun hadde mørk stemme, akkurat som menn, og så i det hele tatt ut som en mann. I løpet av sesongen hadde hun gått fra å være en parantes i friidrettsverden til å ta steget øverst på pallen i VM.

Det skulle vel ikke være mulig for en 18 år gammel kvinne fra Sør-Afrika?

– Jeg kan ikke endre hvem jeg er. Jeg har kanskje mørk stemme, men hvem sin feil er det? Er det gud? Nei, det er ingen. Jeg kan ikke gjøre noe med det, sier hun oppgitt.

 

MÅTTE HOLDE SEG UNNA

Verdensmesteren på 800 meter svarte så godt hun kunne. Så lenge hun klarte. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Og tiden etter VMgullet ble fryktelig tunge måneder for sørafrikaneren. At det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) krevde at Semenya skulle gjennom en kjønnstest gjorde ikke sakene særlig bedre. I påvente av resultatet ble hun bedt om å holde seg unna friidrettsbanen, og selv om Semenya ikke ble utestengt før sommeren etter deltok hun ikke på et eneste stevne eller mesterskap. Samtidig engasjerte Semenya to advokater for å forsøke å finne en løsning. I hjemlandet ble hun mottatt som en helt etter VM-gullet, men hun fikk ikke vise sine kunster på banen.

– Jeg visste ikke hva som skjedde. Karrieren kunne ha vært over da, sier Semenya, som er åpen om at hun var svært langt nede i flere perioder.

 

BEKYMRET BESTEVENN

I dokumentaren om mellomdistanse-løperen uttrykker både moren og bestevenninnen at de til tider var svært bekymret.

– Jeg gråt og gråt og gråt, og var veldig bekymret. Det virker som om Caster hadde gitt opp livet. Det var tøft å se henne slik, sier venninnen Violet Raseboya. – Av og til måtte jeg bare være alene. Det var skikkelig tungt, sier Semenya.

 

ET AV FEM BARN

For moren var det ekstra tøft å se datteren slite. Caster Semenya vokste opp med tre søstre og en bror i Limpopo-provinsen i Sør-Afrika. Etter å

ha spilt fotball som ung gikk det over til barforløping. Da hun ble tenåring var hun allerede svært merittert, og det var tydelig at Caster Semenya ville bli en særdeles bra løper.

– Første gang jeg så henne så jeg at det var en mester. Måten hun løp på: Det var strålende, sier Phineas Sako, hennes første trener. Men som Semenya innrømmer selv. Hun ”kunne bare løpe”.

– Jeg kunne ikke regler og retningslinjer. Jeg kunne løpe, og det var det eneste.

 

PRESS I HJEMLANDET

Men selv om hun var en helt i Sør-Afrika etter gullet i august 2009 var ikke alt i skjønneste orden i hjemlandet. Det ble kjent at det afrikanske friidrettsforbundet (ASA) hadde avlagt Semenya et besøk tre uker før VM i Berlin – etter press fra IAAF. Det var kamuflert som en tilfeldig dopingkontroll, men viste seg at dette var en kjønnstest bestilt av IAAF.

Etter VM lekkes historien til pressen, og hele styret i ASA avsettes. Semenya er nå en del av et politisk spill. Drøyt ti måneder etter VM-gullet i Berlin trappet Caster Semenya opp på et stevne i Cape Town. Der fikk hun startnekt, noe som var en ordentlig smell for da 19 år gamle Semenya. I dokumentarfilmen ser du en illsint Semenya som er på randen av å knekke sammen.

– Jeg driter i friidrett nå. Det er det samme for meg om jeg løper eller ikke, og jeg bryr meg ikke om løping nå. Det blir ingen konkurranser mer, konstaterer Semenya i 2010.

 

REAGERTE KRAFTIG

Da var hun formelt utestengt, noe som satte fyr på saken igjen, etter at det hadde ligget brakk i en stund.

– Å snakke om meg i offentligheten på den måten som gjøres er ydmykende. Er dette respekt? Jeg synes ikke dette er respekt, sier Semenya.

Idrettsforsker Tim Noakes reagerte sterkt på dette. Stridens kjerne var at Semenya, grunnet høy testosteronproduksjon, hadde en fordel vis a vis konkurrentene – Hvis Caster mener hun er dame, er det ingen tester i verden som kan avkrefte det. Hun var bak verdensrekorden, så hvordan er det en fordel mot konkurrentene? Hvis hun hadde vært langt under verdensrekorden hadde jeg skjønt det, men hun er jo ikke umenneskelig. Hvis vi ser sånn på det burde man heller reagert på Usain Bolt, sa Noakes etter VM i 2009.

Denne sesongen er Semenya tilbake i storform, og hun er blant favorittene når damene løper 800 meter i Rio-OL. Hun kom tilbake i 2010 – på dagen 11 måneder etter VM-gullet. Hun har ikke vært i nærheten av Berlin-tiden, men nå 25 år gamle viser prov på gammel storhet denne sesongen.

Det ble Rio-billett på Andreas Thorkildsen, men ikke slik vi alle hadde ønsket. Jeg hadde selv gledet meg til å følge spydfinalen med sørlendingen på startlisten, men må i stedet følge en spydfinale med Thorkildsen som kommentator. 11. mai sa Thorkildsen takk for seg. Hofteskaden nektet å gi slipp, og de siste årene har det vært mer skader enn gullmedaljer for Kristiansand- kasteren. Selv om avslutningen ble trasig er det lite å utsette på den vanvittige karrieren, som startet det hele med OL-gull i Athen i 2004.

Han stoppet på fem mesterskapsgull og tre sølv, og klarte det ingen spydkaster kadde klart før: Være regjerende OL-, VM- og EM-mester. – Andreas Thorkildsen står øverst. Ingen tvil. Hans flotte rekke av triumfer fram til 2011 er beviset på det, sa Johan Kaggestad til VG da nyheten ble kjent, og Kaggestad vet definitivt hva han snakker om.

 

ERNA TOK PÅ HATTEN

Selv om han var ordknapp var det fantastisk å se spydkasteren ble hyllet som æresgjest under Bislett Games. At statsminister Erna Solberg tok skyggeluen bak frem for spydlegenden skulle bare mangle.

– Jeg er her for å takke deg for alt du har oppnådd og all glede du har gitt til Norge, sa Solberg i sin tale før Bislett Games, før hun i sterk stil tok PÅ seg hatten for Thorkildsen – som vant OL-gull iført lue i 2004. Foreløpig har han holdt kortene tett til brystet om veien videre, men det er ingen tvil om at han er en ressurs for norsk friidrett. Som verdens beste utøvere i en årrekke vil det være gull verdt å få Thorkildsen inn i utviklingen av nye unge utøvere. Han vet hva som skal til, og hans ærlighet vil være et friskt pust for mange.

 

KUNNE IKKE GÅ

Det er trist å miste en så dedikert utøver, som så veldig gjerne ville tilbake til friidrettsbanen.

– Jeg kommer aldri til å tenke ”det kunne ha gått”. Jeg prøvde i to år å komme tilbake med full innsats, men det gikk ikke. Det er ikke noe å utsette på det, sier Thorkildsen til NRK. Som æresgjest virket han nesten litt brydd, men etter hvert så han langt mer komfortabel ut. Særlig da han var i området med de aktive spydkasterne.

– Jeg skulle helst vært der nede, men sånn er det bare. To OL-gull, et gull i VM og to EM-gull. En strålende spydkarriere det blir vanskelig å erstatte. Vi lar den alltid så jordnære Thorkildsen oppsummere det selv. – Det har vært en fin karriere, sier han til NRK.

Som tenåring kastet han det som var. Han var god i både spyd, kule og diskos, men endte til slutt opp med sistnevnte.

– Det er ikke mange år før han er blant de beste i verden, sier en ivrig Kjell Magne Ebbesvik. Han er tidligere daglig leder i Norna-Salhus IL, og få – om noen –kjenner friidretten i Bergen bedre enn ham.

 

UNIK ATLET

Da han så Sven Martin Skagestad for første gang skjønte han at dette var noe utenom det vanlige. – Du ser det hvordan han er bygget. Han er over to meter høy og er en atlet man skal lete lenge for å finne maken til. Med det vingespennet må du ha god lengde. Det går nok ikke mange årene før han kaster 70 meter og er helt der oppe, sier Ebbesvik.

– Det er hyggelige ord. Det skal en del til å være i verdenstoppen, men jeg håper å snuse litt oppi der, sier Sven Martin Skagestad til Friidrett. I mai klarte han OL-kravet på 65,00 da diskosen fløy 65,20 meter under et stevne i tyske Wiesbaden.

– EM var det store målet denne sesongen. Jeg hadde ikke forventet å klare OL-kravet, men nå er jo lekene i Rio blitt et minst like stort som mål som EM, sier Skagestad til lokalavisen BA.

 

OL-FINALE?

Da håper han å komme seg helt til finalen – Du har tre forsøk der, og hvis han kaster 63 meter der tror jeg fort du går videre i internasjonale mesterskap. Men du skal gå videre, og det er jo alltid en del som mislykkes, sier Ebbesvik til Friidrett. De tankene deler Skagestad, men legger også til:

– Det er veldig varierende; alle blir så fryktelig gode i OL. En eventuell OL-finale hadde vært fantastisk. Hvis jeg kommer til finale i både EM og OL hadde det vært supert, men jeg er nok fornøyd med finale i EM. De aller fleste i verdenstoppen er fra Europa, så det er ikke så stor forskjell, sier han.

 

FLERE KULER I LUFTEN

Under NM i Haugesund i fjor tok Skagestad gull i både diskos og kule. Og selv om han nærmer seg toppen med diskos er det ikke snakk om å lekke kula på hylla.

– Jeg har støtt kule på aldersbestemt nivå, og det er gøy. Det er en øvelse du blir bedre i av å trene på diskos, og det er en del likheter der. I tilelgg er det lit artig å være med på andre grener, sier Skagestad til Friidrett.

– Er det mulig å holde på med både diskos og kule på toppnivå? – Jeg skal holde på så lenge det er mulig, men jeg kaster jo stort sett kule i NM. Det passer så bra.

 

HELT RÅ FYR

Daglig leder i Norna-Salhus Tom Olsen håper klubben får mye å glede seg over i årene som kommer. Klubben som holder til nord for Bergen har allerede en erfaren OL-utøver i Erik Tysse, og er en klubb med gode tradisjoner i norsk friidrett.

– Han er nok en av de mest spennende junio rene vi har hatt. Det er en 21-åring som har trent mye alene, så han har gjort mye selv, sier daglig leder Tom Olsen. – Det kreves mye for å komme til OL, men han har en evne til å gjøre det som er nødvendig. Jeg er veldig imponert over det han har fått til, sier Olsen. – En helt rå fyr. Han har innstillingen og seriøsiteten som skal til. Det blir spennende, sier Ebbesvik.

 

NY GENERASJON

Det regner også Skagestad med. Sammen med blant andre Karsten Warholm er han en del av en meget spennende generasjon unge norske friidrettutøvere.

– Friidretten er preget av mange unge talenter, så jeg føler ikke det er veldig ekstraordinært at jeg er helt der oppe. Vi har veldig mange flinke utøvere nå, og jeg håper å dra min del av lasset i årene fremover, sier Skagestad. De siste utgavene har vi hatt portretter på mange unge talenter, og veldig mange har oppgitt OL i 2020 som et mål. Det gjelder også for Skagestad, som ble OL-klar fire år for tidlig.

– Det er jo en gigantisk erfaring å være med videre. Om fire år kan jeg begynne å komme på topplasseringene; jeg kan bli fryktelig mye bedre på fire år. Og da er det fint at alt i OL ikke er helt nytt, sier Skagestad

 

LES OGSÅ: En mann for sin gate

Den 4. januar 1989 kom Yego til verden som fjerde av totalt fem barn. Han ble født i et veldig fattig område i Vest- Kenya, og vokste opp uten elektrisitet og generell infrastruktur som bilveier. Den åtte kilometer lange skoleveien møtte løpes – hver dag. I en film laget av kameraprodusenten GoPro reiser verdensmester Julius Yego hjem til foreldrene. Hjem til det fattige nabolaget i de kenyanske skoger. Hjem til jordene der han kastet pinner som barn. Hjem til røttene. – Det er en god ting å reise hjem. Livet endrer seg så fort, sier Yego i mini-dokumentaren med tittelen «The YouTube Man».

 

KASTET PINNER I SKOGEN

– Jeg føler at jeg har spydkast i blodet mitt. Jeg ble født som en spydkaster, sier Yego. Som barn gikk Yego og skolekameratene i skogen for å finne pinner for å bruke dem som spyd. Enkelte trær var bedre enn andre, fant de ut, og pinnene var av forholdsvis høy kvalitet. Men da han endelig fikk kaste ordentlig spyd skjønte han at dette kunne gå langt. På flere måter.

– Første gang jeg kastet aluminiumsspyd kastet jeg 47 meter. Da var jeg bare et barn, og ante ikke hva jeg hadde i vente. Jeg trodde ikke jeg skulle kaste så langt som de beste i verden. Men da innså jeg at jeg kunne starte med seriøs trening.

 

KRANGLET MED FAREN

Det likte ikke faren, som satte seg på bakbena da unge Julius drømte om en lovende karriere som spydkaster.- Utdanning er så viktig. Du må gå på skolen, sier Yegos far i GoPros mini-dokumentar. Det ble mange krangler dem imellom, men den talentfulle spydkasteren fornektet seg ikke.

– Av og til ganger skrek jeg til ham. Han drev med idrett i stedet for å gå på skolen. Vi kranglet masse, og jeg ble meget bekymret. Skulle ikke Julius stå på eksamen? fortsetter faren.

 

TRENTE ALENE

Men sønnens valg viste seg å være fryktelig lurt, selv om det til tider var tungt å være talentfull spydkaster i løpsnasjonen Kenya…

– Jeg hadde ikke trener, og var helt alene. Det var som om alt gikk imot meg. Det var mitt definitive bunnpunkt i livet, forteller en smått preget Yego. Det er en grunn til at han omtales som «The YouTube Man». Og det er en grunn til at Yego er bittelitt norsk. YouTube-klipp av Andreas Thorkildsen og Jan Zelezny ble redningen for en ensom ulv i den vestkenyanske ødemarken.

– Videoene hjalp meg veldig, erkjenner Yego. Etter 2010 har det vært meget fruktbare sesonger for afrikaneren. 2010 var første gang han kastet over 75 meter – en vanvittig milepæl skal vi tro ham selv. Skulle det faktisk lykkes for Julius Yego? 2011: Julius Yego vinner de afrikanske lekene som første kenyaner i historien. 2012: I London-OL lander spydet på 81,81, og Yebo blir klar for OL-finalen, der han ender sist på 12. plass 2013: Første VM for den nå 24 år gamle Yebo, som blir firer i spydfinalen 2014: Som første kenyaner i historien vinner Yebo samveldelekene. 2015: Med 92,72 i VM-finalen kaster Yebo lengre enn Andreas Thorkildsen noen gang gjorde. Han blir verdensmester i spyd i Beijing, som første afrikaner noensinne.

 

TRO PÅ DEG SELV

Sittende hjemme i den mikroskopiske landsbyen Cheptonon kan 27 år gamle Julius Yebo reflektere over spydkarrieren så langt. Selv om han er verdensmester må han ikke glemme hvor han faktisk kommer fra.

– Det er så fint å komme hjem og møte mamma og pappa. Da møter jeg de som har skapt meg, og jeg blir påminnet om hvor jeg er fra, sier Yego. Faren ler, smiler, og innser at Yebo var et geni som kastet pinner i stedet for å pugge gloser til neste prøve på skolen.

– Jeg er så glad. Jeg er så stolt., utbryter faren. – Det er her jeg startet livet. Noen tror kanskje ikke det er mulig, men det var akkurat her alt startet. Du trenger bare å tro på deg selv, så blir du en mester, sier han. PS! Filmen om kenyaneren kan ses i sin helhet på YouTube, og heter «GoPro: Julius Yego – The YouTube Man».

– SIST GANG JEG VAR I KONKURRANSE var innendørs- sesongen 2014. Da sprang jeg i alle fall fort, sier Nikolai Bjerkan til Friidrett.
Det er nå over to år siden. Siden den gang har han prøvd seg på trening med jevne mellomrom, men gang på gang har kroppen sagt stopp.

– Det er stort sett uforandret. Jeg har en hamstring som irriteres hver gang jeg prøver å springe fort. Det gjør at jeg ikke kan ha på meg piggsko. Jeg har vært plaget med dette lenge. Det er en betennelse eller overbelastning som jeg ikke blir kvitt, sier Bjerkan fortvilet.

Sommeren 2013 hadde han tider ned mot 10,63, som er hans personlige rekord på 100 meter. På et tidspunkt var han nest raskest i Norge, kun slått av Jaysuma Saidy Ndure.

 

KORSBÅNDET RØK

Skadetrøbbelet startet i 2012, da sprintesset røk fremre korsbånd. Deretter ventet operasjon og en hard opptreningsperiode, men Bjerkan merket at han ble bedre etter hvert – og bestemte seg for ikke å operere.

– Det gikk i et år, og det er den beste sesongen jeg har hatt. Men så var det bråstopp.

– Jeg vred kneet uten korsbånd, og da ble jeg enda mer skadet. Kortstiktig var det riktig å droppe operasjon, men på lang sikt ser jeg nå at jeg burde ha operert med en gang. Men sånne ting er det umulig å forutse, sier Bjerkan. – Angrer du?

– Det er tilfeldigheter. Jeg sitter ikke og ergrer meg over det hver dag. Men hvis jeg skal satse for fullt må jeg kanskje operere likevel.
Å løpe uten korsbånd er neppe det smarteste valget Bjerkan har gjort, noe han innser selv. Det har i tillegg gått utover høyrebeinet, der hamstringproblemene har oppstått.

– Det andre beinet tar over mye av arbeidet, og over tid har jeg gjort låret mer slitent enn det bør være. Jeg burde nok ha operert med en gang.

 

IKKE INVALID

Fire år etter skaden, og fire år for sent. 24-åringen kunne vært frisk og kjempet om NM-medaljer i sommer, men i stedet er det opptrening i Tromsø.

– Det er ikke så ille, men det høres sånn ut. Det hindrer meg i å kunne trene hardt nok. Jeg burde trene en gang om dagen i snitt, men hamstringen gjør at jeg bare kan trene en tre-fire ganger i uka omtrent. Og de gangene kan jeg ikke en gang trene hardt.

– Det hadde vært greit hvis jeg kunne trene for fullt, men jeg får så utrolig vondt. Jeg er ikke invalid, men har en sutrete hamstring.
Kontrastene er store for Bjerkan, som de siste sesongene kun har drevet med lett trening ved siden av idrettsstudier i Tromsø. 2013 – siste utenførssesongen han var skadefri – deltok han i to EM, og var kun marginer unna semifinale.

 

GIR IKKE OPP

Etter over to år uten korsbånd og en hamstring som ikke vil spille på lag er det utrolig at BULTromsø- sprinteren fortsatt er aktiv. Drømmen er å vende tilbake til friidrettsbanen og kjempe om edelt metall.

– Jeg prøver meg jo på nytt og på nytt, og har ikke gitt opp håpet. Jeg holder meg i aktivitet, og venter bare på at jeg får klarsignal fra hamstringen. I perioder har han hatt ”pause” grunnet smertene, og ikke merket tegn til bedring etter oppholdet. Nå kan det se ut til å gå mot lysere tider.

– Nå er det en god del bedre, men jeg er langt fra hundre prosent. Det står i sterk kontrast til 2014 – året etter skaden. Da var det ganske ille. Det var helt uforandret i ett år.

 

NÆRE Å LEGGE OPP

Men det tar på – selv om lysten til å komme tilbake er enorm.

– Jeg har vært på nippet til å gi meg flere ganger. Når det har vært vondt og ingen forbedring har jeg ingen motivasjon. Men det er kjedelig ikke å holde på med friidrett, så da dukker jeg opp på banen igjen.

Og som det gamle ordtaket sier: ”Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe”. Som en del av idrettsstudiene hadde Bjerkan anatomi, og lærte om kneet.

– Da kunne jeg alt fra før, sier han og ler.