Alle er vi spente på hvilke konsekvenser den dramatiske situasjonen vil få på alskens samfunnsområder når vi en dag kan vende tilbake til hverdagen. Friidrettspresidentens aller største bekymring er det som skjer, eller ikke skjer, på grunnplanet i den store organisasjonen – i klubbene.
– Det er trenings- og konkurransetilbudet til de utallige utøverne i barne- og ungdomsklassene som er min aller største bekymring midt oppe i all elendigheten, sier Ketil Tømmernes til Friidrett.
– Vil fraværet fra friidrettsbaner og treningslokaler medføre at de ikke kommer tilbake igjen? Og hva med trenere, ledere og alle frivillige, vil de også få en knekk – det store engasjementet som sådant likeså?
KAN KOMME STYRKET UT
Bergenseren mener problemstillinger som dette er den største utfordringen norsk friidrett nå kan stå overfor. At den allerede eksisterende trenden med frafall i en sårbar alder vil bli ytterligere forsterket.
Men samtidig er han rask med å legge til: –Krisen kan også få den motsatte effekten.At alle som nå har vært tvunget bort fra treningsgrupper og fasiliteter, og blitt henvist til å holde på for seg selv, søker sammen igjen i et fellesskap som dermed blir styrket. La oss håpe på en slik utgang! Dersom alle gjør sitt for det, skal vi klare å snu det negative til noe som hele friidrettsfamilien vil vokse på.
STORT INNTEKTSTAP
I likhet med alle andre organisasjoner i sitt slag, opplever Norges Friidrettsforbund et alvorlig inntektstap som følge av koronakrisen.
– Vi taper selvsagt penger når aktiviteten er lik null, fastslår presidenten.
Han sikter da til tapte lisensinntekter, samt det man har av sponsoravtaler knyttet direkte opp mot aktivitet.
– Men heldigvis har vi en stor andel sikre inntekter. Vi har gode og langsiktige sponsoravtaler, som sikrer oss en grei aktivitet. Sponsorinntektene våre opprettholdes i stor grad, noe som innebærer at våre kontrakter med de beste utøverne ikke er berørt, framholder Tømmernes.
I sentraladministrasjonen på Ullevaal stadion er imidlertid stillingene redusert med 20 prosent. De ansatte i kretsene var ikke permittert da dette intervjuet ble gjennomført, men det er en vurdering som gjøres fortløpende av generalsekretæren i administrasjonen.
– Kretsleddet er et viktig bindeledd ut mot klubbene og arrangører. Her er det mange spørsmål om justeringer av arrangementer, retningslinjer og oppfølging. Derfor har ikke de blitt berørt i vesentlig grad i første fase. Vi får se etter hvert om det vil være like stor pågang på kretsapparatet. De gjør et stort stykke arbeid med oppfølging av klubber og arrangører, og mye annet, forklarer presidenten.
TINESTAFETTEN: I stedet for det vanlige og godt innarbeidede konseptet, som ikke lot seg gjennomføre i år, inviterer forbundet og TINE til det de kaller «verdens største avstandsstafett». FOTO: NTB SCANPIX
KREATIVE LØSNINGER
Han gleder seg også over mange kreative innfallsvinkler for å holde aktivitet i gang, og trekker i så måte fram TINEstafetten 12. mai som et meget godt eksempel.
I stedet for det vanlige og godt innarbeidede konseptet, som ikke lot seg gjennomføre i år, inviterer forbundet og TINE til det de kaller ”verdens største avstandsstafett”.
”Det er få arenaer som samler like mange barn og unge som TINEstafetten, og nettopp derfor kan ikke stafetten gjennomføres helt som planlagt i år. Det betyr likevel ikke at alt håp er ute for den nasjonale løpefesten. Faktisk er ambisjo- nen å få med enda flere! Hvem som helst kan delta – ikke bare elever, men små og store søsken, foreldre, besteforeldre, venner og naboer, der de er”, heter det på stafettens hjemmeside.
Tanken er at deltakerne i stedet for å løpe sammen rent fysisk samles digitalt. Det nye formatet er kort fortalt et Facebook-arrangement, med livesending på morgenen og påfølgende løping hver for seg utover dagen, som så blir registrert av familier og lærere.
(Les mer om opplegget på tine.no/tinestafetten.)
– Et prima eksempel på å komme seg over på offensiven etter at det verste koronasjokket harlagt seg, kommenterer Ketil Tømmernes.
TETTPAKKET HØST?
Dersom situasjonen tillater å åpne opp for arrangementer i løpet av sommeren, ser presidenten for seg en usedvanlig travel høstsesong.
– Vi kan komme til å få en stor opphopning av stevner utover høsten. Det må vi bare se på som positivt, for da gjelder det å komme raskt i gang igjen, og det med en massiv aktivitet for å inspirere klubber og frivillighet – de som først og fremst driver idretten vår – til fornyet engasjement, understreker han.
Blant arrangementene som er omberammet til høstsesongen er hoved-NM i hans hjemby Ber- gen, som ble flyttet fra 19-21. juni til 18-20. september.
– Det kan godt tenkes at også NM-arrangørene må foreta visse tilpasninger til situasjonen. Det skorter ikke på gode forslag til ekstraordinære tiltak. Uansett vil det være viktig å få avviklet mesterskapet, ikke minst med tanke på at arrangørene trenger en slik gjennomføring foran sin store oppgave neste år, U23-EM, påpeker Tømmernes.
GOD OMSTILLINGSEVNE
Han har for øvrig god kontakt med elitesjiktet i norsk friidrett, og et klart inntrykk av at det trenes godt – den dystre situasjonen til tross.
– Du kan få gjort veldig mye godt treningsarbeid i en tid som dette, og jeg opplever at våre beste har god kontroll og har tilpasset seg situasjonen bra. Evnen til å omstille seg treningsmessig er stor, selv om sommerens store mesterskap gikk i vasken. Jeg håper og tror at de i stedet for å la seg knekke heller vil glede seg voldsomt til å komme i gang igjen, og at klarsignalet for ”normale tider” vil gi dem en energiboost, sier Ketil Tømmernes, som har dette budskapet til den store og mangfoldige norske friidrettsfamilien i en vond og meget spesiell tid:
SAMHOLD GIR STYRKE
– Det er viktig å akseptere situasjonen og se framover. For dette kommer til å gå over. Når den dagen kommer, er det om å gjøre å være best mulig forberedt. Det gjelder både utøvere, trenere og ledere, ja hele organisasjonen som sådan. Da vil vi komme ut av dette som et sterkere og bedre fellesskap.
– Stå sammen, vær tålmodige og framfor alt lojale mot det myndighetene bestemmer og tilrår. Og så gleder vi oss alle til neste friidrettssesong. Enten det blir innen- eller utendørs. For der er friidretten heldig som har aktivitet 12 måneder i året. Mens andre har en sesong på bare noen måneder, er vi aktuelle året rundt!
Det smeller skikkelig hardt i presenningen inne på låven – når Ola pælmer diskosen hardt og aggressivt, av all kraft – fra kort hold. Lyden minner nesten om et børseskudd. Her er det mye rå kraft ute og går – fra kastarmen til 25-åringen, som er den nordmannen som har kastet tredje lengst i kongeriket gjennom alle tider.
Bare Knut Hjeltnes – med sin norske rekord på 69,62 satt i 1985 og Svein Inge Valvik – med et kast på 68.00 meter i 1982, har bedre bestenoteringer.
Ola oppnådde 67.78 i fjor i Albufeira i Portugal – under et Diamond League-stevne.
– Drømmen er å passere 70 meter. Men det skjer kanskje ikke før om tre år. Da er jeg statistisk på høyden som kaster. Jeg har ikke dårlig tid, smiler den sympatiske bygdegutten.
Han gjorde bygutt av seg for noen år siden, da han flyttet fra «epleblomst-kommunen» Lier – til en leilighet i Gågata i Drammen. Men veien hjem til Haslenes gård på Egge, er kort. Der har Ola ypperlige treningsforhold.
IKKE DÅRLIG TID: – Drømmen er å passere 70 meter. Men det skjer kanskje ikke før om tre år. Da er jeg statistisk på høyden som kaster, forteller Ola. FOTO: TORE SHETELIG
FIKK NOEN EKSTRA VEKTER
–Det eneste jeg trengte å forandre på – i forbindelse med tiltak angående virussmitte, var at jeg fikk noen ekstra vekter bragt hjem til gården fra Olympiatoppen. Dermed har jeg en enda mer komplett gym på låven, forteller Ola til Friidrett.
–Ser du oransje plastkjeglen jeg har satt opp der borte på jordet. Her om dagen kastet jeg fram til den. Det er 66 meter. Så jeg er i god rute, melder liungen.
Han har kastet 12 centimeter over OL-kravet på 66 meter.
HAR EGEN KASTRING
Han har en egen, permanent kastring på enden av jordet, og elsker å trene i vestavind. Da går diskosen aller best.
–Jeg har vært veldig heldig med været i år. Jeg kunne begynne å trene på jordet allerede i februar. Litt is var det, men pytt, pytt. Inne på gymmen i låven, er markløft favoritten – når det skal lempes jern.
– Jeg har 333 kilo i markløft. Det er ikke mer enn 20 kilo bak den norske rekorden, forteller Ola.
HELDIG MED VÆRET: –Jeg har vært veldig heldig med været i år. Jeg kunne begynne å trene på jordet allerede i februar, sier Stunes Isene. FOTO: TORE SHETELIG
EGET TRENINGSPARADIS
Ola har reist til sitt eget treningsparadis seks dager i uka – siden virus-restriksjonene ble innført. Viruset stoppet sommer-OL i Tokyo. Lekene ble flyttet til 23. juli neste år – på grunn av Korona-virusets herjinger verden over. –Det er synd det ikke ble noe OL i år. For jeg hadde veldig lyst til å prestere der. Men helsa går helt klart foran idretten. Sånn må det være, sier diskoskjempen.
TONJE HAR FÅTT EN NY VÅR
Utøverne bruker stor grad av oppfinnsomhet – for å holde treningsintensiteten oppe – i disse Korona-tider. Tonje Angelsen (30) har trent ekstra mye utendørs – i trapper.
NY VÅR: –Du kan på flere måter si at jeg har fått en ny vår. Jeg har innledet et veldig godt og inspirerende samarbeid med Andreas Thorkildsen og Hanne Haugland. FOTO: NTB SCANPIX
–Du kan på flere måter si at jeg har fått en ny vår. Jeg har innledet et veldig godt og inspirerende samarbeid med Andreas Thorkildsen og Hanne Haugland. Jeg trener i en liten gruppe – sammen med spydkasterne Sigrid Borge og Sara Kolak. Andreas legger stor vekt på turnelementet. Jeg har ikke brukt turn i treningen på mange år. Så det er veldig nyttig for meg. Dessuten har jeg gjort mye bra styrketrening der, forteller Tonje.
Hun har mye godt å si om trener-kvalitetene til 38-år gamle Andreas, som har fem gullmedaljer – inkludert OL-gull i Athen i 2004 og Beijing i 2008. En gang i uka trenes hun av Hanne Haugland. 52-åringen som i 1997 tok gull i VM i Athen.
–Jeg er overrasket – når det gjelder hvor like vi er når det gjelder filosofien – om hva som skal til for å bli bedre, sier trønderen.
Hun opprettholder i tillegg det mangeårige samarbeidet med sin Trondheimsbaserte trener Roger Hollup.
–Totalt sett, har jeg forbedret med mye på styrke og fart.
Tonje er nå ferdig med utdannelsen som fysioterapeut, og skal gå løs på den siste halvdelen av turnusåret sitt. Hun har 1,97 som personlig rekord.
Drømmer du om to-meteren?
– Ja, så klart. Særlig nå som OL ble utsatt til neste år. Nå er ikke lenger OL det nærmeste og største målet, men å hoppe høyt.
TRENER EN AV GANGEN I KJELLER
Sleggekaster Eivind Henriksen (29) sier at situasjonen er veldig spesiell. Men han er blitt godt tatt vare på av klubben sin, som har tilrettelagt mulighetene for trening godt.
LAGT TIL RETTE: Sleggekaster Eivind Henriksen (29) sier at situasjonen er veldig spesiell. Men han er blitt godt tatt vare på av klubben sin, som har tilrettelagt mulighetene for trening godt. FOTO: NTB SCANPIX
–Tjalve har kjøpt tredemøller. Vi har installert dem i kjelleren – i et bygg som klubben kjøpte relativt kort tid før Korona-krisen. Vi ryddet plass på det tidligere lageret. Der fikk vi også inn løftestenger og vektskiver. Der trener vi en av gangen – for å unngå smittefare, forteller Eivind. Jeg har også fått låne utstyr fra Olympiatoppen. De har vært veldig behjelpelige, legger han til.
Oslo-gutten har den norske rekorden på 78,25 meter fra et stevne i Hessen i juni 2019. han har tatt ti NM-gull på rad.
MARCUS STAKK TIL SVERIGE
Kulestøteren Marcus Thomsen (22) fra Voss kastet seg i bilen tidlig om morgenen – etter at statsminister Erna Solberg 12. mars proklamerte de første strenge og helt nødvendige Korona-tiltakene.
DRO TIL NABOLANDET: Kulestøteren Marcus Thomsen fra Voss kastet seg i bilen tidlig om morgenen – etter at statsminister Erna Solberg 12. mars proklamerte de første strenge og helt nødvendige Korona-tiltakene. FOTO: NTB SCANPIX
– Jeg reiste rett til Sverige. Her i Växsjö i Småland har jeg kunnet trene helt som vanlig. Treneren min bor her, og vi har samarbeidet i tre år. Jeg har hatt fri tilgang til idrettshall og styrkerom. Eneste minuset er at jeg ikke har fått sett familien min i Norge på veldig lenge. I så fall måtte jeg ha vært i karantene i to uker. Da er det bedre å være i Sverige – for å holde fullt trøkk på treningen.
Markus har tre NM-gull. Han vant U-20 EM i Grosseto i 2017.
HEDDA TRENER I GARASJEN
Hedda Hynne (30) har holdt dampen oppe – ved å trene i garasjen. Hjemme i Trondheim, har hennes samboer og trener Erik Sakshaug innredet gym der.
INNE OG UTE: Hedda Hynne har hatt godt treningsutbytte ved innsatsen som er lagt ned i garasjen – pluss mye løping utendørs. FOTO: RONNY SOLHEIM
Treneren til mellomdistanseløperen sier at hun har hatt godt treningsutbytte ved innsatsen som er lagt ned i garasjen – pluss mye løping utendørs. De har hele tiden hatt tilgang til bane i Trondheim.
Hedda, som kom til semifinalen på 800 meter i VM i Doha i september i fjor. Har personlig rekord på 2.00,94.
Hun vant NM i 2019 utendørs. Hedda ble også norsk mester innendørs i 2012 og 2015. Hun fikk sin OL-debut i 2016 i Rio de Janeiro, som første norske kvinne på 800 meter i et OL.
SAVNER RANHEIMHALLEN
Lengdehopperen Ingar Kiplesund (23) har savnet å kunne trene i Ranheimhallen, slik han pleier.
IKKE HELT FORNØYD: Det er blitt mange kalde økter ute, sier Kiplesund. FOTO: NTB SCANPIX
–Her i Trondheim har jeg ikke hatt noe sted å trene inne. Det har jeg savnet veldig. Det er blitt mange kalde økter ute. Men det har hjulpet at svigerfar har hjulpet meg å innrede et treningsrom – hvor jeg har tredemølle.
Ingar satte ny norsk rekord 17. august 2019 – med 8,10 meter, under et stevne i Sierra Nevada i Spania. Dermed slettet han den eldste individuelle norske rekorden i norsk friidrett – etter at Kristen Fløgstad hadde innehatt rekorden på 8,02 i hele 46 år.
TRAURIG TID FOR BEATRICE
Sleggekasteren Beatrice Nedberge Llano (22) har hatt en traurig tid – mutters alene i Tempe i Arizona. Bergenseren har møtt både stengt friidrettsbane og vektrom. Hun ble også tidlig nektet enhver kontakt med treneren sin – på grunn av smittefaren.
STUSSELIG: Beatrice Nedberge Llano har hatt en kjedelig tid, helt alene i Arizona. Men studenten har holdt treningen og motet oppe – mot alle odds. FOTO: PRIVAT
– Jeg løste det ved å sette opp et nett under tribunen, og så kastet jeg inn i nettet. På plattingen der fikk jeg også gjort mage- og ryggøvelser. Jeg klarte også krangle meg til en vektstang med 50 kilo på. I tillegg har jeg brukt medisinballer. Jeg har også løpt – utendørs.
– Du er ikke typen som gir lett opp – i hardt virusrammede USA?
– Nei, det gjelder å se mulighetene og tenke positivt, sier utøveren fra Laksevåg Turn og Idrettslag. Hun har fire NM-gull og norsk rekord på 71,43.
Rett før påske var mesteparten av fokuset rettet mot å komme seg hjem til Norge.
Hun ser fram til å kunne løfte og kaste skikkelig igjen.
HJEMMEKOSELIG FOR SONDRE
Stavhopperen Sondre Guttormsen (20) er en av de norske topputøverne som har kommet best fra den svært krevende situasjonen denne våren. Han har kunnet trene hjemme – i familiens innglassede hagestue på Ski.
HJEMMEKOSELIG: Sondre Guttormsen trener hjemme i hagestua på Ski. FOTO: PRIVA
I lyse og trivelige omgivelser han fått plassert vekter og annet utstyr der. Sondre trener også balanse i de hjemmekoselige omgivelsene.
Jeg har også hatt tilgang til friidrettsbanen her på Ski, så jeg har vært heldig – midt oppe i det hele. Dessuten har jeg fått hjelp av pappa – Atle, til å få oppgradert treningsrommet mitt i kjelleren. Der trener jeg med tyngre vekter, sier Sondre.
Han satte ny norsk rekord med 5,75 meter – under EM-finalen i Berlin. Det ga ham en delt sjetteplass. Hoppet var tre centimeter bedre enn den gamle norske rekorden til Trond Barthel – på 5,72 fra sommeren 1996.
Sondre tok gull i nordisk juniormesterskap i Umeå i 2017.
FAKTA
Ola Stunes Isene
Klubb: IF Sturla Født: 29. januar 1995 på Drammen sykehus Sivil status: Samboer Høyde: 1,92 cm. Vekt: I underkant av 120 kilo. Meritter: Har to NM-gull – i 2018 og 2019. Tok sølv i stille høyde i innendørs- NM i Bærum i februar. Ved siden av satsingen: Er trener for unge kastere i Sturla to ganger i uken.
PS. Ola kastet 67,80 meter like før magasinet gikk i trykk. Dette er ny treningsrekord for Stunes Isene -og det på hjemgården.
Ingeborg har ikke rukket å prøve noe annet enn 800 meter i konkurranse hittil. Men der har jenta fra Dalsbygda levert varene til gangs. I UM innendørs i Bærum Idrettspark – i begynnelsen av mars, løp tenåringen på 2.09.94, og vant sin klasse.
Ren-Eng-løperen satte dermed ny mesterskapsrekord, og kom under kravet til sommerens Europamesterskap for U 18 i Italia.
Hun var raskest av alle jenter i mesterskapet – uansett alder.
–Jeg var veldig godt fornøyd med det løpet. Moro å perse så mye. Det raskeste jeg hadde løpt på tidligere var 2.12. Men det var utendørs. UM var min aller første konkurranse innendørs forteller Ingeborg Østgård til Friidrett.
SNØEN LIGGER LENGE: I Dalsbygda, på hjemgården til Ingeborg Østgård, 750 meter over havet. Her er hun ute på løpetur i fjellbygda. FOTO: PRIVAT INGEBORG ØSTGÅRD Pappa
VELDIG ALLSIDIG
Det spesielle med Ingeborg, er at hun ikke deltok i sin første friidrettskonkurranse før hun var 16 år. Før det hadde hun kun konkurrert i langrennsløypa – siden hun var 12. I tillegg spiller hun fortsatt fotball. Allsidigheten står så til de grader i høysetet.
I sin debutsesong i fjor vant hun først kretsmesterskapet i terrengløp på Moelv.
– Det var veldig overraskende, og skikkelig artig, sier Ingeborg.
Trener Dag Meli forteller at hun var veldig spent på forhånd, og beskjedent la seg langt bak i feltet i begynnelsen.
UTEN PIGGSKO I JUNIOR-NMZ
–Men så skjønte Ingeborg at hun hadde mer krefter, gikk opp i tet, og vant lett.
Debuten på bane kom i junior-NM i Sigdal i slutten av august. Da hadde hun fortsatt ikke skaffet seg piggsko.
– Ingeborg løp i joggesko, men ble litt for het på grøten, og endte på 4. plass på 800.
Så var det tid for bedre beintøy. Før UM på Jessheim i september ble de nye piggskoene testet – på tartanbanen til Ren-Eng.
– Jeg ga beskjed til Ingeborg om at hun måtte nøye seg med å løpe 400 meter med nyskoa. Jeg ville ikke ha noen skader, forteller treneren.
1. PÅ PALLEN: Ingeborg på seierspallen i UM på Jessheim, sammen med Johanna Ågesen Tofte, som ble nummer to på 800 meter. FOTO: TORE SHETELIG.
GJORDE SOM HUN VILLE
Ingeborg ble ungdomsmester i 16-årsklassen på Jessheim. Spurten hennes ble avgjørende.
– Samme historien gjentok seg i UM i terrengløp i Frognerparken. Hun lå lenge bak, men fra 150 meter og inn, gjorde hun som hun ville med konkurrentene. Imponerende av en løper med så lite rutine, sier Dag Meli.
Dermed var det klart for Ingeborgs første utenlandsoppdrag. Hun vant nordisk mesterskap i terrengløp for juniorer – i Heinola i Finland.
– Etter prestasjonen der, var både Ingeborg og jeg skuffet over at forbundet ikke sendte noen jenter til EM i terrengløp i Portugal. Hun burde ha fått prøve seg der. Ikke minst som en inspirasjon. Det har jeg sagt fra til forbundet om.
Stortalentet er kjent for å løpe smart, og har ofte mer å gi enn alle de andre i feltet i innspurten.
– Hun har størst mulighet på 1500 meter, med sin hurtighet og gode utholdenhet. Ingeborg skulle egentlig løpt den distansen i junior-NM i Sigdal, men hennes pappa. Håvard fikk, ikke noen fjøsavløser.
Hvor langt kan Ingeborg drive det?
–Hun kan bli en løper av internasjonalt format. Helt på høyde med Karoline Bjerkeli Grøvdal. Hun har de fysiske forutsetningene og talentet, sier treneren.
SER FRAM TIL 1500 METER
Ingeborg selv ser fram til å prøve seg på en 1500 meter denne sesongen.
– Men jeg vet jo ikke når det kan bli. Alt er jo satt på hold av konkurranser på grunn av Korona- viruset.
– Ellers var jo målet mitt U 18 EM i Italia. Men da det ene stevnet etter det andre ble avlyst, trøstet jeg meg med å gå enda mer på ski. Snøen ligger jo ekstra lenge her i hjembygda, og jeg kan spenne på meg skiene rett utenfor stuedøra. Her er det stabile snøforhold hele vinteren. Det er jo en stor fordel, forteller Ingeborg.
Hjemgården på Nysen ligger 750 meter over havet, så hun får nesten gratis «høydetrening» i fjellbygda hver dag.
Mye av friidrettstreningen foregår også i hjemtraktene – for det langt til nærmeste kunststoffbane.
NATURTALENT: – Jeg har ikke tenkt å velge mellom ski, friidrett eller fotball – ennå, sier Ingeborg Østgård. FOTO: PRIVAT
LØP FORT – PÅ DIREKTEN
–Hun er det største råtalentet siden Jakob Ingebrigtsen dukket opp. Uten at jeg dermed sier at Ingeborg blir like god som Jakob. Men hun har fortsatt trent lite friidrett. Få har løpt så fort – på direkten. Husk på at Ingeborg er veldig allsidig. Sist vinter konsentrerte hun seg om ski. Hun er også en rask og teknisk god fotballspiller, sier Dag Meli.
– Det er 12 mil hver vei til hjemmebanen til Ren-Eng. Den ligger på Åkrestrømmen i Rendalen, så det blir en stund mellom hver gang jeg får trent der, forteller løperen selv.
STOLER PÅ SPURTEN
Hvordan vil du karakterisere deg selv som løper?
–Jeg har såpass stor lungekapasitet, fordi jeg driver med langrenn – at jeg holder trøkket bra oppe underveis i løpet. Og så har jeg god hurtighet. Jeg stoler på spurten min.
Har du noen spesielle mål i mesterskap – langt der framme, når du blir voksen?
–Nei, jeg bare løper fordi det er artig. Jeg liker å være allsidig. Idrettene jeg driver med, passer godt sammen.
Østerdølen tar all rosen med stoisk ro. Hun er en ydmyk og ganske beskjeden type. Men når startnummeret kommer på, er det slutt på det. Da våkner konkurransedyret.
Ingeborg valgte å bli boende hjemme i Dalsbygda – framfor hybelliv og skigymnas. Selv om det betyr en drøy halvtime hver vei – til Røros videregående skole, der hun går første året. Hun får dermed trent bra på ettermiddag og kveldstid i hjembygda. Det byr seg også mulighet til å trene litt i skoletiden – ettersom hun er en del av toppidrettstilbudet på skolen i Bergstaden.
TRENER BRA
Tenåringen gjør en veldig bra treningsjobb. Ikke minst på tredemølla hjemme – særlig i tider hvor fellestrening bare har vært å glemme. Ingeborg kommer fra en familie der de er vant til å jobbe hardt.
Pappa – Håvard, kombinerer to jobber. Han er elektriker, og så steller han de 16 mjølkekyra vi har her på gården. Mamma – Heidi, jobber i barnehage, forteller Ingeborg.
Selv vet hun – naturlig nok, ikke ennå hvilket yrke hun skal velge. Det eneste som er sikkert, er at Ingeborg er veldig glad i matematikk og naturfag. Hun skal ta realfag – når elevene møtes til oppstart i annen klasse på Røros videregående skole til høsten.
TRENER: – Håvard Østgård og jeg satte oss ned forrige vinter, og laget et treningsprogram i friidrett til Ingeborg, sier Ren-Eng-leder Dag Meli. FOTO: PRIVAT
OPPDAGET AV GYMLÆREREN
Det var gymlærer Ingemar Lingsell på Os ungdomsskole som slo alarm om at han hadde funnet gull. Da Ingeborg i tiendeklasse satte løyperekord i den to kilometer lange testløypa ved skolen, tok han kontakt med ledelsen i Ren- Eng. Eller Rendalen og Engerdal, som forkortelsen står for.
Therese Johaug hadde løyperekorden da hun gikk på Os ungdomsskole. Ida Meli Narbuvoll slo den sju år etterpå, og så kom Ingeborg.
–Helt rått at Ingeborg slo rekorden min, sier Therese Johaug
– Ingeborg har et vanvittig talent, og kan bli veldig god, sier Therese Johaug.
Begge er vokst opp på gårder med melkekyr – i en bygd som ligger så høyt over havet at klimaet gjør åkerbruk vanskelig. Ingeborg og Therese er medlem av de samme klubbene. De representerer FIK Ren- Eng og IL Nansen. De to nord-østerdølene elsker å løpe. 31 år gamle Therese har fått mer og mer sans for å konkurrere på bane – i lange løp.
Hvordan ser du på den raske framgangen hennes i friidrett – på kun én sesong?
– Det sier litt om hva som bor i Ingeborg. Med riktig og fornuftig trening kan hun komme langt, sier Therese Johaug – i intervju med Friidrett.
Er det moro at det er kommet én til som er med på å sette Dalsbygda på kartet?
–Det er jo helt fantastisk at vi har fire jenter fra ei lita fjellbygd på 500 innbyggere i Norges- og verdenstoppen. (De to andre er langrennsløperen Magni Smedås og friidrettsutøveren Ida Meli Narbuvoll).
Hva synes du om at Ingeborg har slått rekorden din fra testløypa på Os Ungdomsskole?
– Det er helt rått.
LUFTA ER SPESIELL
Er det noe spesielt med lufta i Dalsbygda?
–Ja, uten tvil, smiler Therese Johaug. Håper du på å det blir mulighet til å gå stafett i NM med Ingeborg og Magni for IL Nansen til vinteren?
– Selvsagt, det hadde vært veldig gøy, sier kvinnen som er blitt betegnet som rene seddelpressen etter sist sesong i skisporet, da hun sopte inn 2,58 millioner kroner i premiepenger.
Ingeborg har så vidt fått vekslet noen ord med Therese, sambygdinger som de er i Os. Familien til Therese bor bare et par kilometer unna.
HELT RÅTT: Therese Johaug synes det er helt rått at Ingeborg har tatt rekorden hennes i testløypa på Os Ungdomsskole. FOTO: TORE SHETELIG.
HAR INGEN FORBILDER
Er Therese forbildet ditt?
– Nei, det kan jeg ikke si at hun er. Jeg har ingen forbilder. Men jeg respekterer henne – for alt hun har fått til.
De to hadde planlagt å gå på lag sammen i stafett – for IL Nansen, i teamsprint fristil kvinner – i NM del to, på Lillehammer i slutten av mars. Men rennet ble avlyst på grunn av Korona-viruset.
FAKTA
Ingeborg Østgård
Født: 5. oktober i 2003 på Røros sykehus. Sivil status: Single Høyde: 1.68 cm. Favorittmat: Den hjemmelagde pizzaen til pappa Håvard. Andre interesser: Er med venner. Ser litt på Netflix. Har ingen favorittserie. Skiprestasjoner: Tok bronse i hovedlandsrennet på Gålå i 2019 – i 16-årsklassen. Vant i 2020 et renn i Norgescupen for junior 17 år. Ble nummer tre sammenlagt.
Den slanke og langbeinte tometersmannen, som blir 20 i september, er i ferd med å ta lange kliv – bokstavelig talt – mot norsktoppen på 800 meter. Tilbake etter en langvarig skade tok han i 2018 et kvantesprang, da han pushet pers’en sin med over seks sekunder på det som er blitt spesialdistansen. I fjor forbedret han seg med ytterligere tre og et halvt – til 1.52,89.
I sommer akter han å ta såpass til, og vel så det. 1.50-grensen skal sprenges, og det ettertrykkelig. Første steg på veien tok han i vinterens innendørs-NM, der han ble firer med 1.51,42.
DRØMMER OM OL OG VM
– Årets mål er å komme meg et godt stykke ned på 1.48-tallet. Skulle jeg få fram 1.47, vil jeg bli kjempefornøyd, sier den ambisjonsrike BULgutten til Friidrett, og letter samtidig litt på sløret om sine langsiktige tanker:
– Jeg håper å ta så store steg som mulig år for år, og se om det kan bli nok til å representere Norge i VM og OL, slik onkel Atle gjorde.
Om den drømmen skulle bli oppfylt, vil det i så fall innebære at familierekorden på 800 meter vil leve farlig. Onkel Atle noterte seg for 1.43,69 i 1995.
– Det er vanvittig fort. Men det er viktig å ikke lage seg tidsbarrierer. Ting går framover i idretten, og ingenting er umulig, er ungguttens kommentar til det.
Klarer han å komme seg opp på det nivået, vil nok familierekorden på den halve distansen heller ikke være trygg. Den tilhører pappa Quincy og lyder på 46,11. For avkommet er den første til å innse at han må bli mye raskere enn pers’en på 49,21 fra i fjor, dersom han skal få realisert drømmen.
HARDKJØR: Jørgen Kåshagen (til høyre) tilhører Jan Hermann Hordviks treningsgruppe, men er med Leon Douglas på ei økt i uka under kyndig oppsyn av Leons pappa Quincy.
VENDEPUNKT I GÖTEBORG
Leon Samuel Douglas Mjaaland er blitt trent av sin far siden han så smått begynte med friidrett én dag i uka som 11-åring. Inntil han fylte 12 var håndball hans idrett, men fra han var 14 trappet han opp friidrettstreningen til to-tre ganger i uka hjemme på Nesodden.
Der var Quincy trener i stedets blomstrende friidrettsmiljø med Stig Roar Husby som primus motor. Sommeren 2014 slang Leon seg med faren på klubbturen til VU-spelen i Göteborg, vel så mye av sosiale grunner som sportslige.
Han stilte til start på 300 meter i sin klasse, noe som ble en god opplevelse. Så god at det ble tent en gnist i ham.
– Da gikk det opp for meg hvor skikkelig gøy friidrett var. Dette ble et vendepunkt for meg, ja for pappa også, forteller Leon, og Quincy samtykker:
– For ikke å snakke om det samme stevnet året etter. Da havnet han i A-heatet og fi kk bane 1, en real utfordring for en kropp på 1,92. Han kvitterte med å løpe på 40,3. Da skjønte jeg for alvor at denne gutten kan bli god!
LANGVARIG SKADEAVBREKK
Fra da av startet tenåringen med systematisk trening fem dager i uka, og konkurrerte jevnt og trutt. Året etter begynte han på Wang Toppidrett, der han fortsatte å bygge en god base under god oppfølging, framfor alt av John Ertzgaard.
Men høsten 2016 ble det bråstopp. Leon forteller:
– Under UM-stafetten i Sandnes pådro jeg meg en alvorlig hamstringsskade i høyre lår, som skulle vise seg å bli langvarig. Jeg kunne ikke trene for fullt på et år. Jeg trente forsiktig fram til våren 2017, med fint lite løping og absolutt ingen hopping. Sommeren 2017 bygde jeg meg bra opp igjen, fortsatte den gradvise opptrappingen gjennom påfølgende vinter og kom til 2018-sesongen mye bedre enn før jeg skadet meg.
– Framgangen ble deretter, og heldigvis fortsatte den i fjor. Men jeg følte jeg hadde enda mer inne enn det jeg fikk ut, for vurdert i ettertid må jeg nok innrømme at jeg tok det litt for rolig i sommerferien. Det tar jeg med meg som en god erfaring.
FAMILIEKJÆR: Quincy Douglas elsker å være sammen med de tre sønnene sine. Her med eldstemann Leon og yngstebror Vincent på en hyggelig utflukt til Bruvollenstafetten i Blaker i 2016. Vincent er nå 9 og har også begynt med friidrett, mens mellomstemann Julian (12) sverger til basketball.
EN TRENERS DRØM
Både Leon og Quincy har stor glede av det gode mellomdistansemiljøet i BUL, som det ble en ”glidende” overgang til i 2018. Men junior legger ikke skjul på at treningssamarbeidet med faren betyr alt.
– Det er stas å samarbeide med fatter’n. Vi harjo lidenskap for det samme og en god kjemi, sier 19-åringen, og Quincy nikker, hjertens enig.
– Leon er en drømmeutøver å trene. Han har en utrolig sterk indre motivasjon. Han er dedikert og disiplinert, og jobber veldig strukturert. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. For han er blitt selvstendig, har mange egne meninger og kommer stadig med gode innspill. Da diskuterer vi, og stoler fullt og helt på hverandre, beskriver trenerpappaen, og understreker at avkommet er utstyrt med gode gener også fra morssiden.
– Hans mor, Siv Mjaaland, har alltid drevet med idrett, blant annet som basketballspiller på toppnivå. Både hun og hennes foreldre har gode genetiske arvetrekk, med seige og utholdende muskelfibrer.
AVGJØRENDE KOMBINASJON
En av mange fagpersoner Quincy Douglas diskuterer med og henter impulser fra er Norna Salhus-trener Jan Hermann Hordvik, som også har tilhold i Oslo for det meste. Han følger naturligvis også Leon Douglas’ utvikling med den største interesse, og har dette å si om den talentfulle junioren:
– Ut fra det jeg har sett på trening denne vinteren, er det nå mer trykk i alt han gjør. Derfor blir jeg ikke overrasket om han løper langt ned på 1.48-tallet til sommeren, ei heller om han kommer seg under det. I løpet av et par år har han alle forutsetninger til å bli nåtidens beste i landet på 800 meter. Vel å merke hvis han holder seg skadefri. I mine øyne er det bare skader som kan stoppe Leon fra det.
– For gutten har både talent og ikke minst treningstalent, en kombinasjon som er helt avgjørende. Dessuten en far og trener som gjør en kjempejobb. Jeg har stor tro på det de holder på med. Men skal han oppnå de virkelig store tidene på 800 meter, trenger han å bli raskere.
NEKTET Å FORSERE
– Det er jeg fullstendig klar over, og vi jobber med det for øyet at han skal bli en 46/47-løper på 400 meter. Jeg ønsker at han skal bli en hurtig 800-meterløper. Så kan han eventuelt gå opp til 1500 meter mot slutten av 20-årene, repliserer Quincy Douglas, som nå er bosatt på Ekeberg i Oslo.
Han understreker noe som sikkert er søt musikk i mange treneres ører:
– Helt siden jeg begynte å trene Leon har jeg vært veldig bevisst på å holde igjen på treningen. Visst kunne jeg ha forsert både mengde og intensitet etter hvert som jeg så den positive utviklingen hans. Men jeg så ikke noe poeng i å gjøre ham til en god 18-åring. Målet har hele tiden vært å jobbe langsiktig og legge til rette for at han når sin topp fra i 20-årsalderen og framover. Leons trening er blitt trappet gradvis og forsiktig opp over flere år.
VIKTIG SAMTALEPARTNER: Norna Salhus-trener Jan Hermann Hordvik er en av mange fagpersoner Quincy Douglas rådfører seg med. Hordvik er full av lovord om Douglas junior og hans utvikling.
LITTERATUR OG LIVERPOOL
En viktig del av den oppskriften er å være nøye med restitusjon. Det er far og sønn veldig opptatt av. Og Leon kjeder seg så visst ikke når han restituerer. Da tyr han til sin andre lidenskap – litteraturen.
– Jeg er en skikkelig bokorm og lesehest. Lesing er en vesentlig del av restitusjonen. Stephen King er yndlingsforfatteren, forteller 19-åringen, som typisk nok studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo på første året.
– Og så må jeg ikke glemme enda en lidenskap som jeg og fatter’n har til felles. Vi er begge ihuga Liverpool-fans, og ser alt vi kommer over av kamper med favorittlaget vårt. Det er også perfekt avkobling, framholder Leon Douglas Mjaaland med et smil.
Og sant å si opplever de jo gode tider på fotballfronten også!
FAKTA
Quincy Douglas
Født: 07.09.1975. Fødested: Oxford, oppvokst i Bergen. Nåværende bosted: Oslo. Yrke: Fast ansatt i barnevernet som miljøterapeut. Personlig trener Sats, samt vikartrener på Wang Toppidrett. Har tidligere arbeidet i kriminalomsorgen. Klubber: Gular, Vidar og Tjalve. Viktigste meritter:
• Ni gull og to sølv på 400 meter i NM 1995-2007.
• To sølv og to bronse på 200 meter i NM.
• To gull 400 meter NM innendørs.
• Fire NM-gull stafett.
• Forbedret norgesrekorden på 400 meter fire ganger 1997-99.
Født: 06.09.2000. Hjemsted: Oslo/Nesodden. Nåværende bosted: Oslo. Yrke: Student. Klubber: Nesodden IF og IL i BUL (fra 2018). Viktigste meritter:
• 4. plass 800 meter NM inne 2020.
• Sølv 400 meter NM junior 2019.
• Gull 800- og bronse 400 meter UM 2019.
• Bronse 400 meter UM 2018.
• Fire sølv stafett NM junior og UM 2018/2019.
Vi har snakket med 10 tidligere friidrettsutøvere som mange vil huske for gode prestasjoner både innen og utenlands. Til sammen har de tatt 60 NM gull fra en periode mellom 1977 og 2017.
HANNE HAUGLAND
Norsk mester: Høyde: 1986, 1987, 1989, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1999, 2000/Lengde:, 1990, 1995/Norsk rekord: 2.01 meter (satt 13.8.97).
Alder: 52 år.
Bosted: Oslo.
Familie: Tvillingene Ida og Johanna på 15.
Yrke: Olympiatoppen Coach.
Klubber du representerte: Haugesund, BUL, SK Vidar, Minerva.
Trenere du hadde: Pappa Terje, Bruce Longdon, Finn Georg Kristoffersen, Astrid Tveit, Adrian Proteasa, Håkon Särnblom.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg var innstilt på at jeg skulle avslutte i 2000, og hadde fått holde på lenge. Jeg hadde oppnådd det meste av det jeg drømte om, og var nysgjerrig på livet etter idretten.
Hvordan er livet i dag? Livet er flott. Jobber i toppidret- ten og har to herlige døtre på hjemmebane.
Hvilke minner husker du best? De store mesterskapene. Spenningen var på topp, og jeg var i form. Har også mange gode minner fra treningsleirer og reiser. Jeg var også veldig glad i utviklingsprosessen, og arbeidet med å løse blant annet de tekniske utfordringene jeg møtte.
Dine tanker om Norsk Friidrett i dag: Det er morsomt å følge med Norsk Friidrett i dag. Vi har gode utøvere som er utviklingsorientert, som jager kvalitet i den daglige treningen og som gjør det de kan for å lykkes.
HANNE HAUGLAND: Hanne har hoppet seg til hele 15 NM gull fordelt på høyde og lengde. I tillegg har hun vunnet kongepokalen fem ganger. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der hun tok sin siste kongepokal. Haugland fikk også Forbundets gullmedalje i 1992. NTB-FOTO: ALEKSANDER NORDAHL / SCANPIX
Yrke: Siviløkonom, og i tillegg hovedfag fra Norges idrettshøyskole. Har arbeidet i den videregående skolen i over 30 år.
Klubber du representerte: Stabæk, Oslo Atletklubb (OAK) i vektløfting, SK Vidar, Kamp Vestheim, Tjalve og Urædd i Norge, Maccabi i USA og Heleneholm i Sverige.
Treneredu hadde: Jeg har hatt mange trenere. De viktigste som bør nevnes er Peter Farmer i USA, Kenth Riggberger og Tommy Anderberg i Sverige, Anders Hoff, Iver Hole og Gunnar Gustavsen i Norge.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg føler at jeg aldri har avsluttet friidrettskarrieren. Selv om jeg ikke lenger konkurrerer, følger jeg med på idretten. I mitt arbeid som lærer i den videregående skolen med blant annet undervisning i idrettsfag har jeg kunnet dra nytte av min tidligere erfaring i idretten, som jeg har kunnet overføre i en undervisningssammenheng.
Hvordan er livet i dag? Føler at livet alltid byr på utfordringer selv om jeg ikke lenger driver med konkurranseidrett. Har en små barn har en heller ikke noen fritidsproble- mer. I tillegg har jeg funnet arbeidet som trener interessant. Dette skyldes at jeg har mange år med praktisk erfaring fra konkurranseidrett, men også at jeg har hatt en faglig oppdatering i forhold fysiologi og biomekanikk knyttet opp mot kast. Hvis jeg hadde visst så mye som jeg vet i dag, ville det vært lettere å drive med den konkur- ranseidretten som jeg tidligere drev med. Av erfaring blir man klokere.
Hvilke minner husker du best? Vanskelig spørsmål å svare på. Det viktigste er vel å gjøre framskritt, men også at en blir kjent med andre utøvere og trenere. Jeg husker spesielt godt da jeg vant det amerikanske universitetsmesterskapet (NCAA) som 20 åring etter en svært jevn konkurranse. Jeg må også nevne 7.plassen i EM i Helsingfors med 62 meter, kun 2 meter fra 1. plassen. Det er et spesielle minner.
Hva tenker du om Norsk friidrett i dag? Norsk friidrett har alltid bestått av enkelte individualister som alltid har gjort det meget bra. Det skal bli spennende å se hvordan det vil gå under OL til sommeren. Skal vi kunne gjøre friidretten ennå mer populær i framtiden burde det arbeides mer med å gjøre treningsmulighetene bedre.
SVEIN INGE VALVIK: Diskoskasteren har totalt kapret 9 gullmedaljer i NM, i en tidsepoke fra 1977 til 1996. FOTO: BJØRN SIGURDSØN, NTB
Yrke: Lærer og trener ved landslinja i friidrett ved Steinkjer videregående skole.
Klubber du representerte: Representerte hjemplassen min Mosvik til jeg var 16 år, Steinkjer FIK fra 1992-2000, Sportsklubben Vidar fra 2000-2005, Steinkjer Friidrettsklubb 2006-
Treneredu hadde: I Steinkjer FIK var Hans Foosnæs treneren min. Har også hatt Frank Evertsen, og Terje Næss fra tida i Oslo.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg holdt på med friidrett i mange år og var godt voksen da jeg trappet ned friidrettssatsningen. Men selv om jeg trappet ned, fortsatte jeg å konkurrere og trene. Det har blitt en livsstil jeg setter stor pris på. Jeg har alltid vært i friidrettsmiljøet, både lokalt og nasjonalt. Kjekt å være en del av friidrettsfamilien.
Hvordan er livet i dag? Friidretten er en viktig del av hverdagen min. Jeg har en fantastisk jobb på Steinkjer videregående skole der jeg får jobbe med unge utøvere som ønsker å utvikle seg i idretten, og det er spennende. Jeg er også klubbtrener i Steinkjer Friidretts- klubb. Steinkjer er god på å legge til rette for idrett, og vi har friidrettshall i tilknytning til skolen.
Hvilke minner husker du best? 2004 var et veldig bra år for meg hvor jeg vant 4 NM gull. Husker godt NM i Florø hvor jeg vant både 5000 og 10 000 meter. Senere på året vant jeg NM terrengløp på Lillehammer og NM halvmaraton. Også mitt første terreng gull i Trond- heim i 1995 husker jeg godt.
Dine tanker om Norsk Friidrett i dag: Det er utrolig det som skjer i norsk friidrett i dag – det er så mye bra! Vi har flotte utøvere og trenere som er gode forbilder. Dette er utøvere som presterer i verdenstoppen med tider og resultater som jeg trodde var vanskelig for en norsk utøver å oppnå.
HENRIK SANDSTAD: Her i aksjon på maraton under EM i friidrett i Gøteborg. FOTO: CORNELIUS POPPE / SCANPIX
Familie: Gift med Christoph og har to barn. Oskar er 12 år, og Paula er 9 år.
Yrke: Markedsføring.
Klubb du representerte: Gloppen Friidrettslag.
Trenere du hadde: Far Jan-Ivar Rise, Jan Otto Aae, Henning Hofstad og Dan Simion.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det gikk veldig greit, da jeg trappet ned over flere år. Jeg begynte å jobbe i Wien i IT-bransjen da jeg var 23 år etter fullført utdanning i USA, og hadde tenkt å legge opp. Men jeg merket at jeg savnet treningen og fortsatte derfor med daglige økter. Det endte med at jeg kastete meg med på NM og noen stevner innimellom. Dette ble mine beste NM-år resultatmessig. Jeg holdt på til jeg var 29 år. Da merket jeg at kroppen var sliten og jeg var klar for et nytt kapittel i livet. I 2011 gjorde jeg et lite come- back med NM på hjemmebane (Byrkjelo), under ett år etter min førstefødte. Det ble en fin avslutning på karrieren. Etter det har jeg spilt tennis og hjulpet til som trener i sprint og hopp for noen unge tikjempere i Østerrike.
Hvordan er livet i dag? Livet er veldig godt, selv om det er noe helt annet enn livet som fulltidsstudent og friidrettsutøver. Jeg jobber i praksisen til mannen min, og følger opp barna på skolen og på treninger. Vi er en aktiv familie som sjonglerer mellom jobb, skole, fotball-, tennis, – og friidrettsbanen.
Hvilke minner husker du best? Det må være då jeg vant U23-Nordisk i tresteg, og tok bronse i lengde. Da satte jeg en etterlengtet pers i lengde med 6,24 meter. Elles husker jeg mange fine stunder med GFIL, forbundssamlinger og treningsleirer.
Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Det er utrolig moro å følge med på de norske friidrettsutøverne for tiden. Jeg håper mange unge blir inspirerte til å prøve seg, og får sjansen til å oppleve mestring på friidrettsbanen. Alle ildsjelene fortjener et stort takk.
CECILIE RISE ORTNER: Gloppen jenta vant flere NM gull i lengde og tresteg. FOTO: FRAU LÄUFT
CHARLOTTE LUND ABRAHAMSEN
Norsk mester: Kule: 2006, 2007, 2017.
Alder: 32 år.
Bosted: Sogndal.
Familie: Forlovet med Stefan Antonijevic.
Yrke: Jobber som ernæringsfysiolog på idrettssenteret, og i barnehage.
Klubber du representerte: IL Sandvin og Tjalve.
Trenere du hadde: Svein Arne Simensen og deretter Kamila Chudzik (tidligere bronsemedaljør i mangekamp fra Polen). Da jeg var med på Rekrutteringslandslaget var Thomas Rosvold kuletreneren min.
Hvordan er livet i dag? Livet er litt tomt uten friidrett, men livet går jo videre og selv om jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne holdt på så måtte jeg tenke på fremtiden.
Hvilke minner husker du best? Treningsleirene sammen med gjengen er der jeg har de beste minnene fra. En flott og jovial gjeng, og vi har alle fortsatt kontakt.
Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Friidretten er en stor, men på samme tid en liten familie hvor de fleste kjenner hverandre. Nå er jo friidretten større og mer markedsført enn jeg noen gang kan huske, og det syns jeg er flott. Alle idretter er fantastiske, men jeg håper at de fleste får muligheten til å komme innom vår idrett og virkelig kjenne på idrettsglede og samholdet som finnes her.
CHARLOTTE LUND ABRAHAMSEN: Charlotte (til venstre) på sølvplass under NM i Askøy i 2016. Hun ble derimot Norgesmester året etter i Sandnes. FOTO: MARIT HOMMEDAL / NTB SCANPIX
LARS ERIC SÆTHER
Norsk mester: Tresteg: 2005,2006,2007.
Alder: 40 år.
Bosted: Steinkjer
Yrke: Lektor på Steinkjer Videregående. Tidligere klubber: Namdalseid IL, Steinkjer FIK. Trener du hadde: Hans Foosnæs.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det var rart, men veldig riktig. Jeg ble ikke bedre de siste åra, så da var det best å finne på noe annet.
Hvordan er livet i dag? Dagene fylles med jobb, og lokalpolitikk. Jeg er svært glad i friluftsliv, og klatring. Da kobler jeg av.
Hvilke minner husker du best? Tre ting jeg husker særskilt godt er EM i 2006 med etappe på 4×400 meter stafett. Det var umulig å høre noe under løpet på grunn av fullpakka tribuner. Jeg kjente jeg løp, men hørte det ikke. Junior-NM på Nadderud i 2001 må nevnes på grunn av en spesiell frisyre. Den får jeg fremdeles kommentarer på snart 20 år senere. Student-tikampen i Trondheim var et høydepunkt hver høst med en salig blanding av seriøse utøvere, og studenter som bare ble med for gøy. Stavkonkurransen var alltid severdig.
Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Norsk Friidrett har mange spennende profiler som gjør friidrett til en interessant idrett å følge med på. Det er mange gode haller nå, så betingelsene for helårstrening har aldri vært bedre.
LARS ERIC SÆTHER: Steinkjergutten (helt til venstre) var fast figur på Norges stafettlag. Her sammen med Quincy Douglas, Trond Hjortnæs Larsen og ankermannen Kristoffer Nyhus under Europa cupen i Odense 2007. Norges kvartett på 4x400meter sikret Norge opprykk til 1.divisjon. FOTO: THORE-ERIK THORESEN / SCANPIX
Familie: Sammen med Andreas, og har tre barn på 16, 14 og 5 år.
Yrke: Lærer
Klubber du representerte: BUL, SK Vidar, Sovnerkameratene.
Trenere du hadde: Unni Helland, Odd- Ivar Nyheim og Olav Magne Tveitå.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det gikk fint, jeg løp min siste 100 meter på NM i Sandes. Jeg stupte over målstreken og skadet menisken, men det var verdt det.
Hvordan er livet i dag? Jeg bor i L’Alfàs del Pi, en landsby 40 km nord for Alicante. Der jobber jeg som lærer på Den norske skole Costa Blanca. Alle tre barna mine er født i Spania, og snakker spansk flytende. Til høsten kommer også sistemann til skolen min.
Hvilke minner husker du best? Juniorstevne i Budapest 1991, Univer- siaden (student-VM) på Sicilia samme år, konkurranser i Sverige med treningsgruppa mi, NM i Kristiansand der jeg vant NM på 100 meter for første gang, og EM i Budapest 1998. Det var stort.
Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Jeg er imponert over de gode resultatene fra våre utøvere i de siste mesterskapene. Det er også artig å se tidligere utøvere på skjermen i andre roller.
MARIT NYBERG: Marit ble norsk mester på 100 og 200 meter flere ganger. FOTO: CORNELIUS POPPE/ SCANPIX
Yrke: Underviser i videregående historie, samfunnsfag og kroppsøving/breddeidrett Klubber du representerte: Haugesund IL-men Vidar og Bislett FK også en periode Treneredu hadde: Jon Udal, Bruce Lehane i USA.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Det var greit. Jeg var klar for en ny epoke. Prestasjonsnivået var ujevnt siste året på grunn av skader, dessuten var vi klare for å få flere barn. Likevel var det spennende og kjekt hele karrieren. I ettertid er det jakten og det harde arbeidet, og adrenalinrushet man savner.
Hvordan er livet i dag? Livet som pappa til fire er artig. Kjøring og oppfølging rundt håndball, fotball og friidrett. Diskusjoner om livet generelt, og bruk/misbruk av sosiale medier er en del av hverdagen til unge i dag, og dette diskuteres også i heimen. Derfor gleder det meg at idrett fenger noen av barna, slik at det både er fysisk aktivitet og reelle opplevelser i egne liv som gjelder. Har også en jente som er med på teater, og det er en nye verden for Bente (Landøy) og meg. Ellers har jeg mye glede av å høre på musikk. 70 og 80-talls rock inspirerer meg. Det gir meg energi til å skape begeistring i klasserommet, og gjør meg forhåpentligvis til en bedre far og ektemann. Noe båtkjøring får vi også tid til sommerhalvåret. Livet er relativt rolig utenom aktivitetene til barna, men både Bente og jeg bidrar som trenere til yngre barn i Haugesund.
Hvilke minner husker du best? 1.plass i Lidingøloppet i 1989, og første NM gull i terrenget året etter var det som giret meg til å satse. Junior VM i 1992 i Seoul, og EM maraton i 2002 er også svært gode minner. Mine to beste løp er nok terrengløp Diekirch Luxembourg februar 1999 og seier i Austin Half Maraton februar 2002 på tide 62.11. Utenom minner fra konkrete løp og mesterskap sitter man jo igjen med mange vennskap med andre idrettsutøvere. Det at konkurren- ter som Anders Aukland, Geir Glasø, Stig Robert Larsen, Bjørn Arild Bøhleng og Jim Svenøy. Hele den 1972 gjengen var inspirerende og hadde godt samhold. Trenere og løpsvenner hjemme i Haugesund var selvsagt også viktig, og i Haugesund trente vi sammen unge og gamle- jenter og gutter. Jon Udal var enormt viktig både som trener og venn, i tillegg til Kåre Osnes og Erling Askeland.
Hva tenker du om Norsk Friidrett i dag? Den er helt kanon. Vi har flinke folk som spiller hverandre gode. En våger mye, trener hardt og bruker vitenskapen uten å bli fanget av den. Litt galskap, men forståelse av at restitusjon må til for å absorbere dosene som skal til for å nå verdenstoppen.
KARL JOHAN RASMUSSEN: Rogalendingen vant både på bane og utenfor bane. FOTO: CORNELIUS POPPE/ SCANPIX
Trenere du hadde: Som ungdom Frimann Hjeltnes. Fra 20 år: Olav Magne Tveitå.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Jeg holdt på til jeg var 30 år, og følte jeg hadde oppnådd mye. Hovedgrunnen til at jeg la opp var at jeg fikk prolaps i ryggen for andre gang.
Hvordan er livet i dag? Har fortsatt mye kontakt med de som jeg trente mest med, og konkurrerte mot. Det jeg setter jeg stor pris på. Jeg elsker fremdeles å løpe. I dag prøver jeg å trene et par ganger i uka. Har dessverre fått alvorlig astma og pollenallergi, så målet er først og fremst å ha god kondisjon.
Hvilke minner husker du best? Ble mestvinnende under NM i 1999 med 2 gull på 100 og 200 meter og en sølv på 400 meter. Samme år løp jeg også semifinale under Universiaden på 200 meter.
SIGVOR MELVE: Sigvor knallet til med gull på 200 meter i Fredrikstad i 2003. FOTO: OLA A. THORSET / SCANPIX
FRANK FISKE
Norsk mester: 400 meter: 1998.
Alder: 44 år.
Bosted: Trondheim.
Familie: Gift, 2 barn på 13 og 16 år.
Yrke: Daglig Leder Løplabbet Trondheim/Lade.
Klubber du representerte: Norodd Friidrett (Kristiansund) og Frol IL (Levanger).
Trenere du hadde: Stein Ohr gjennom hele karrieren. Trente også sammen med teamet rundt Vebjørn Rodal gjennom nesten hele 90-tallet.
Hvordan var det å avslutte friidrettskarrieren? Både – Og! Jeg hadde høyere mål for karrieren enn hva jeg klarte å oppnå, så umiddelbart etter jeg la piggskoene på hylla så føltes det litt som et nederlag at jeg ikke hadde klart å innfri målene. Selv om resultatene hadde vært habile.
Hvordan er livet i dag? Travelt og innholdsrikt. En jobb som tar mye tid, samt verv og trenerroller i Strindheim Friidrett og med aktive tenåringer i ulike idretter. Jeg prøver å trene innimellom også, så fritidsproblemer er et ukjent ord per dags dato.
Hvilke minner husker du best? Treningssamlinger i varmt vær med fine folk, perseløpene på 400 og 300 meter og NM-gullet. Dine tanker om Norsk Friidrett i dag: Topp på topp, men også en veldig spennende yngre generasjon som er på vei opp, som presterer godt. Utover det skulle Friidretts Norge hatt flere baner, flere innendørshaller og flere godt kvalifiserte trenere i de yngre årsklassene.
FRANK FISKE: Frank (til venstre) vant NM gull på 400 meter i 1998. Her fra NM på Byrkjelo i 1999, der han ble nummer to bak Quincy Douglas FOTO: TOR RICHARDSEN/ SCANPIX
Både Fredrik Gerhardsen Øvereng fra Overhalla og Jørgen Kåshagen, Moelven, har opplevd å ta NM-sølv på distansen med Warholm på plass, og vært godt fornøyd med det – Fredrik innendørs i Bærum i 2018, Jørgen utendørs på Hamar i fjor.
Da superstjerna fra Ulsteinvik sto over årets inne-NM, var det duket for gullkamp mellom nettopp disse to, og det ble et realt nappetak.
KNALLHARD DUELL
– Jørgen var min favoritt på forhånd. Men jeg anså at jeg også hadde en god mulighet, og hel- digvis klarte jeg å holde unna for ham på slutten. Men han presset meg hardt, og jeg var pinne stiv på oppløpet, utbrøt Øvereng etter å ha innkas- sert sin aller første gullmedalje i et senior-NM.
Det syntes han selvsagt var stor stas, og ny innendørs-pers (48,31) i årets første konkurranse var også helt greit å ta med seg på kjøpet. Særlig med tanke på at han følte seg sliten etter en nylig avsluttet treningssamling. To løp på en og samme dag var dessuten en ny erfaring for ham.
NYTT TRENINGSREGIME
Den storvokste namdalingen har skiftet beite siden forrige sesong. I høst flyttet han hjemme- fra til Trondheim og ble innlemmet i Frank Bris- sachs treningsregime. Der stortrives han, og der videreutvikler han seg med stormskritt.
Treningsgruppa er bredt sammensatt av utø- vere fra flere ulike øvelser. Vi jobber bra og har det fint sammen, og har mye å tilføre En av de verdifulle treningskompisene er for eksempel Ingar Kiplesund, forteller Øvereng, som blir 21 i mai.
-Vi har jobbet mye med å forbedre utholden heten hans siden han kom til Trondheim i fjor høst. I og med at vi trener i en friidrettshall, kan vi kjøre mer spesifikk 400-metertrening enn han har fått gjort tidligere, forklarer Brissach til Friidrett.
SIKTEMÅL EM I PARIS
Forutsatt at overhallingen holder seg skadefri, legger da også både han og treneren lista høyt foran utendørssesongen. For etter en flott framgang på spesialdistansen de tre siste sesongene – fra 48,77 i 2017 via 47,53 i 2018 til 47,03 i fjor – er Øvereng klar for nye steg i 2020. Og det store målet er ikke til å legge skjul på:
-Nå jobber jeg mot EM i Paris i Egentlig så jeg for meg EM i 2022 som et naturlig, langsiktig mål. Men nå føler jeg at en EM-start er realistisk allerede i år. Det vil i så fall være en kjempebonus, sier Fredrik, og Frank er enig i at det slett ikke er å stile for høyt. Tvert imot mener begge at EM-kravet 46,40 er høyst realistisk.
– Og dette første NM-gullet blir vel ikke det siste?
– Det er det vel Karsten Warholm som avgjør, repliserer Øvereng med et skratt.
– Fortsatt må nok vi andre kjempe om tittelen”best bak Warholm”. Men hvis han holder seg unna flere ganger i årene framover, bør det jo være visse muligheter for ønskerepriser!
Da hadde to nye norske innendørsre- korder sett dagens lys, og direktesen- dingen på NRK TV hadde fått en knallstart. Den spennende helga fortsatte med ytterligere en norsk seniorrekord og seks mesterskapsrekorder, samt en norsk juniorrekord.
Endelig over 21 meter i en konkurranse! Det tok sin tid, men smakte desto bedre da det skjedde, utbrøt Marcus Thomsen etter sin etter lengtede
Da resultattavla viste 21,01 etter hans andre støt, innebar det også at Georg Andersens nor- ske innendørsrekord fra 1989 omsider ble sendt over i historien.
Det var dessuten årets tredje lengste kulestøt i verden på det tidspunktet. Og bare ni centime- ter bak kravet til sommerens Tokyo-OL.
VENNSKAPELIG DUELL: Line Kloster (til venstre) åpnet friskt på 400 meter og ga Amalie Iuel en frisk fi ght – men på sisterunden parerte tjalvisten angrepet så det holdt. Belønningen ble både NM-gull og norsk rekord.
GODT EUROPEISK NIVÅ
-Det betyr mye å få opp et slikt resultat så Det viser at treningen jeg har utført i høst og på forvinteren, og ikke minst endringen i tek- nikken, har båret frukter, fastslo 22-åringen fra Voss tilfreds.
Men han tok slett ikke av. Nøkternheten var i behold da han etter hvert forlot arenaen.
-21 meter var hyggelig for meg, men i ver- denssammenheng er det jo I Europa, derimot, er det ganske stort, påpekte han over- for Friidrett.
Et dykk ned i europastatistikken for i fjor bekrefter det. Der ville resultatet holdt til 8. plass.
Selv endte nordmannen på 20. plass på den statistikken med sine 20,59.
-Men jeg må nok opp en halvmeter til om jeg skal være en medaljekandidat under EM i Paris i august, utdypet han, og la til:
-Det er slett ikke urealistisk. For jeg har mye å gå på, både treningsmessig og ikke minst tek- Nå skal jeg bruke tiden godt framover, blant annet med et tre uker lagt treningsopp- hold i USA i april.
FIKK LØFTERIKT SVAR
Det akter selvsagt også Amalie Iuel – kveldens andre rekordsetter – å gjøre. I likhet med Thomsen inspirert av en god og svært løfterik form- test midtvinters.
-Gøy å registrere at treningen Dessu- ten er det fire år siden jeg satte personlig rekord på distansen sist, så det var på høy tid, lød hen- nes kommentar til Friidrett etter å ha pushet sin egen norske innendørsrekord på 400 meter med 27 hundredeler – til 52,25.
Det var på dette tidspunkt årsbeste i Europa og femte best i verden.
I sin første konkurranse i Tjalve-drakt, fikk den mangeårige Tyrving-jenta brynt seg på en offen- sivt satsende Line Kloster, som gnistret til på førsterunden. Men den harde åpningen straffet seg for henne, og Amalie svarte på tiltale, og det til gagns, på den andre.
FORSTERKET GODFØLELSEN
Det forsterket godfølelsen hennes foran den meget spennende sesongen, med både OL og EM. Den har hun egentlig hatt helt siden hun avsluttet den forrige med sin sterke prestasjon i VM i Doha senhøstes, da hun flyttet norgesre- korden på 400 meter hekk til 54,72.
-Det betydde mye, og ble som en flying start på OL-sesongen å regne, bemerket 25-åringen med et smil.
-For etter Doha var det så å si rett på trening igjen. Da er det godt å se at kroppen har respon- dert så bra på det vi har gjort i tiden etterpå. Nå gjelder det framfor alt å holde seg skadefri og opprettholde kontinuiteten i treningen fram- over.
Jakob og Filip Ingebrigtsen gikk videre 1500-meteren i friidretts-VM torsdag. Etter sistnevntes løp ble det dramatisk uten at det førte til diskvalifisering.
Etiopiske Leddese Lemi falt underveis i kvalifiseringsheatet etter å ha vært i nærkontakt med Filip Ingebrigtsen. Episoden ble diskutert av både eksperter og de involverte.
Etter rundt en time ble det klart at det var levert inn protester etter målgang.
– Det er levert inn protest fra Australia og Etiopia, men ingen av de protestene involverer Filip. De ber om at Ramsten fra Australia og Lemi fra Etiopia skal få løpe semifinalen, men ingen av dem ber om at Filip skal ut, sa friidrettsforbundets kommunikasjonssjef Knut Skeie Solberg til norske medier mens dramaet pågikk.
Klar
Han kunne videre fortelle at protestene hadde ført til at både videodommer og banedommer hadde sett gjennom løpet på nytt.
– De synes det ser mye verre ut på video enn i virkeligheten, og de har kommet til konklusjonen at det er en såkalt «race incident». Det som kan se ut som en knyttneve fra Filip er i løpsretningen, og at han blir forstyrret av etiopieren som kommer foran ham, sa Skeie Solberg.
– Derfor har dommeren sagt at Filip er klar (for semifinale), tilføyde han.
Først ved 22.30-tiden norsk tid var faren over for diskvalifikasjon. Da kom den endelige bekreftelsen på at både løperen fra Etiopia og Australia er satt inn igjen i konkurransen og får løpe 1500 meter. Det samme får Filip Ingebrigtsen.
– Jeg kommer rett fra teknisk rom og har snakket med både den etiopiske og den australske representanten. De er fornøyde. De har fått begge sine i semifinalen og har ikke lagt inn noe på Filip. Han er dermed klar for semifinale, og alle nasjoner er fornøyde, sa Skeie Solberg.
Hovedpersonen var frustrert etter målgang.
– Jeg vet ikke hva som skjer. Han er helt ustabil og løper fra lista og rett ut. Han løper rett i beina mine. Jeg kunne falt to-tre ganger der, sa Filip til NRK.
Han gikk rett forbi øvrig norsk presse etterpå. Pappa Gjert sa at situasjonen og usikkerheten som hadde oppstått «gjør vondt i pappahjertet».
– De må jo ikke gjøre alt så spennende, sa Gjert, som samtidig var klinkende klar på at etiopieren selv hadde skylden for fallet.
Bedre
Lillebror Jakob sa følgende om situasjonen: – Han (Filip) vil jo bare forbi og ingenting annet, og så er det en annen som vil kjempe til han er ute av mesterskapet. Det er kanskje ikke helt nødvendig, sa han med henvisning til etiopiske Lemi.
De seks beste fra hvert av de tre heatene gikk direkte til semifinalene. De løpes fredag, mens finalen er lagt til søndag. Det er VMs avslutningsdag.
– Det kjentes bra ut, men det er sånn at man må komme i gang litt, for jeg har løpt et ganske hardt løp tidligere. Men jeg følte meg bedre og bedre. Det var litt tungt å komme i gang, men jeg sitter igjen med en ekstremt god følelse til slutt, sa Jakob til NTB og andre medier i pressesonen.
Han løp inn til tiden 3.37,67.
Hardt
Brødrene Ingebrigtsen er medaljekandidater på 1500-meteren.
Jakob var ikke innblandet i trøbbel da han løp i det første av tre kvalifiseringsheat sammen med 14 andre. Unggutten er regjerende europamester på distansen. Torsdag fikk han åpning langs lista på oppløpssiden og vant kontrollert med knapp margin.
De tre Ingebrigtsen-gutta var med i finalen på 5000 meter for noen få dager siden. Det ble en hard affære for dem. Jakob løp til tet en snau runde fra mål, men stivnet på oppløpet og havnet utenfor seierspallen. Han kom inn på 5.-plassen. Etterpå fikk han mye ros av friidrettseksperter for forsøket.
Filip var lenge med framme i teten, men brøt vel en runde før mål på grunn av krampe i magen.
Eldstemann Henrik var aldri med i løpet og fullførte alene langt bak de beste.
Amalie Iuel (25) ladet opp til VM-semifinalen med å prate tull med trener Leif Olav Alnes og Karsten Warholm. Resepten var full gass fra start.
– Vi bare snakket en del skit for å få tankene over på noe annet.
Iuel svarte på drittpraten med å løpe sin nest raskeste 400 meter hekk i karrieren, men 55,03 holdt ikke til finaleplass i Doha-VM.
Iuel imponerte i forsøksheatet tirsdag, da hun smadret sin egen norske rekord og løp inn til pene 54,72. Det var nest beste tid av samtlige i kvalifiseringen.
Onsdag klarte hun ikke helt å følge opp i semifinalen. 25-åringen åpnet hardt og fikk det tungt mot slutten av løpet. Iuel var 58 hundredels sekund bak den siste som tok seg videre til finalen.
– Jeg må si meg veldig fornøyd. Jeg har mine to beste løp i samme konkurranse, og det ble en fin avslutning på sesongen. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ikke bremset i kvalifiseringen. Det var planen hele veien at jeg skulle løpe gårsdagens løp som om det var det eneste løpet jeg hadde.
Råere
25-åringen sier at hun kjente litt til kvalifiseringsløpet på oppløpet i semifinalen. Fram til da gikk det smertefritt. Alt gikk på skinner under oppvarmingen også.
– Jeg hadde en litt råere åpning i dag, og det var planen. Vi snakket om det i teamet at jeg skulle prøve å gå for finaleplass, og da måtte jeg gå «all in». Jeg måtte gutse. Det holdt bare akkurat ikke helt inn.
Iuel hadde bare tre europeere foran seg i konkurransen. Betyr det at det er realistisk med medalje i EM i Paris neste år?
– Vi må ta ett steg om gangen og håpe på finaleplass. Det kommer også et OL før det, sier hun.
Endelig steg?
– Betyr disse resultatene i VM at du har tatt et endelig steg?
– Det gjenstår å se, men jeg føler meg sterkere nå og håper at det blir enda bedre neste sesong. Jeg skal prøve å holde meg skadefri og få til god høsttrening og en fin vinter der jeg skal bygge meg opp til et godt OL. Det er ikke lenge til i det hele tatt.
Trener Leiv Olav Alnes var svært fornøyd med sin elev selv om finalen glapp.
– Jeg synes det er flott. Hun prøvde seg og gikk hardt ut. Jeg digger det. Det er sånn det må gjøres. Så ble det litt hardt inn mot mål, men jeg synes hun gjør det kjempebra, sa Alnes.
Amerikanerne Sydney McLaughlin og Dalilah Muhammad var de to beste i semifinalen med 53,81 og 53,91.
Karoline Bjerkeli Grøvdal (29) følte seg tung og måtte bryte etter 3200 meter på onsdagens 5000 meter i friidretts-VM.
Dermed blir det ingen finaleplass for 29-åringen. I en sving like etter passering 3200 meter løp hun rett ut av banen.
Grøvdal var usikker på formen foran 5000-meteren etter å ha slitt på 3000 meter hinder tidligere i mesterskapet. Der endte hun på en skuffende 13.-plass, og hun forklarte at hun følte seg tung i kroppen.
– Det føles selvfølgelig ikke bra å bryte. Men jeg skal ikke la dette gå så veldig inn på meg. Nå har jeg to løp der det ikke har fungert. Det føles som det er noe i kroppen som ikke stemmer, sa Grøvdal til NRK rett etter å ha brutt onsdagens løp.
– I dag føltes dette som det eneste jeg kunne gjøre. Jeg har bare en merkelig følelse i kroppen, og jeg vet ikke helt hva det er, la hun til.
For hard treningsøkt?
Grøvdal hang godt med i løpet helt fram til hun forsvant ut etter to tredeler av 5000-meteren. Heatet gikk i veldig jevn fart i starten, og 12 av 15 løpere var samlet i hovedfeltet i front etter 3000 meter, blant dem Norges håp.
Langdistanseløperen fra Isfjorden i Møre og Romsdal hadde én mulig forklaring på hva som har gått galt under VM-løpene.
– Jeg hadde en økt her nede, utendørs, som var veldig bra. men kanskje var den økta for hard i de forholdene som er her. Jeg gjorde den under oppsyn av både lege og trener, men … den økta er det eneste jeg kan se som kan henge i, sa hun til NRK.
Fem løpere fra hvert av de to forsøksheatene, samt de neste fem med best tid, går videre til finalen på 5000 meter.
– Jeg kjente at jeg ikke har noe i den finalen å gjøre. Jeg må bare ta litt ferie og så begynne på nytt, fastslo Grøvdal.
