Forfatter: ADM / Friidrett
Endelig er marerittet over
24-åringen har lagt bak seg to marerittaktige år med skader og sykdom. Nå våger Quarcoo endelig å se framover igjen. Det gjør han i vissheten om at han ennå har mye ugjort på friidrettsbanen.
– Det er derfor jeg trener meg opp igjen og har et ønske om å komme tilbake for fullt. Jeg hadde ikke lagt ned så mye tid og arbeid hvis jeg ikke hadde tro på at jeg kan forbedre mine bestetider ytterligere. Jeg vet at jeg ennå ikke har fått ut det jeg er god for, sier Quarcoo, bestemt og offensivt, til Friidrett.
På de to klassiske sprintdistansene er det bare to nordmenn, Jaysuma Saidy Ndure og Geir Moen, som har løpt raskere enn Orion-sprinteren, som står bokført med 10,22 på 100- og 20,39 på 200 meter. Foreløpig.
To tunge år
Bestetidene ble oppnådd i henholdsvis 2018 og 2017, som ble to kjempesesonger for sprinttalentet fra Elverum. Da løsnet det skikkelig etter en jevn og pen utvikling siden han ble oppdaget på et skolestevne på Kongsvinger i 2012. Det var da gnisten for friidrett ble tent. Han meldte seg inn i Friidrettsklubben Orion, og allerede året etter ble han norsk juniormester på 200 meter. Resultatkurven fortsatte bare én vei.
Helt til den stoppet opp i 2019.
Det året tegnet riktignok også bra. Under inne- NM i Haugesund så det ut til å gå mot hans tredje strake gull på 60-meteren. Semifinalen gikk unna på 6,74, hans fjerde raskeste noen gang. Men gleden ble kortvarig. Han pådro seg en strekk i finishen, og måtte følge finalen fra tribunen.
Skaden var ikke verre enn at han kom greit i gang med utendørssesongen, og i Skara tidlig i juni presterte han oppløftende 10,34 på 100-meteren. Men idet han kastet seg over målstreken, oppsto en ny strekk. Dermed ventet et nytt avbrekk.
Nm-festen ødelagt
– Jeg mistet kontinuiteten i treningen hele den sesongen. Jeg måtte konsentrere meg om 100 meter og løp ikke en eneste 200-meter i 2019, forklarer Jonathan, som hadde sett fram til et hyggelig NM på Hamar, så godt som hjemmebane, i august.
I stedet ble mesterskapet en ny nedtur for det store lokale håpet, som hadde vunnet begge sprintdistansene de to foregående årene. Både egne og andres forhåpninger var store, men beholdningen hans ble bare en skarve bronsemedalje på 100 meter.
– Det er klart det var kjedelig å ikke kunne prestere som jeg ønsket i NM i hjemfylket. Men skadene jeg slet med var likevel det verste, fastslår Quarcoo når han i dag tenker halvannet år tilbake.
Det han ikke visste da var at NM-stevnet på Hamar skulle komme til å bli hans siste i startblokkene før nå i januar 2021. For elendigheten var slett ikke over. Tvert imot var det mer motgang i vente.
Akilles og kyssesyke
Mot slutten av en månedslang konkurransepause etter NM, like før han skulle ta fatt på høsttreningen, var uhellet ute igjen. Da røk akillessenen i høyre fot.
Operasjonen var heldigvis vellykket, og sprintesset kom etter hvert godt i gang med opptreningen igjen. Treningsleire på Tenerife i januar 2020 og på det spanske fastlandet senere på vinteren var svært lovende. Så kom neste slag i ansiktet.
Rett etter hjemkomsten fra Spania-oppholdet ble han syk. Veldig syk. En morgen han våknet hjemme klarte han knapt å puste, og ble sendt på sykehus. Der lå han med 40 i feber i to uker. Både han og legene fryktet at han var blitt koronasmittet, men det viste seg at han hadde et hardt angrep av kyssesyke.
– Det tok sin tid. Og med alle koronakomplikasjonene på toppen, gikk hele den sesongen, fastslår Jonathan, og medgir at det ble mye motgang på kort tid.
– Men jeg klarte da å holde motet oppe på et vis. Heldigvis hadde jeg en del annet å holde på med, som fikk tankene vekk fra idrett og trøbbel. Sammen med en barndomskompis kjøpte jeg leilighet i Oslo. Det ble fokus på andre interesser og samtaleemner. Dessuten var det fint å ha økonomistudiene å holde på med, og det var jo positivt at jeg fikk gjort unna mye skolearbeid, smiler Quarcoo, som nå skriver på en bacheloroppgave han skal ha ferdig til våren.
Går stadig framover
Siden treningsarbeidet kunne gjenopptas i høst, har det naturlig nok gått litt i bølgedaler. Det medgir Jonathans trener helt siden han startet med friidrett i 2012, Mette Karin Ninive.
– Selvsagt var han lei etter all motgangen. Men gradvis bygger han seg nå opp igjen, og stort sett har han hatt grei progresjon. Det er en lang vei å gå, men det går stadig framover. På flere områder, for eksempel styrke og spenst, er han tilbake der han var og vel så det.
– Langsprint går bedre enn kortsprint, som han plundrer litt med. Derfor slo vi etter hvert fra oss innendørs-EM i Polen i mars, som en stund var et siktepunkt. Det er bedre å bruke tiden godt til langsiktig jobbing.
På nyåret prøvde han seg på 60 meter i to innestevner, i Bærum og Moelv, med 6,80 som bestetid. Det var han ikke fornøyd med.
– Det var gøy å konkurrere igjen, men kjedelig at det gikk for sakte. Å pynte på pers’en (6,68 fra 2018) må jeg nok sette på vent, innser Norges raskeste mann de siste årene.
Ol-drøm i bakhodet
Derimot begynner han å øyne et godt håp om en fin utendørssesong. Og uten at han vil snakke noe særlig om det, er det åpenbart at en OL-drøm svirrer i bakhodet.
– Det får gå som det går. Først og fremst gjelder det nå å trene seg opp igjen til det nivået jeg var på, og helst vel så det. Jeg er innstilt på at det vil ta tid. Fagpersonene sier at det kan ta opptil to år før akillesen er helt 100 prosent bra igjen. Jeg slet mye med leggen den første tiden av opptreningen, og kjenner det fremdeles under spenst- og styrketrening. Og jeg er helt avhengig av kontinuerlig behandling både i akilles, legg og hamstring, beskriver Jonathan Quarcoo.
Oppskriften er med andre ord en ganske annen enn når han fyker ut av startblokka. En han verken er vant til eller liker. For nå gjelder det å skynde seg langsomt!
400 meter på sikt?
100- og 200 meter var lenge likestilte satsingsdistanser for Jonathan Quarcoo. Men etter at han klarte VM-kravet til London på 200 meter i 2017, innså han at dette var øvelsen han kunne drive det lengst på.
Derfor har han fortsatt hovedfokus på den distansen. Men verken han eller treneren ser bort fra at 400 meter kan bli en vel så god øvelse på sikt.
– Dette er ikke nytt for oss. Vi har vært inne på tanken en stund, men den trengs fortsatt å modnes litt, sier Orion-trener Ninive.
– Vi får nå se. Men jeg kommer trolig til å prøve meg på distansen denne sommeren, dersom alt går etter planen, kommenterer Quarcoo hemmelighetsfullt.
Fornøyd sportssjef
Friidrettsforbundets sportssjef Erlend Slokvik er blant de mange som gleder seg stort over at Norges raskeste mann de siste årene er på vei tilbake etter mye motgang.
– Jeg synes det er veldig gledelig at Jonathan får igjen for jobben han har lagt ned sammen med Mette Karin, sier Slokvik til Friidrett.
Sportssjefen er forsiktig med å spå noe om hans muligheter for å komme til sommerens OL i Tokyo.
– Sprint i OL er tøft, men vi får se hvordan ting utvikler seg. EM neste år er nok mer realistisk. Det viktigste nå er at han er tilbake, så får vi se hvor fort det vil gå, sier Slokvik, som mener at sprintesset har større sjanser på 200- enn 100 meter framover.
– Og da er det naturlig å prøve seg på 400 også etter hvert, legger han til.
Tidenes norsktopp 100 meter
Jaysuma Saidy Ndure 9,99 (2011)
Geir Moen 10,08 (1996)
Jonathan Quarcoo 10,22 (2018)
Per Ivar Sivle 10,25 (1997)
Aham Okeke 10,26 (1994)
Kenneth Kjensli 10,26 (1994)
John Ertzgaard 10,26 (2001)
Erlend Sæterstøl 10,31 (1996)
Fernando Ramirez 10,33 (1995)
Muhammed Jatta 10,37 (2018)
Tidenes norsktopp 200 meter
Jaysuma Saidy Ndure 19,89 (2007)
Geir Moen 20,17 (1996)
Jonathan Quarcoo 20,39 (2017)
John Ertzgaard 20,47 (1999)
Aham Okeke 20,75 (1994)
Einar Sagli 20,95 (1986)
Per Ivar Sivle 20,95 (1997)
Even Meinseth 20,96 (20,15)
Øyvind S. Kjerpeset 20,98 (2013)
Mathias Hove Johansen 21,00 (2016)
Elise har U23-EM som siktepunkt: USA-student med lovende utvikling
I månedsskiftet januar/februar toppet Kristiansund- jenta den norske innendørsstatistikken både i høyde og lengde med 1,71 og 6,09. Resultater som folk flest ikke hever øyenbrynene over, men for Elise var de meget gledelige og en bekreftelse på en hyggelig framgang siden i fjor.
Da noterte hun seg for henholdsvis 1,61 inne og 1,68 ute, samt 5,75 inne og 5,66 ute (6,02 i 2019). De personlige rekordene fikk med andre ord et kraftig puff allerede i løpet av årets første måned.
Endelig over 1,70-grensen
Spesielt gledelig var høyderesultatet for nordmøringen, som fylte 21 på lille julaften. I hele fjor strevde hun med å sprenge 1,70-grensen, som hun åpenbart hadde inne.
– Jeg tror det var en mental sperre som gjorde at jeg ikke klarte det, sa Elise da hun rundet av 2020-sesongen, men trøstet seg med at hun hadde stabilisert seg på et høyere nivå enn året før. Seks stevner over 1,60, mot bare ett i 2019, talte sitt tydelige språk om det.
Gleden var desto større da hun svingte seg over 1,71 fredag 29. januar.
– Det var litt overraskende, fordi det kom tidligere på året enn jeg trodde. I og med at jeg skiftet satsfot for bare et år siden, som følge av en korsbåndskade, har utviklingen gått raskere enn forventet. Derimot var 6,09 i lengde ei uke tidligere som forventet. Jeg hadde visst lenge at jeg hadde potensial til det, spesielt etter en kretssamling i november da jeg fikk hjelp av Dimna-trener Arve Hatløy til å forbedre teknikken min, forteller Elise til Friidrett.
Fersk friidrettsutøver
Elise Hoel Ulseth er ganske fersk som friidrettsutøver. Det handlet om turn fra hun var fire til i 12-årsalderen, og hun la utvilsomt et fysisk grunnlag i barneårene som hun drar nytte av i dag. Deretter ble det håndball for nesten alle penga de seks neste årene.
Vi skriver NESTEN, for av og til stakk hun innom friidrettstreningen til IL Norodd, der mamma Lene Hoel var trener. Hun ble mer og mer ivrig på friidrettsfronten og konkurrerte en del, men trente heller lite fordi håndball fortsatt var mest morsomt.
Men i 2017 røk hun korsbåndet, og bestemte seg for å slutte med håndball til fordel for fullt fokus på friidretten etter operasjonen og opptreningen. Fra 2018 har hun trent friidrett for fullt, og en bronsemedalje i junior-NM i mangekamp det året hjalp selvsagt godt på motivasjonen.
– Mamma er den største grunnen til at jeg driver med friidrett i dag. Hun har alltid vært trener i Norodd og vært veldig engasjert i friidrett, fastslår Elise bestemt – og ydmykt.
Fireårig studium i USA
Likevel var det noe hun savnet fra årene med håndball: Lagfølelsen, og det å ha mange andre å trene med.
– Nettopp derfor valgte jeg høsten 2018 å dra til USA, for å få muligheten til å trene på et lag med mange flere engasjerte friidrettsutøvere på min alder, forteller kristiansunderen, som kom inn på Queens University of Charlotte i North Carolina og tok fatt på et fireårig studium i Exercice and Sport Science.
– Oppholdet har så langt til de grader svart til forventningene. Friidrettsmiljøet her er helt supert, vi er mange som drar på konkurranser sammen og alle heier på hverandre hele tiden. Dessuten har jeg tett oppfølging av en trener som er til stede bestandig, beskriver hun.
Desto kjedeligere ble 2020, da hun måtte holde seg hjemme i Norge hele året.
– Jeg gjorde det beste ut av situasjonen, og trente både turn og crossfit for å få variert trening sammen med flere andre. Jeg syntes det tidvis var vanskelig å motivere seg for friidrettstrening. Men bevares – jeg ble også mer klar over fordelene med å trene alene. Jeg fikk fokusere på akkurat det jeg trengte å trene på, og individualisere alle intervallene og all trening generelt. Likevel er det ingen tvil om at jeg liker best å trene med andre som har like store ambisjoner som meg.
Satser på EM-krav
21-åringen legger ikke skjul på at U23-EM på Fana stadion blir det store målet kommende utendørssesong.
Hun innser at høydekravet på 1,81 er urealistisk. Derimot kan 6,20 i lengde så avgjort være innenfor rekkevidde. Men det er et annet krav hun først og fremst sikter mot: 5500 poeng i sjukamp. I 2019 oppnådde hun 5077, under NM i fjor 5026.
– 5500 er et krav jeg skal jobbe hardt for å klare, erklærer Elise offensivt, og legger ikke skjul på at 800 meter er den store bøygen. Pers’en fra i fjor lyder på 2.33,27.
– Klarer jeg å løpe rundt 2.20, skal mangekampkravet være realistisk. Jeg innser at det kan bli tøft, men ingen kan stoppe meg fra å trene mot det. Derfor har jeg stort fokus både på sprint- og 800-metertrening denne vinteren. Jeg har lenge ønsket å utvikle både fart og utholdenhet, hvor jeg mener å ha mitt største utviklingspotensial, framholder Elise Hoel Ulseth, som framfor alt har dette målet med treningen sin: Langsiktig utvikling.
Har mange å takke
– Ambisjoner har jeg masse av, og tiden vil vise hvor langt jeg når, sier ungjenta, som har flere enn moren å takke for gode råd og tips hjemme i Norge. Hun trekker særlig fram Bjørn Rolland, Arve Hatløy, Roger Hollup og Jon Olav Bjørhusdal.
– Jeg er veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg har fått på stevner og i andre sammenhenger. Det har hjulpet meg med utviklingen jeg fikk i 2020, fastslår Elise.
En utvikling som med andre synes å fortsette i 2021!
EM-forberedelser i Bergen preget av korona-uvisshet
Planleggingen av det store arrangementet har pågått lenge, og det jobbes nå for fullt med alskens forberedelser. Prosjektlederen understreker at grunntanken for alt arbeidet er at mesterskapet skal gå som normalt på Fana stadion 8-11. juli.
Samtidig erkjenner hun at dette er bare ett av tre mulige scenarier. De to andre er at mesterskapet går uten publikum, som NM på samme arena i fjor, samt avlysning.
– Det er med andre ord mange hensyn å ta, mye vi ikke har kontroll på og følgelig en rekke forbehold som tvinger seg fram. Det er klart at all denne usikkerheten gjør forberedelsene krevende, fastslår Anita Bolstad Raa overfor Friidrett.
Hvor store smitteverntiltak?
Hun regner med at smitteverntiltak må iverksettes uansett. Men spørsmålet er hva slags restriksjoner som måtte gjelde i juli, og dermed hvor omfattende tiltak som vil være nødvendige.
– Vi høstet gode erfaringer på dette under fjorårets NM. Men da behøvde vi ikke å ta noen endelige avgjørelser før tre-fire dager i forkant av mesterskapet. Nå får vi tilreisende fra 50 nasjoner, så alle avklaringer rundt mesterskapet må selvsagt gjøres mye lenger i forveien. Det største spørsmålstegnet er jo hvilke krav som på det aktuelle tidspunktet vil stilles til de utenlandske deltakerne. Det sier seg selv at det vil bli mye fokus på strategier for å håndtere ulike smitteverntiltak i tiden framover, sier Bolstad Raa.
Hun trekker også fram et par andre eksempler på utslag av usikkerheten:
– Hensynet til sponsorene, som naturligvis trenger trygghet for sine avtaler. Og hva med billettsalget? Det skulle vi gjerne ha satt i gang allerede nå, men vi vet jo ikke om vi kan ha publikum engang Og hvis vi får grønt lys for det, blir jo spørsmålet om det blir krav til fastmonterte sitteplasser eller om billettene kan være unummererte. Det er klart vi helst vil at folk skal kunne bevege seg rundt på stadion.
1200 Deltakere fra 51 land
EM-arrangørene forventer om lag 1200 deltakere fra 51 nasjoner til mesterskapet i juli. Innkvartering er problemfritt. De seks hotellene som ligger mellom Flesland flyplass og Fana stadion har kapasitet til å ta imot alle deltakerne. Representantene for media, derimot, vil bli innkvartert i Bergen sentrum.
Det trengs i alt rundt 600 funksjonærer for å avvikle det storstilte arrangementet. Med andre ord en dobling av antallet under fjorårets NM.
– Funksjonærene vil hovedsakelig komme fra de 13 klubbene i Bergensalliansen. Men vi trenger også mange utenfra, fortrinnsvis fra Vestland fylke, det vil si tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane. Det har dessuten meldt seg flere utenlandske frivillige, som gjerne stiller opp for opplevelsens skyld og som nøyer seg med funksjonertøyet som «godtgjørelse». Dette synes jeg er meget fascinerende. Uansett vil vi få en funksjonærstab preget av en god miks, påpeker prosjektlederen.
Det er Norges Friidrettsforbund som er formell arrangør av EM. Forbundet har tildelt Bergensalliansen ansvaret som teknisk arrangør, anført av hovedkomiteleder Ragnfrid Nedberge Llano og prosjektleder Anita Bolstad Raa, som har permisjon fra sin jobb som daglig leder for Fana IL Friidrett.
Nyttige erfaringer
Det er ikke første gang Fana stadion vil være arena for et europamesterskap i friidrett. Fortsatt har mange friskt i minnet de to årene på rad med lag- EM – første divisjon i 2009 og superligaen året etter.
– Rapportene fra de to EM-helgene er en god ballast for oss nå, og noen av de som var med den gangen er «still going». Erfaringer fra en rekke andre større stevner, som Bislett Games i 2004, Trond Mohn Games og mange store barne- og ungdomsstevner, er også gode å ha med seg. Vi kan trygt fastslå at vi har en sterk og erfaren arrangørstab, understreker Bolstad Raa.
De ferskeste inntrykkene har de som nevnt fra fjorårets NM. – De blir viktige, ikke minst for å se hvor mange steg opp vi må ta på alle områder i forhold til i fjor. All service og alle nødvendige gjøremål må mangedobles. Dessuten var det mange ting vi ikke fikk testet ut i fjor som følge av restriksjonene, framholder hun.
Blant det som da gikk i vasken var de planlagte medaljeseremoniene på kveldstid på storsenteret Lagunen like ved stadion. Siden opplegget rundt dette ikke kunne testes, er disse planene nå skrinlagt for EMs vedkommende. Seremoniene blir på stadion.
Kan bli magisk
Men all uvisshet til tross – prosjektlederen både drømmer om og tror på et fantastisk mesterskap på Fana stadion. Det er det som er den store drivkraften i det omfattende arbeidet som nå utføres.
– Vi har en vakker arena, som kommunen har oppgradert for mange millioner de siste årene. Jeøyden bak bortre langside og sving, og forestiller meg hvilken idretts- og folkefest dette kan bli dersom alt går som vi ønsker. Det kan rett og slett bli magisk, sier Anita Bolstad Raa opprømt.
Kneskadet Helle må kanskje legge opp
Etter 169 dager – uten å kaste, gjennomførte Helle sine første sleggekast, i Bærumshallen. Testen gikk ut på å se om hun fortsatt hadde teknikken inne og om hun fikk smerter. Den ble gjennomført for et par uker siden.
– Ja, fikk dessverre ja på begge spørsmålene. Det var bra at teknikken fortsatt satt som et skudd, men det som var mye verre, er at smertene i venstre kne fortsatt er der, sier Helle Henriksen Hvidsten til Friidrett.
Utøveren på U-23 rekruttlandslaget skal i løpet av kort tid bestemme seg for hun kan fortsette som utøver eller ikke. Helle skal benytte seg av den medisinske ekspertisen på Olympiatoppen – for å se om det er realistisk å få så bra orden på kneet at hun kan komme tilbake på friidrettsbanen.
Utøveren fra Modum FIK har fortsatt et visst håp om å kunne fortsette.
– Jeg tør ikke drømme om noe som helst. Men det handler om å ikke miste motet. Lenge lå jeg på sju og åtte på en smerteskala som går til ti. Men i desember i fjor var smertene nede i fire, og jeg kunne begynne å trene forsiktig alternativt. Jeg har vært ganske rastløs i denne ventetiden, forteller Helle.
Hun legger ikke absolutt alt i potten – for å fortsette i sleggeringen for enhver pris.
Skal ha et bein å stå på
– Jeg er godt i gang med studier i fysioterapi på Oslo Met. Er nå inne i andre semester, og stortrives der. I den forbindelse er det viktig å huske på at jeg skal ha et bein jeg kan stå støtt og godt på – i 40 år i arbeidslivet, som fysioterapeut. Akkurat den siden av saken, veier veldig tungt for den avgjørelsen jeg snart blir nødt til å ta, sier Helle Henriksen Hvidsten.
Rehabiliteringen av kneet – med tanke på en senere operasjon, kan starte når hun er rundt fem på smerteskalaen. Altså nå, men Helle ville først gjennomføre testen i Bærumshallen, for å se hvor hun sto. Nå gjenstår det medisinske etterarbeidet.
Helle har lenge vært et stort talent i sleggeringen. Hun har tidligere vært med på rekruttlandslagene for både U-18 og U-20.
Skadet seg under nm
Det var under junior-NM i Kristiansand i midten av august 2020 at Helle fikk en kraftig vridning i kneet. Hun nektet å trekke seg fra konkurransen, og fullførte – til trodd for smertene, med et tapet og bandasjert kne.
– Den gangen var jeg mest opptatt av jeg ikke greide å ta mitt tredje gull i junior-NM på rappen. Jeg bet tenna sammen, men måtte nøye meg med sølvmedaljen.
En tid etter konkurransen måtte Helle gå med krykker – etter å ha dratt på seg en alvorlig overbelastningsskade.
Medialt plica-syndrom
Hun har fått en diagnose som heter medialt plica-syndrom.
Det er en vanlig årsak til smerter på innsiden – eller framsiden av kneet. Plica-syndrom er et problem som oppstår når en ellers normal struktur i kneet plutselig – eller over tid, blir smertefull på grunn av overbelastning.
Pica er en foldet del av leddkapselen i kneleddet. Man har fire slike rundt leddet, men bare den mediale – på innsiden, har vist seg å kunne være smertekilde, derav medalt plica-syndrom.
– Årsaken til at plicaen skaper smerte, er at den fortykkes og klemmes inn mellom enden på lårbeinet og kneskålen, og dermed skaper en irritasjon, forklarer Helle.
På Oslo Met var hun en av de yngste studentene som kom inn.
Vil hjelpe andre mennesker
Hva er best med å bli ferdig utdannet fysioterapeut – om tre år?
– Jeg brenner for å kunne hjelpe andre mennesker. Jeg ser derfor fram til å jobbe med alle aldersgrupper. Både unge og eldre trenger fysioterapi, så dette er et sikkert yrke å få seg jobb i – når den tid kommer.
Helle hadde før hun ble skadet en jevn og fin utvikling av karrieren i sleggeburet. Allerede i 2017 ble hun nummer fire i ungdoms-OL i Ungarn, med et kast på 57.58.
Under NM på Hamar i 2019 tok hun sin første medalje i seniorsammenheng. Det ble bronse – etter et kast på 56.22.
I 2019 ble Helle også norsk mester i juniorklassen, da hun kastet 55.90 under mesterskapet som gikk i Sigdal.
I 2020 kastet Helle 56,17 – i en amputert sesong.
Ruth (17) har aspbergers syndrom: – Idretten hjelper meg til å bli mer sosial
– Idretten hjelper meg til å bli mer sosial. Før slet jeg sånn med å møte andre mennesker – at det var på grensen til sosial angst. Jeg trives fortsatt aller best hjemme, men faste rutiner som trening og stevner – til fast oppsatte dager og klokkeslett, gjør at jeg kommer meg ut. Med min diagnose har jeg ekstra godt av å møte andre mennesker. På den måten er friidretts-miljøet perfekt for meg, forteller Ruth-Margrethe Austad Nilsen til magasinet Friidrett.
Det er en arbeidsom og målbevisst jente vi møter hjemme i Krødsherad. Hun bor på et idyllisk sted. Tidligere var det sagbruk på Nedre Sorteberg, som ligger helt ned mot Krøderfjorden og med majestetiske Norefjell i ryggen. Vi befi nner oss midt i hjertet av Buskerud fylke, som nå heter Viken.
Hele uka og hver tredje helg, jobber Ruth-Margrethe som kokkelærling på Flåheimen – i nabobygda. Der læres hun opp til å bli institusjonskokk. I slutten av 2023 er hun ferdig med læretiden. 17-åringen har fått komme inn på et opplegg hvor hele læretiden foregår i bedrift. Hun er nå inne i sitt annet år som lærling.
Femteplass i Bergen
Ruth-Margrethe har hatt veldig god framgang i sleggeburet. Hun kastet 50.79 i senior-NM i Bergen, og ble nummer fem – i et sterkt selskap. På trening har hun nådd 52 meter.
Hva er din innerste idrettslige drøm?
– Å få representere Norge i OL i Paris i august 2024. Det hadde vært veldig kult. Så det er bare å trene og jobbe på. Jeg har jo alderen på min side, smiler Ruth-Margrethe.
Hun var tatt ut til EM for U-18 i italienske Rieti i 2020. Men det mesterskapet røk på grunn av Koronaen. Selv om samme mesterskap skal holdes i år, er jeg jo for gammel til å delta der nå. Så jeg sikter meg onn på å kvalifisere meg for andre internasjonale mesterskap – for min årsklasse. Kvalifiseringsgrensa for U-20 VM i Kenya i slutten av august er 56 meter, så det er bare å stå på.
Begynte i Modum FIK i 2015
17-åringen begynte spesialiseringen med slegge i sitt annet år som friidrettsutøver.
– Mitt første år i Modum FIK var i 2015. Da var jeg med på løp, hopp og kast. Men så begynte jeg å spisse satsingen i 2016.
Fram til hun begynte med friidrett, var Ruth-Margrethe en allsidig fotballspiller.
– Jeg begynte å spille fotball på Krødsherad IL i førsteklasse, og spilte sammen med gutta i fire år før vi fikk eget jentelag. På den måten fikk jeg mye fysisk kontakt i taklinger, noe som var med på å bygge opp kroppen.
Ruth-Margrethe spilte også på Modum FK. Før hun satset alt på friidretten.
– I Modum ble jeg flyttet opp fra back til spiss. Uten å skryte, bøttet jeg inn mål. Også på hodet. Jeg var god til å nikke ballen, og god til plassere meg riktig, og ta de riktige løpene – i forhold til spillets gang. Men så skjønte jeg etter hvert at det ikke gikk an å kombinere de to idrettene. Ikke minst ble tiden problemet. Bare ned til Åmot – hvor fotballklubben holder til, er det jo over tre mil herfra.
På tross av avstanden, trener Ruth-Margrethe ofte styrke i en gym, på nettopp Åmot. Og så blir det en del langturer til Bærumshallen. Om sommeren er det trening på Furumo, banen til Modum FIK.
Mye bilkjøring
Mamma, Mai Kristin Austad Nilsen, legger ned en stor innsats og hundrevis av kilometer for at Ruth-Margrete skal komme seg til trening og på jobb.
– Mamma skal ha en stor takk og mye ros for at hun kjører meg over alt. Til jobben i Flå er det 45 minutter å kjøre. Og enda mye lenger er det til Bærumshallen. Men du verden for noen flotte treningsmuligheter det er i den nye hallen. Det er helt rått. Bare for kort tid siden var det jo utenkelig å kaste slegge innendørs i Norge, smiler Ruth-Margrethe.
Mammaen har en fleksibel jobb, som gjør at hun sitter mye bak rattet – for å hjelpe datteren til å komme seg rundt fra hjemmet, som ligger ute i et ganske så bussfritt distrikts-Norge.
– Derfor er det veldig bra at jeg har kommet så godt i gang med kjøretimer og øvelseskjøring. Målet er å stå med førerkortet i hånda på 18-årsdagen min – 7. juni. Da kan jeg komme meg rundt på egen hånd.
Hjemme er fristed
Trener du noe hjemme?
– Nei, ikke i det hele tatt. Når jeg skal trene, reiser jeg alltid et annet sted. Hjemme er et fristed. Her slapper jeg av hundre prosent.
Hun har jobbet mye med seg selv, og gjør det fortsatt – for å komme seg ut av den trygge tilværelsen hjemme.
– Jeg er fortsatt en veldig hjemmekjær person, som uten tvil trives aller best i Krødsherad – sammen med familien min. Dette har mye med diagnosen min å gjøre, men jeg merker at det går rette veien. Jeg er fortsatt en innadvendt person, men jeg har forandret meg.
Trener med lillesøster
Lillesøsteren Linnea Kristine på 15, kaster også slegge i Modum Friidrettsklubb. Det var en lærer på barneskolen som oppdaget talentet til de to søstrene, der de lekte seg i friminuttene på Noresund stadion. Skolen og friidrettsbanen ligger vegg-i-vegg, så det viste seg å bli et lykketreff at læreren var en så våken talentspeider. Dermed var veien kort til Modum FIK for søstrene, som fortsatt trener mye sammen.
Ruth-Margrethe er en veldig reflektert jente, som har satt seg godt inn i en rekke temaer. Ikke minst historie. Hun er veldig interessert i 2. verdenskrig, og leser både bøker og ser dokumentarer om temaet. Hun mener det er avgjørende viktig at ungdom setter seg inn i historie.
– På den måten kan vi unngå å gjøre tabber i framtiden. Historien gjentar seg. Det viser seg jo stadig. Hvis nok mennesker setter seg inn i historien, kan samme feilvurderinger som tidligere er blitt gjort, unngås i årene som kommer, sier 17-åringen.
Borgerkrigen i USA er et annet tema Ruth-Margrethe har satt seg godt inn i. Det samme gjelder jakten på hekser i middelalderen.
Norsk tradisjonsmat
Fortell litt om livet på «gamlehjemmet» i Flå?
– Jeg liker godt å ha kontakt med de eldre. Flere av dem er så gamle at de har opplevd 2. verdenskrig. De er veldig opptatt av krigen, og forteller mye om den. Noen av beboerne er blitt demente. De husker ikke hva de opplevde i går, men husker veldig mye fra barndommen. Vi har fine samtaler, når jeg tar turen ut fra kjøkkenet. Jeg er nok på mange måter en gammel sjel i et ungt legeme.
Ruth legger vekt på å lage god, norsk tradisjonsmat til de eldre.
– Ris spiser de ikke. Det er de eldre i Hallingdal ikke vant med. Kun til risgrøten, spiser de ris. Det mest moderne beboerne på Flåheimen spiser er pizzasnurrer til lørdagskosen.
Pannekaker og flesk
For ikke lenge siden oppfylte Ruth bursdagsønsket til en kvinne på godt over 90 år.
– Jeg laget pannekaker og flesk til henne. Hun strålte opp, og storkoste seg med maten, forteller kokkelærlingen.
– Når det gjelder måltider, har vi nylig innført lunsj klokka 13. Men tidspunktet er ikke populært – for det var akkurat da disse folkene spiste middag, da mange av dem var aktive bønder. Nå er ikke middagen før klokka 15.30. Mange av dem synes det er veldig sent – ut fra sine innarbeidede vaner fra gamledager.
Er altetende
Hva spiser du som idrettsutøver?
– Jeg er altetende. Har aldri stått og veid maten eller telt kalorier. Kommer heller aldri til å gjøre det. Jeg koser meg med all slags mat, sier Ruth-Margrethe Austad Nilsen.
Om Ruth-Margrethe Austad Nilsen
Født: 7. juni 2003, på Drammen sykehus
Klubb: Modum FIK
Sivil status: Single
Yrke: Kokkelærling – på andre året, på Flåheimen.
Sportslig utvikling:
Perset med åtte meter med trekilos slegge i 2020. Sprengte 60-metersgrensen, med et kast på 60.46 – på Brandbu stadion i juni 2020.
Med seniorslegge – fire kilo, kastet hun 50.79, og forbedret seg med seks meter fra 2019. Den nye persen ble satt på Fana stadion – under senior-NM i Bergen i september. Der ble det femteplass.
Har 11.50 i kulestøt, med trekilos kule – i Bærums Idrettspark i november 2019.
Vant ungdomsmesterskapet i slegge på Jessheim i august 2020, med 55.87 meter.
Favorittrett: Fiskegrateng av torsk og de mexicanske rettene enchiladas og quesadillas.
Favorittdrikke: Iste.
Ser helst: Grøsserfilmer og historiske dokumentarer. Liker også Grays Anatomy. Liker også serier om arbeidshverdagen til leger, politi- og brannfolk.
Favorittmusikk: Dolly Parton og Michael Jackson.
Aspbergers syndrom
Er en mild form for autisme. Kjennes igjen ved forstyrrelser i sosialt samspill og kommunikasjonsmønster.
Barn og unge med Aspbergers har vanskeligheter med sosial omgang. Særlig med jevnaldrende, fordi de har vanskeligheter med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andres forventninger. De har ofte vanskeligheter med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk.
Begrenset og/eller stereotype interesser, aktiviteter og atferdsmønster.
Personer med Aspbergers har vanligvis gode læringsevner.
De har normal eller over gjennomsnittlig god intelligens og ingen uttalt språkforsinkelse.
Kilde: NHI.no og Store medisinske leksikon.
Bohemen Eric Backman
Han trente noe mellom lite og nesten aldri (Lindhagen 1954). I flere år, fra det nasjonale gjennombruddet i ung alder til han la opp som eliteutøver i 1924, åpnet han sesongen med å reise til Danmark om våren og bo hos «Marathon-William». På de første treningsturene og konkurransene slet han med å følge kameraten, men etter en stund var han på høyde med verten sin, og ut på sommeren og særlig høsten vant han det meste. «Treningsmetoden » var først og fremst å konkurrere seg i form.
Riktignok bodde han litt avsides i forhold til arbeidsplass og tettbebyggelse i Tidaholm. Han måtte gjennom en skog og hadde et par kilometer til arbeidsplassen. En kilde har hevdet at han var mørkeredd, og om vinteren løp gjennom skogen til og fra arbeid. Så han var kanskje ikke helt uten «grunntrening» før han åpnet sesongen i Danmark.
Gjennombruddet
Det skjedde på Walhalla stadion i Göteborg en tirsdag kveld sensommeren 1918. Eric Backman var kveldens hovedattraksjon. Han skulle forsøke å sette ny nasjonal rekord på 10 000 meter. Han hadde ingen andre alvorlige konkurrenter enn rundetidene, og det begynte bra. 5000 meter passeringen var på 15.30. Han lå godt foran skjema. Men så begynte rundetidene å gå opp. På de neste fem rundene tapte han tre sekunder. Publikum begynte å bli urolig. Men så ble det ropt ut: 5 engelske mil på 25.24. Det var hele 13,9 sekunder under den svenske rekorden på distansen. Like etter passerte han sine konkurrenter med to runder.
Hver gang Backman passerte hovedtribunen hørte han taktfast: «Bra, bra, bra – I.F.K. – B-r-a-s-s-a på! Backman! Backman! Backman!»
Det så ikke ut til å hjelpe. En runde igjen. De sekundene han hadde tjent i første halvdel så ut til å være spist opp.
Han samlet seg til siste runde. Steglengden økte. Farten økte.
Det blir ny rekord, ropte en av funksjonærene på banen. Siste runde gikk på 73 sekunder, fire til fem sekunder raskere enn rundetidene i andre halvdel. Tiden ble 31.23,4. Den gamle rekorden var slått med 6,6 sekunder.
Et par uker etter slo Backman sin nye svenske rekord under det svenske mesterskapet da han vant på 31.13,7.
I 1919 stabiliserte Backman seg på et høyt internasjonalt nivå på grusbanene. Han vant blant annet 4 engelske mil i det åpne engelske mesterskapet og 5000 meter i landskampen Sverige, Norge og Danmark.
OL i Antwerpen 1920
To nykommere i landistanseeliten har delt topp plasseringene på 5000 meter og 10 000 meter mellom seg i Antwerpen- OL 1920. Franskmannen Joseph Guillemot har vunnet 5000 meter foran finske Paavo Nurmi og Nurmi har innkassert gullmedaljen på 10 000 meter foran sin franske rival. På 5000 meter har en relativt ukjent svensk løper – Erik Backman – vunnet bronsemedaljen individuelt.
Tre dager etter 10 000 meteren skal det avgjøres hvem av de to gull og sølvvinnerne som kan tituleres som lekenes langdistansekonge da 8000 meter terrengløp avvikles som en av de siste øvelsene. «Tittelkampen» blir avklart tre kilometer før mål da Guillemot tråkker i et hull, skader ankelen, og må bryte. Den svenske bronsevinneren på 5000 meter, Eric Backman, holder seg et stykke bak i feltet de første kilometerne. Midtveis øker han tempoet og legger seg etter hvert på andreplass bak Nurmi. På vei inn mot stadion leder Nurmi med 50 meter. Han slakker litt på tempoet. Erik Backman øker tempoet, og da de kommer inn på stadion er han i teten. 200 meter fra mål rykker Nurmi og slår Backman med 2,6 sekunder. Etter løpet er Backman svært skuffet. Han har sterk mistanke om at denne sjansen til olympisk gull aldri vil komme igjen.
Antakelig har Sveriges beste distanseløper liten grunn til å være skuffet. Fenomenet Paavo Nurmi hadde full kontroll. I tillegg hadde Backman deltatt i 3000 meter lagløp dagen før, blitt nummer 2 individuelt (0,2 sekunder bak amerikaneren Hallock Brown) og bidratt sterkt til olympisk bronse til det svenske laget. Nurmi hadde stått over. Terrengløpet er både en individuell konkurranse og en lagkonkurranse. Sverige vinner bronsemedaljen i lagkonkurransen og Backman kan reise hjem med fire olympiske medaljer – en sølvmedalje og tre bronsemedaljer. Han har hovedæren for at Sverige har tatt to bronsemedaljer i lagløp. Ingen svensk friidrettsutøver har noensinne innkassert så mange olympiske medaljer.
Hans beste sesong
I 1921 hadde Backman sin mest stabile og beste sesong, med flere resultater på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Den 22. juni møtte han finske Paavo Nurmi på 10 000 meter på olympiastadion i Stockholm. Nurmi tok umiddelbart teten, og farten antydet tidlig at dette kunne bli et rekordløp. Etter seks runder i rekordtempo overtok Backman ledelsen. Nurmi lot velvillig sin svenske konkurrent overta, inntil de hadde passert 5000 meter. Tiden 15.06,1 var fortsatt rekordtempo, men Backman begynte å falle av med hensyn til rekordforsøket. Nurmi overtok igjen ledelsen. Da de nærmet seg 20. runde, fikk Nurmi en luke på 20 meter. De øvrige løperne i feltet var over to runder etter. Backman forsøkte å tette luken fram til Nurmi, men lyktes ikke. 6 engelske mil ble passert på 29.41,2 (18,2 sekunder under verdensrekorden). Nurmi holdt tempoet i innspurten og passerte målstreken på ny verdensrekord 30.40,2.
«Backman gick även sina sex sista varv som en oljad motor. När den nybakade världsmästaren bröt målsnöret, var vår lille tidaholmere ungefär 100 meter efter. Trots allt slog han sitt egen rekord från 2018 med 11,5 sek., och kunde således även han kliva in till omklädningsrummet glad och belåten med sin dag.” Den nye nasjonale rekorden var 31.02,2.
1921-sesongen ble Backmans mest stabile sesong på internasjonalt toppnivå. Tidlig på høsten forsøker han seg på Svanbergs svenske rekord på en times løp uten å lykkes helt. Pressens forklaring: «på den sista halvmilen tog Backmans otillräckliga träning för en så krävande löpnig sin rätt.)
Noe senere på høsten har han tydeligvis konkurrert seg i bedre form og løp 18518,5 meter på en time. Ny svensk rekord.
Får jag fyra tallikar gröt och fyra snapsar
Backmans treningsregime – rettere sagt hans manglende – og hans livsstil ellers, var et emne for diskusjoner og anekdoter i presse- og idrettsmiljøene. Følgende historie ble fortalt av en av hans klubbkamerater i Göteborgs-kameraterna til pressemannen og idrettshistorikeren Sven Lindhagen:
Göteborgs-kameraterna hadde vunnet en dansk vandrepokal to ganger på 4 x 1500 meter og reiste til København for å vinne pokalen for tredje gang og dermed til «odel og eie». Tre av mellomdistanseløperne dro samlet. Avtalen var at de skulle møte Backman på hotellet lørdag – dagen før stevnet. Der var ingen Backman, og søndagsmorgen til frokost var han heller ikke der. «Söndagsfrukosten avlåts under än mer tryckt stämning än kvällsmaten dagen före, men just som vi var redo att lämna bordet kom vår länge saknade kamrat med alla tecken på en väl använd natt. Han slog sig ned vid vårt bord, suckade och sade: I dag skall jag springa fyra lopp — vaktmästarn, får jag fyra tallrikar gröt och och fyra snapsar, ett för varje lopp!”
Etter frokosten var han klar til stadion. Han vant 1500 meter, 3000 meter og en dansk mil, det vil si 7500 meter, og avsluttet konkurransedagen med å løpe 1500 meter i stafetten på 4,07 – ny personlig rekord. Göteborgs-kameraterna reiste hjem med vandrepokalen.
De olympiske prøvelekene i paris 1923
Nedturen på løpebanen hadde begynt for Erik Backman da han ble uttatt til den svenske troppen som var invitert til idrettsfest på det nye olympiske stadionanlegget i Paris året før de olympiske lekene skulle arrangeres.
Sverige sendte en ganske liten friidrettstropp til idrettsfesten. De utsendte presterte på nivå mellom dårlig og elendig. Backman var ikke noe unntak. Han fullførte ikke en eneste av de løpene han var påmeldt. Det skyldtes nok ikke bare manglende motivasjon og trening. Han var også plaget av forkjølelse under prøvelekene.
Men han hadde ett talent der han ikke hadde noen likemenn i svensk toppidrett. Bohemen Backman skilte seg fra «idealtypen » bohem. med bakgrunn i kulturelt og livsstils opprør mot de borgerlige konvensjonene. I motsetning til de borgerlige bohemene var Backman fabrikkarbeider. Mange undret seg på hvordan han livnærte seg nå han reiste fra hjemmet og arbeidsplassen i Tidaholm og var løper på heltid fra våren til langt ut på høsten, med reisevirksomhet fra stevne til stevne både nasjonalt og internasjonalt. Svaret er (ifølge Sven Lindhagen) at Backman hadde et helt spesielt talent for å skrive kreative reiseregninger til arrangørene av de stevnene han var invitert til.
I Paris skulle troppen ha betalt for reiseutgiftene av arrangørene. Da troppens ledelse skulle sette opp regnskap for reise og opphold, tok Backman ansvar:
Jeg tror ikke at dere forstår dette gutter, sa han. Det er best at jeg ordner alt!
«Varpå han stegade in på arrangörenas kontor och med en ström av svenska ord och något teckenspråk klarade affärerna samt kom ut som en nöjd man. Kameraterna tittade på hans siffror, varav framgick at det för fransmännen okända Djursholm i Backmans uppställning över utgifter låg ungefär lika långt från Stockholm som Umeå. Etc.”
180 franc for cognac delt på fire
Før den svenske troppen på fire forlot hotellet og Paris skulle de personlige utgiftene på hotellet deles. På regningen sto blant annet posten Cognac med mer på 180 francs. Trioen Byléhn, Sundblad og Lindström beregnet at deres samlede forbruk av denne edle varen kom på 2:50 francs. Resten hadde Backman drukket. De betalte dette beløpet kontant til Backman, som så på pengene og avleverte følgende bekymring til trioen: – Är ni säkra på nu era djäklar att ni inte betalat för mycket?
Året etter forsøkte Backman å kvalifisere seg til Paris-lekene. Han var i dårlig form og lyktes ikke. Tilbake fra det mislykkede stevnet ble han møtt av en venn med følgende velkomsthilsen:
– Jaha du Backman, nu har du nog räknat i utländsk valuta för sista gången.
Denne” velkomstgratulasjonen” stemte. Idrettskarrieren til Sveriges mest fargerike friidrettsprofil var over.
Kilder:
David Wallechinsky and James Loucky: THE COMPLETE BOOK OF THE OLYMPICS. 2012 EDITION
Sven Lindhagen: Rekordmän på kolstybb. TIDENS FÖRLAG. 1954
MOT VÄRLDREKORDEN. En bokfilm över Svensk Friidrott 1906 – 1945. Under överinseende av Sven Lindhagen. AB BIOGRAFISK GALLERI. STOCKHOLM
Forklaring: Bokfilmen er en bok på 592 sider med presseklipp fra historiske friidrettsbegivenheter. Presseklippene er i historisk kronologisk rekkefølge, men dato og navn på journalist er stort sett ikke oppgitt.
Skademareritt endte godt
Overlykkelig vendte Lillehammer-løperen hjem fra Lisboa i desember i fjor, etter å ha vært med på Norges sølvlag i juniorklassen i EM i terrengløp.
Siden har det vært nesten bare elendighet. 19-åringen har opplevd et skademareritt i tre etapper. Hør bare:
Glad og overrasket
- Først pådro han seg et brudd i bekkenet, som det tok tre måneder å lege.
- Så slet han med voksesmerter i den ene hofta, og måtte holde seg i ro en måned.
- Som om ikke dette var nok, hadde han i høst et fall på en sykkeltur, som medførte kragebeinsbrudd og ytterligere to måneders avbrekk.
Derfor ble gullmedaljen i juniorklassen i NM terrengløp lang løype en gledelig – og høyst fortjent – opptur for løpetalentet, som fikk hele banesesongen ødelagt.
– Jeg har bare fått trent en måned før dette løpet, så nå er jeg litt overrasket. Men desto mer glad for at de tunge periodene med skader endte så godt, sa Ibrahim fornøyd til Friidrett da de seks kilometerne var unnagjort.
Kopierte lillesøster
Lenge hadde han en hard kamp med Philip Massacand fra Gneist, som vant 17-årsklassen i fjor. Men på den siste av de tre rundene satte han inn de avgjørende rykkene som ga ham en seier med god margin.
– Det smakte godt også med tanke på at jeg ble fjerdemann i fjor, og at min lillesøster Anisa vant 15-årsklassen i terreng-UM kort løype i fjor. Nå er det 1-1 mellom oss, sa 19-åringen, som opprinnelig er fra Marokko og som i flere år har bodd i Spania.
Nå har familien flyttet til Oslo etter to år på Lillehammer. Der har Ibrahim utviklet seg fint med faren Mustafa og superveteranen Trygve Bjark (84) som kyndige trenere.
– Dette var min avskjedsgave til Trygve med takk for to flotte år, sa junioren med et smil.
Andrea forlenget gullhøsten
Høydepunktet var naturligvis gullet på 3000 meter hinder i hoved-NM i Bergen. Men triumfen i junior-NM terrengløp lang løype, der hun tok bronse i fjor, var et hyggelig sesongpunktum.
– Jeg har vært sliten etter NM i Bergen, og måtte ta ei rolig uke. Planen her var først og fremst å få ei god økt, men jeg var usikker på hvor mye krutt jeg hadde igjen i beina i avslutningsløpet. Derfor valgte jeg å løpe litt avventende på den første av de to rundene. Heldigvis svarte kroppen bra, og det var fint å kjenne at fartsøkningen på andrerunden holdt til gull, sa 19-åringen fra Runar etter å ha slått argeste konkurrent, klubbvenninnen Mari Roligheten Ruud, med 15 sekunders margin.
Brøt en barriere
Løpet var en ny bekreftelse på at Sandefjord-jenta har tatt store steg på de lengre distansene denne sesongen – all usikkerheten rundt koronaepidemien til tross.
Det begynte med en bunnsolid 3000 meter i Tønsberg 30. mai. 9.20,01 var langt i overkant av forventningene, fire måneder etter at hun hadde tatt sølv i inne-NM med 9.44,48.
På 1500 meter har hun forbedret seg med nesten fire sekunder, til 4.23,06. Men det er selvsagt prestasjonene på 3000 meter hinder som har gledet mest. Etter debuten med 10.16,46 i Lahti midt i juli, tok hun to store jafs og endte opp med 9.57,95 i gulløpet på Fana stadion – åttende best på den norske alle tiders-statistikken.
U23-em er målet
– Under 10 blank ble etter hvert sesongmålet, og derfor ble NM-løpet en dobbelt seier for meg, sier den talentfulle vestfoldingen, som breddfull av motivasjon våger å sikte betydelig høyere neste år.
– Treneren min, Tord Mortensen, tror jeg kunne ha løp ned mot 9,50 i år i et godt felt. Så 9,45 bør kanskje være realistisk neste år, sier Andrea.
Da blir U23-EM i Bergen det store målet. Og da blir godfølelsen etter å ha lyktes så godt på EM-arenaen i år veldig fin å ha med seg!
Maria over i nytt løperliv
For Tjalve-løperen handlet ikke terreng- NM bare om å sikre seg sølvmedaljen bak storfavoritten og klubbvenninnen Karoline Bjerkeli Grøvdal. Det innebar også avrunding av et kapittel i hennes løperliv.
Nå er hun supermotivert for å ta fatt på et nytt. Det vil handle om satsing på maraton.
– Jeg tror det er langløp på asfalt jeg har best forutsetninger for, og maraton som vil passe meg best, sier den løpeglade milslukeren til Friidrett.
Modningsprosess
Fra nå av retter hun blikket fram mot en høst og vinter med trening for maraton. Det er noe hun har tenkt på en god stund. Nå har tankeprosessen modnet seg ferdig.
– Jeg føler jeg har bygd meg godt nok opp gjennom noen år til å ta dette steget nå, forklarer Maria, og sikter da først og fremst til de to årene hun har tilbrakt i Oslo-klubben Tjalve under kyndige ledelse, først av Knut Kvalheim og fra i fjor Audun Nordtveit.
Denne lærerike perioden har hun åpenbart brukt godt. Og namdalingen vet hva hun går til.
– Det blir enda mer trening. Mye lik den jeg er blitt vant til, men enda lengre langturer, og i høyere tempo. Men jeg er glad i å trene, så dette ser jeg fram til. Og jeg er veldig motivert for nysatsingen, fastslår den treningsvillige 28-åringen fra Namsos.
Debut neste høst
Når debuten på den klassiske distansen vil skje, vet hun ennå ikke.
– Jeg vil bruke vinteren og våren til å forberede meg så godt som mulig. Mest sannsynlig blir det ikke før til høsten neste år. Men jeg vil nok prøve meg på noen halvmaratonløp i mellomtiden for å «smake på» det nye løperlivet, fastslår Maria Sagnes Wågan, som i Skien løp inn til sin NM-medalje nummer 22, alle typer mesterskap inne og ute medregnet, siden hun for alvor startet sin friidrettssatsing, som virkelig skjøt fart i 2016.
Det har foreløpig blitt fem innholdsrike år. Nå toner hun ned bane- og terrengløp, og håper på en like hyggelig årrekke på asfalten.