Forfatter: Kristin Roset

SKAL BLI PAPPA IGJEN

Martin Roe (27) er vår aller beste mangekjemper, og innehar norgesrekorden satt i Firenze i fjor med hele 8228 poeng. Vi har møtt han på hjemmebane i Bergen sammen med familien, som snart blir ennå større.

–Ja, jeg skal bli pappa igjen i juli. Det blir utrolig spennende, og lille Lilli vil nok ha godt av å dele oppmerksomheten med en lillesøster.

Martin ser utelukkende på at det er positivt å være pappa og toppidrettsutøver. –Vi planla før den første fødselen hvordan vi skulle løse det, og det har fungert. Vi sover på hvert vårt rom, der hun sover med Lilli. Jeg står opp med vesla om morgenen slik at Christine kan sove et par timer til. De er stort sett med meg på treningsleirene, og følger med på mange av treningene her hjemme med ball, og spade i sandgropa.

KJÆRLIGHET PÅ TRENINGSLEIR

Martins start på mangekamp karrieren begynte med å stille opp i mange øvelser i ung alder.Under Ungdomsmesterskapet kunne han delta på 10 øvelser.

–Jeg skjønte at jeg hadde talent i de fleste øvelsene, og etter U18 VM gav det mersmak til å satse for fullt. Det angrer jeg ikke på i dag, sier den allsidige 27 åringen.

Mens Martin leker med Lilli på stuegolvet fortellerhan at han møtte sin kjære Christine påtreningsleir i Portugal for seks år siden. Hun varder med sitt danske lag. Det ble kjærlighet, et opphold innom Danmark før de flyttet til Bergen og Åsane.

–Når jeg ikke er på trening tar jeg min del av de huslige syslene. Klesvasken og rydding er min oppgave. Lilli hjelper gjerne til, sier han og smiler. I hjemmet deres huser det også noen firbeinte; to hunder og en hest. Martin er egentlig allergisk mot dyr, men Christines hunder reagerer han ikke på, og ble sammen med hesten hennes med på flyttelasset fra Danmark.

–Martin rir lite, men jeg vet han kan, sier hun og ler.

OM FORDELING AV ØKTENE

Å være mangekjemper krever sin tid. Det er uhyre mye å trene på, for å oppnå gode resultater på vidt forskjellige øvelser. Hurtighet, spenst, utholdenhet, styrke og ikke minst mye teknikkterping er helt nødvendig for å prestere.

–På vinteren har vi fordelt uka på to økter mandag, det samme tirsdag, på onsdag er det teknisk økt, på torsdag og fredag to økter, lørdag tre timer teknisk trening og på søndag fem timer med hekk, stav, løping og styrke. I sesongen blir det selvsagt mindre, men vi holder «trøkket» oppe likevel, forteller han. Martins beste disiplin er lengde der han har en personlig rekord på 7.81 meter. Det er derfor ikke den øvelsen han bruker mest treningstid på.

–Lengde sitter i beinmargen, så jeg fokuserer mest på det jeg har mer å gå på som hekk og stav. Der har jeg tapt en del poeng opp gjennom, så hvis jeg forbedrer meg her kan det virkelig bli «gode saker».

–Ellers er vel 400 meter den øvelsen som gjør mest vondt. Her er det full fart hele veien, og mye melkesyre. Da er faktisk 1500 meter å foretrekke, tro det eller ei. Det er jo den siste øvelsen, hvor alle er slitne, men den kan være gøy, sier han og smiler.

OM ÅRETS MÅL

Å være mangekjemper i Norge er ikke lukrativt, men heldig-vis slipper Martin å jobbe ved siden av satsingen.

–Jeg jobbet tidligere i en 50% stilling, men med familieforøkelse og så mye trening og reising er det ikke så enkelt å kombinere. Jeg trenger overskudd for å ikke bli syk eller skadet, og da er jeg glad jeg nå har mulighet til å legge det normale arbeidslivet litt på vent. Årets mål er VM i Doha så sent som i september. Han deler derfor sesongen i to.

–Å gå en tikamp krever mye, så jeg kan uansett ikke konkurrere hele sommeren fram til september. Vi har derfor satt en plan for konkurranser fra slutten av april og ut mai. Så legger jeg inn en treningsperiode på sommeren, og konkurrerer i august og september. Om han gruer seg til varmen i Doha, sier han.

–Nei, jeg har ikke så store problemer med det, og gleder meg bare til å vise hva jeg kan, avslutter den mest allsidige friidrettsutøveren i Norge som sikter hardt mot OL i Tokyo neste år.

–Friidretten har vært med å forme meg og gjort meg til den jeg er i dag. Den har gitt meg utrolig mange gleder, frustrasjoner, opplevelser og har lært meg masse som jeg også kan få bruk for senere i livet, forteller Tonje Angelsen om hennes forhold til friidrett.

Satser for fullt

Tonje er 29 år og fortsatt i fullt driv. Etter mange tøffe år med skader og frustrasjon har hun likevel ikke gitt opp. Hun satser for fullt mot OL i 2020, og kanskje blir det enda flere år med hoppsko på beina.

–Det som skjer etter det aner jeg ikke. Men en ting er sikkert; det er ikke «bare bare» å skulle legge piggskoene på hylla dersom fremgangen fortsetter. Da skal det nok bli vanskelig å bli kvitt meg, sier hun og smiler lurt.

Der det hele begynte

Tonje var ofte på Lerkendal stadion med sine to brødre da de drev med friidrett. Hun var ni år da hun konkurrerte for første gang, og deltok da i de fl este øvelser. Hun spilte håndball på vinterhalvåret og drev med friidrett på sommeren. Frem til hun var 16 år satset hun på mangekamp der hun hevdet seg best i høyde, lengde, spyd og sprint.

–Jeg viste tidlig talent i hoppøvelser, og da jeg var 16 år lå jeg øverst på resultatlistene i verden i klassen min med et hopp på 1.82. Da bestemte jeg meg for å gå «all inn» for friidrett. Jeg fikk på samme tid en korsbåndskade, men hoppet allerede fire måneder etter operasjonen. Etter 1-2 år var jeg ordentlig tilbake igjen.

Første internasjonale medalje

Og det skulle vise seg for å være ordentlig med stor O. Tonje deltok i sitt første seniormesterskap i 2010 i Barcelona, året etter satte hun pers med 1.92 og kvalifiserte seg til VM i Daegu, Sør Korea. –Dette var stort for en 20 åring, men året som 21 åring ble enda «en høydare». Da tok jeg min første internasjonale medalje med sølv i Europamesterskapet i Helsinki og satte pers med 1.97. Den står ennå, forteller hun.

Skader og atter skader

Årene etter var preget av mange skader, men hun klarte likevel å kvalifisere seg til mesterskap.

–Dette var en veldig frustrerende periode i karrieren min. Og det er klart at jeg hadde lyst å gi opp flere ganger, men det var fortsatt noe i meg som ikke ville gi opp. Jeg valgte derfor å flytte fra Trondheim til Oslo for tre år siden. Jeg ønsket et miljøskifte, og begynte å studere fysioterapi som jeg er ferdig med til sommeren. Det er godt å ha noe annet å tenke på mellom øktene også, sier hun.

LES OGSÅ: Bli kjent med Markus Einan- som perset i flere øvelser under J-NM

Tatt kontroll over sin egen trening

29 åringen blir trent av Roger Hollup og Simon Hunt, men siden i fjor høst føler hun at hun har tatt kontroll over mye av treningen selv.

–Jeg er blitt så pass voksen i dette «gamet», og har lært meg å kjenne min egen kropp på godt og vondt. Det er likevel enormt viktig med et godt støtteapparat rundt seg, og det har jeg.

I vinter har hun fokusert mye på å «smøre kroppen», ved å trene mye fleksibilitet og bevegelighet.

–Jeg har også startet med sprinttrening igjen, hvor jeg har merket stor fremgang på kort tid. Hoppøktene har vært mer lek enn alvor, og jeg har vært veldig opptatt av å ikke tenke på for mange detaljer og heller fokusere på det jeg er naturlig best på; styrke, fart og vilje. Jeg har blitt flinkere til å ikke være så streng med meg selv, og heller ta steg for steg og ikke stresse med fremgangen. Og ikke minst, – høre på kroppen, avslutter den spenstige jenta.

Tonje om det tyngste som friidrettsutøver

–Skadene. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det i dag. Det har tatt mye av energien min i mange år. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har tenkt «dette gidder jeg ikke mer», men etter å ha sutret i noen timer er det fortsatt noe i meg som nekter å gi opp og jeg har raskt funnet tilbake motivasjonen igjen. Jeg hadde aldri gjort dette om jeg tror jeg ikke hadde hatt mer i meg, da hadde jeg gitt meg på dagen. Jeg er nok også av og til litt for hard med meg selv og er en liten perfeksjonist når det kommer til høydehopp. Og det kan bli slitsomt i lengden med tanke på at høydehopp er så teknisk.

Tonje om den beste friidrettsopplevelsen

–Den beste opplevelsen så langt er uten tvil EM-sølvet i 2012. Jeg har fått oppleve utrolig mye i løpet av karrieren, og er så utrolig takknemlig for det i dag. Alle de små gledene jeg får i løpet av en treningsuke eller en konkurranse er det som driver meg fremover. Etter noen litt tøffe år har jeg blitt flinkere til å sette pris på de små tingene, et godt hopp på en trening eller konkurranse får frem de samme følelsene som jeg fikk den dagen jeg tok EM-sølvet.

Endelig skal Erlend Slokvik få benytte all livserfaring som er bygd opp gjennom et aktivt og allsidig idrettsliv som utøver, trener og idrettsleder i flere idretter. Friidrettsforbundet fant toppidrettssjefen de lette etter.

Erlend Slokvik kjenner bedre enn de fleste til magien som ligger i det å forene viten og erfaring på vegen mot ambisiøse mål. De siste årene har han vært Olympiatoppens ansikt utad på Lillehammer. Derfor er 57-åringen, som bor på Skreia sammen med samboer og tidligere håndballspiller Kjersti Småstuen, klar på hvor han vil med friidrettslandslaget.

Tekst og foto: Viktor Storsveen

– Jeg vil tilrettelegge for at trenere og utøvere skal trene best i verden.

Han brukte knapt to uker på å gi sitt ja da han første gang han ble kjent med interessen fra friidrettsforbundet. I tillegg til lederjobben i Olympiatoppens avdeling på Lillehammer, satt Slokvik også som president i Norges Skiskytterforbund etter tinget i 2016.

– Etter åtte år som visepresident sport i NSSF, ble jeg valgt som president i 2016. Det ble mye idrettspolitikk som mer handlet om tildelingen av VM til russiske Tjumen i 2021 og andre forhold som jeg syntes hadde lite med utviklingen av skiskyttersporten å gjøre. Det ble ikke vanskelig å takke ja til friidrettsforbundet, selv om jeg ikke helt vet om jeg liker tittelen toppidrettssjef. Du kan kalle meg landslagssjef, det er bedre, smiler mannen som har master i realfag og som avla eksamen som diplomtrener allerede i 1998.

På NFIF kontoret:Plakaten på ett av kontorene hos Norges Friidrettsforbund på Ullevaal Stadion passet perfekt til å forevige landslagssjef Erlend Slokvik. Foto: Viktor Storsveen

Tidlig krøkes

Erlend kom fra en familie som visste å sette pris på naturen og mulighetene den ga for aktivitet. Faren kom fra en gard i Nissedal i Telemark. Av yrke var han fysioterapeut og han var alltid pådriver i idrettsmiljøet. Moren kom fra et sted i nærheten av Dyrskar, inne på Hardangervidda.

At det skulle bli orienteringssporten som tok den nye landslagssjefen i friidrett i ung alder, er neppe til å undres over.

Familien bodde flere steder. Han er født i Furnes på Hedemarken. Etter litt tid i Oslo og fotball i Sørli på Tøyen et par års tid, flyttet familien Slokvik til Ørsta. Faren bidro aktivt til å skape aktivitet og snart ble det både langrenn, orientering, fotball og friidrett for Erlend som var 11 år da han kom til Hovdebygda og Ørsta.

– Jeg var 17 år gammel da jeg fikk ansvaret for å trene kretslaget i orientering i Møre og Romsdal. Da hadde jeg allerede vært skitrener i Hovdebygda et par års tid. Far hadde nok en påvirkning i forhold til at jeg startet så tidlig.

Fra høsten 1982 ble Erlend en del av Nydalen skiklubb. At han bare 12 år senere skulle bli klubbens yngste æresmedlem noen gang, ante han lite om den gang.

Pall-rekord

Debuten på juniorlandslaget i orientering, kom allerede det første året i Nydalen og to år senere fulgte debuten på seniorlandslaget.

Parallelt utviklet også interessen for skiorientering seg. Erlend var god på ski og god med kart og kompass.

– Jeg er den eneste herreløperen i verden som har vært på pallen i verdenscupen både i skiorientering og orientering. Det er en rekord jeg er stolt av.

–For de som mener at det er lett å hevde seg i skiorientering kan jeg fortelle at de beste faktisk er meget gode. I Russland er det så mange som 20.000 aktive løpere, så det er vanskelig å hevde seg helt der oppe, slår Slokvik fast.

Det siste mesterskapet som Erlend Slokvik deltok i som utøver var i 1992. Da hadde han blant annet deltatt i fire VM i orientering. I tillegg skjøttet han trenergjerningen i Nydalen fra 1985 og 15 år framover i tid.

På denne tiden begynte den ikke-aktive karrieren å skyte fart. I 1997 ble han landslagstrener i orientering.

LSK-trener:Erlend Slokvik som LSK-trener i 2007 og 2008. Her med to unge LSK-fans som fikk følge laget sitt på nært hold. Foto Privat

Stafett-prosjekt ga gjenklang

Nøkkelen til framtida for Erlend Slokvik, om det er lov å si det på den måten, startet 20 måneder i forkant av O-VM i 1999.

– Vi startet et stafett-prosjekt. Det handlet om lagbygging. Siste gang Norge hadde vunnet stafett-gull i orienterings-VM, var tilbake til 1989 for herrenes vedkommende og ytterligere to år tidligere for damene.

– To hovedpunkt samlet vi oss om. Det første:” Man må være villig til å stå over en VM-distanse, hvis jeg mente at det ville være avgjørende for resultatet på stafetten. Det endte med at to av løperne måtte stå over en distanse.”

– Neste punkt var:” Ved å gjøre hverandre gode, så gjør man også seg selv god. Deler du din kompetanse med andre, så utvikler du også deg selv.”

Endelig var dagene kommet. Det var en tidlig augustdag i 1999 ved skotske Inverness. Norge herjet med konkurrentene som aldri før. Slokvik & co reiste hjem med fire VM-gull og to sølvmedaljer. Finland og Storbritannia delte de to siste gullmedaljene.

Størst av alt, stafett-prosjektet ga to VM-gull. Herrelaget sikret Norges første gull på 10 år og kvinnelaget hadde ikke vunnet på 12 år!

Stensbøl forlangte OL-gull i kontrakten

For en person skulle stafett-suksessen få stor betydning. Olympiatoppen var tett på de aller fleste idrettsgrenene fortsatt, på denne tida. Og der regjerte Bjørge Stensbøl i kjent stil.

” Ja, vi fikk gjort ting på den tida. Vi hadde en kort veg til beslutningene. Kanskje var ikke alt behandlet i møter der alle kunne uttale seg på demokratisk vis, men vi fikk ting gjort. Jeg sørget for å ha ryggdekning hos Arne Myhrvold”, har Bjørge Stensbøl fortalt til undertegnede i et tidligere intervju.

Audun Svardal hadde trent skiskytterne fram mot VM på hjemmebane i Holmenkollen i 2000. Mesterskapet gikk glimrende for Norge, men Bjørge Stensbøl ville ha mer. Norge hadde aldri vunnet en OL-stafett. Sølv hadde det blitt ved tre anledninger, senest i Nagano i 1998. Om to år ventet nye vinterleker, i mormonerhovedstaden Salt Lake City i staten Utah.

Det var ikke tilfeldig at Stensbøl kapret Erlend Slokvik. Og mannen fra Roverud ved Kongsvinger var ikke snau. Historiens første OL-gull i skiskytterstafett ble en del av innholdet i kontrakten som nå ble skrevet.

– Kontrakten ble skrevet 15. mai 2000. Jeg skrev under på at vi skulle vinne ett stafettgull og ett individuelt OL-gull. Tilstede var Åsne Havnelid som assisterende toppidrettssjef, toppidrettssjef Bjørge Stensbøl og meg, bekrefter Slokvik som har all grunn til å være stolt av det som skjedde i 2002.

– Vi trente på spesifikke ting med de fire løperne på stafettlaget og reserven, gjennom hele perioden fram mot 2002. Det ene var selve vekslingen og det andre var ekstraskuddene. Ikke fordi dette isolert sett kunne påvirke resultatet i særlig grad, men viktigere var det at vi trente sammen og skapte en lagfølelse samtidig som vi følte oss forberedt til det vi skulle prestere i konkurranse.

–Et annet moment som var viktig for oss var at reserven skulle ha pengepremie på lik linje med det de fire startende får fra IBU. For at de fire som gikk stafetten ikke skulle miste for mye på det, møttes vi halvveis. Forbundet ga et beløp og de fire løperne ga noe, slik at også reserven skulle føle seg enda tettere til laget og det som skjedde rundt forberedelsene.

Sprint og jaktstart var allerede unnagjort med to OL-gull til Ole Einar Bjørndalen. Etter premieutdelingen lørdag kveld, skulle de fem stafettløperne forflytte seg ned til byen og tilbringe søndagen der, samtidig som konsulen i Salt Lake hadde tatt på seg lage et lite program for løperne.

– Jeg hadde satt opp to alternative lagoppstillinger med de samme fire løperne. Stian Eckhoff var reserve i begge alternativene. Løperne fikk selv diskutere seg fram til og bestemme den endelige lagoppstillingen. Mandag kom de opp til arenaen og trente og de fikk se stafettjentene gå inn til OL-sølv, den beste plasseringen noen gang.

Dagen etter var det guttene sin tur. Rekkefølgen på laget ble Halvard Hanevold, Frode Andresen, Egil Gjelland og Ole Einar Bjørndalen. Det ble norsk stafettgull for aller første gang! Norge reiste hjem med fire gull og to sølv. Slokvik hadde oppfylt sine forpliktelser!

Sparken ble takken!

Erlend Slokvik hadde vært landslagssjef, herretrener og dametrener i perioden 2000-2002. Året etter ble stillingen delt på tre personer. Selv ønsket han å fortsette som landslagssjef etter OL-suksessen, men fem av løperne ønsket ikke at han skulle fortsette.

Det fantes sterke meninger blant enkelte på laget og lett ble det heller ikke for etterkommeren på kvinnesida, Odd Lirhus, et par år senere. Forbruket av trenere ble også et sentralt tema innad i landslagene, der tillitsvalgt gjennom flere år, Halvard Hanevold, etter hvert spilte en positiv rolle.

Slokvik ble i stedet engasjert av HR Norge nå. Ledelse og personalutvikling var sentrale områder i forbindelse med foredrag og kursvirksomhet.

Revansje og LSK-takling

–Fotballen er uforutsigbar, slår Erlend Slokvik fast der vi sitter og mimrer i lokalene til Norges Friidrettsforbund på Ullevaal Stadion.

Han tenker på en helt spesiell hendelse. Den gang Halvard Hanevold, Egil Gjelland, Stian Eckhoff og selveste Ole Einar Bjørndalen frontet et initiativ for å få mannen som ble sparket etter OL-suksessen i 2002, tilbake som landslagssjef for skiskytterne. Det skjedde i april 2008, mens han var på kontrakt med Lillestrøm Sportsklubb som fysisk trener. Med bonuser nærmet han seg sjusifret årslønn i Romerikes stolthet.

– Jeg startet i 50 prosent stilling 1. januar 2007, under Tom Nordlie. Snart ble stillingen utvidet til heltidsstilling. Det skjedde mye positivt med seier i cupfinalen mot Haugesund og spill i Europa-League. Alt var tilsynelatende vel og bra. Men da tilbudet fra skiskytterforbundet kom i 2008, sa LSK nei. I stedet fikk jeg et lite lønnstillegg som plaster på såret, oppsummerer Slokvik.

Han tok likevel på seg vervet som visepresident sport i NSSF den gang i 2008, et verv han hadde i åtte år, fram til han ble valgt til president i 2016.

Tom Nordlie måtte slutte utpå vårparten i 2008 og Erlend Johnsen tok over styringen på Åråsen sammen med Frode Grodås og Erlend Slokvik. Men påfølgende år skulle Henning Berg overta som trener. Han fikk derfor ansvaret i sesongens to siste kamper. Slokvik ble løst fra kontrakten i desember og mottok kompensasjon. En turbulent sesong hindret muligheten for å bli skiskytternes neste landslagssjef. I stedet fikk han sparken i LSK.

Nå ble Slokvik engasjert i oppbyggingen av et helse- og treningssenter på CC på Gjøvik og han fikk et bein innenfor Olympiatoppens tilstedeværelse på Lillehammer, der han tok over som leder fra 1. januar 2013.

16,9 millioner til friidrettslandslaget

Endelig skal Erlend Slokvik styre forutsigbarheten selv. Han vet godt hva han vil og hva han ønsker. Han setter stor pris på måten han har blitt tatt imot på siden han kom inn i friidrettsforbundet.

– Jeg føler meg velkommen, både blant de aktive og trenerne. Det verdsetter jeg høyt!

16,9 millioner er satt av til landslaget. Slokvik ville gjerne hatt mer, mye mer.

– Det viktigste skrittet for å få et stabilt høyt nivå på norsk friidrett, er å kunne investere i gode trenere som får mulighet til å benytte størst mulig del av tiden de har til rådighet, som trenere. Vi må ikke ha for mange” hobbytrenere” som har en annen arbeidsgiver som må prioriteres.

Slokvik vet han hvor han finner nødvendig kompetanse og han vet hvordan han setter sammen team som skaper resultater. Dessuten kan han mye om høydetrening og utholdenhetstrening, for å nevne noe. Han vet også at økonomien er med på å sette rammer for det arbeidet han ønsker å gjennomføre.

– Etter den sportslige suksessen de siste årene, håper jeg virkelig at dette skal gi et positivt utslag når de forskjellige sponsoravtalene etter hvert skal reforhandles. Aktiviteten er stor. Til VM i Soho kan det være snakk om å sende 20 utøvere. I tillegg har vi U20- og U23-EM som begge går i Sverige. Dit sender vi trolig så mange som 40 utøvere til hvert av mesterskapene.

– Jeg tror ikke forbundet skal ta hovedæren for at vi i dag har fenomenale utøvere som hevder seg helt på topp internasjonalt. Vi kan motivere og kanskje bidra med å påvirke kvaliteten på trenere rundt omkring i lagene, men det er de lokale miljøene og lagene som skal ha hovedæren. Så kan vi i forbundet bidra når de kommer opp på et visst nivå, mener den nye landslagssjefen som går en usedvanlig spennende sesong i møte.