Forfatter: Kristin Roset

 –Jeg elsket å spille fotball og hadde mine klare mål, men spiseforstyrrelsen ødela for karrieren og den bryter meg ned hver eneste dag.

Disse ordene kommer fra Magnus Aulstad (23). Mens han ser utover Mjøsa i fredelige omgivelser vil han fortelle sin historie. Om en hverdag bestående av et evig treningsjag, og spiseforstyrrede tanker.

Åpen: Magnus Aulstad åpner seg om den brutale sykdommen. Foto: Kristin Roset

–Da jeg fikk tilbud om å spille på juniorlaget for Rosenborg gikk en drøm i oppfyllelse. Nå skulle jeg gi alt. Vi trente før skole og etterpå, men da noen av gutta på laget begynte med tung styrketrening i tillegg ble jeg med på reisa. Vi skulle bli sterke, og se bra ut. Dette gikk dessverre den gale veien for meg. Kroppen sa stopp, og jeg sluttet med fotball. Egentlig var det bare meningen å ta en pause. Den pausen varer ennå, forteller Magnus rørt.

–Et evig jag

Det er en ressurssterk gutt vi møter. Han er utdannet lærer, tar master i pedagogikk, og jobber ved siden av. Men det han bruker aller mest tid på er knallhard trening, og kontroll over matinntaket. Han trener 25 timer i uka, og går til og fra treningssenteret og hvor det skulle være i tillegg. Maten han spiser er godt gjennomtenkt. Han må ha full kontroll på hva han får i seg. Magnus beskriver hverdagen han lever i som et evig jag. Et jag etter noe han ikke klarer å sette ord på.

–Jeg vet jo at det er ingen andre som bryr seg om hvordan jeg ser ut. Alle har nok med seg selv, men hodet mitt forteller noe annet. At jeg må opprettholde rutinene med trening og mat. Ellers mister jeg kontrollen, og klarer ikke å slappe av når kvelden kommer. Jeg får dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør, og ikke gjør. Det er slitsomt, sier han.

23 åringen er veldig åpen, og grunnen til motet hans er flere årsaker.

–Jeg ønsker å sette et ansikt på spiseforstyrrelser; at også gutter blir rammet. Det er rett og slett et helvete, og jeg unner ingen å denne sykdommen. Til lenger tiden går til verre blir det. Du bli aldri fornøyd, sier han.

Må nesten være døende

Han har gått til psykolog, men følte ikke at det var til hjelp. Nå står han på venteliste for videre behandling, men det kan ta måneder før noe skjer.

–Psykologen jeg gikk til ville bare grave i fortiden. Men jeg har ingenting vondt å si om oppveksten. Forholdet til mine foreldre, og søsken er veldig bra. Det er de spiseforstyrrede tankene, og jaget etter å få trent nok som er utfordringen. Og når jeg får beskjed om å vente så og så mange måneder, konkluderer jeg med at jeg ikke ser syk nok ut. Du må nesten være på randen til å dø for å få plass. Det er tøft å svelge, sier han.

Sosiale medier

På spørsmål om han vil ha hjelp, er svaret todelt.

–Jeg vil ikke leve på denne måten. Det er fryktelig slitsomt, og jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at jeg er syk og at dette ikke er bra for kroppen og livet mitt. På den andre siden er jeg redd for å få hjelp. Det kjennes utrygt, og skremmer meg. Jeg vet at jeg må gå ut av min komfortsone, og tørre å bryte rutiner.

Magnus har slitt med sin spiseforstyrrelse i over fem år. Og han er som de fleste; på sosiale medier. En kanal som kan påvirke både positivt og negativt.

–Å se at andre som er super definerte, og som trener x -antall timer i uken hjelper lite. Det er lett å sammenligne seg, og få dårlig samvittighet hvis du har unngått å ta de siste intervalldragene. Jeg har sluttet å følge de mest ekstreme, men tar en titt innimellom. Det er vanskelig å unngå, men jeg vet at det ikke hjelper på veien mot et normalt liv, sier han.

Treningsstudio:Magnus tilbringer mange timer i treningsstudio. –For å si det sånn. Jeg gruer meg til å trene. Det er svært sjelden lystbetont. Jeg ønsker å komme dithen hvor trening er gøy og et friskt fristed, sier han.

Et tastetrykk unna

Og er det noe som utpeker seg i dagens samfunn er det sosiale medier. Her kan du se bilder av halvnakne kropper, og følger du de ”rette sidene” faller blikket med en gang på six-packen og struttende blodårer på idrettsutøvere, og andre mennesker. Dette kan være svært skadelig, sier professor for helse- og idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder, Monica Klungland Torstveit.

Professor for helse- og idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder, og fagansvarlig for enheten Idrettsernæring og restitusjon i Olympiatoppen sør, Monica Klungland Torstveit.

 –Vi lever slik sett i et annet samfunn enn før. Nå er alt bare et tastetrykk unna. Du finner det meste på Instagram, og hvor enn det skulle være. Det kan påvirke mange negativt, mens andre igjen ikke bryr seg, sier hun og legger til.

–Det at kroppen er i fokus innenfor de ulike idrettsgrenene er ikke nytt. Slik har det vært i alle år. Noen idretter krever lav vekt, andre ikke. Sånn er toppidretten, og det kan gi flere utfall. Heldigvis er Norge en av de nasjonene i verden som har mest kunnskap rundt forebygging av spiseforstyrrelser i idretten, forteller Torstveit.

Individuelt

Den erfarne professoren møter ulike idrettsmiljø i regionen hun jobber for, og hun treffer til stadighet unge lovende utøvere som synes det er vanskelig å takle en hverdag bestående av studier/skole, trening, et ønske om å prestere, og synet på seg selv.

–Det er tøft for både den vanlige ungdommen og idrettsutøveren å vokse opp i dag. De blir bombardert av sosiale medier, det er press fra alle kanter og er du i tillegg disponibel for negativ påvirkning er ikke veien så lang til å bli usikker på seg selv.

På spørsmål om hva hun mener med disponibel, forklarer hun.

–Vi er alle unike og ulike. Hvordan hver enkelt oppfatter omgivelsene, reagerer og handler deretter, er derfor individuelt. Det kan synes som at personlighetsfaktorer som lav selvtillit og det å være usikker på seg selv kan gjøre en person mer disponibel, eller sårbar for utvikling av forstyrret spiseatferd eller spiseforstyrrelser. Derfor er det viktig å bidra til at unge i dag opplever mestring og trygghet forteller professoren.

 Daglig leder for Sunn Idrett, Anita Rapp-Ødegaard.

Sunn Idrett

Sunn Idrett er en ledende organisasjon innen det å forebygge spiseforstyrrelser.

–Idretten og hverdagen generelt er full av forventninger. Og som ungdom opplever alle kroppslige endringer. Dette er naturlig, men allikevel sårbart for mange. Og ikke alle trenere og ledere klarer å fange opp de som sliter med overgangen, eller med et forvrengt kroppsbilde. Derfor bruker vi mye ressurser på å formidle kunnskap til de forskjellige idrettsmiljøene. Hvordan bør vi kommunisere, hva skal vi unngå å si, hvordan formidle kunnskap om ernæring, restitusjon og tålmodighet når det gjelder kropp og prestasjon? Ja, kort forklart; hvordan kan vi hjelpe de unge å stå i situasjonen og ta vare på seg selv, sier Anita Rapp-Ødegaard, daglig leder for Sunn Idrett.

Mer aktuelt enn noen gang

Hun forteller videre om en økt foredrags etterspørsel fra idrettsmiljø, og et svært godt samarbeid med toppidrettsgymnasene og idretts ungdomsskolene i Norge.

–Spiseforstyrrelser i idretten er et tema som er mer aktuelt enn noen gang, og heldigvis opplever vi en økt interesse for, og vilje til, å arbeide forebyggende. Flere ønsker å få besøk av oss. Enten det gjelder et innslag på en kurshelg i en klubb / krets, eller en skoletime eller to på idrettsgymnasene eller liknende. Temaet er mindre tabu å snakke om enn før, men likevel er det altfor mange som sliter i det stille, forteller hun.

Lege, psykiater og professor Finn Skårderud.

Usikre på seg selv

Finn Skårderud er lege, psykiater og professor ved Norges Idrettshøgskole. Hans spesialfelt er spiseforstyrrelser, ogarbeider blant annet som psykiater med toppidrettsutøvere for Olympiatoppen. Han er også direktør ved Villa Sult, et senter for behandling og undervisning. Villa Sult samarbeider med Olympiatoppen, Sunn idrett samt bistår dansere ved Nasjonalballetten og Kunsthøgskolen i Oslo.

På spørsmål om hvorfor spiseforstyrrelser oppstår, forklarer han.

– Det er sammensatt, naturlig nok, med samspill av arv, miljø og vonde livshendelser. Men det er slik at en meget trygg ungdom vil neppe utvikle spiseforstyrrelser. Det utrygge kan handle om den bagasjen man har med seg fra hjemmet. Men utrygghet i dag handler i stor grad om den store kulturen. Mange unge er usikre på seg selv, med skjør identitet, og da blir de ekstra følsomme for de sosiale spillene med jevnaldrende. Vi har sjelden sett en kultur hvor selvfølelse i så sterk grad blir forsøkt bygget ved å sammenligne og måle seg med andre. Mange evaluerer seg selv som ikke gode nok.

Mestring via det kroppslige

Han forteller videre at det er et betydelig problem med spiseforstyrrelser i idretten, men at det er flere måter å forstå dette på.

–Dels kan det sterke kroppsfokuset i idrett bidra negativt. Idrettslivet er altså en risikofaktor. Men det kan også være slik at mange med disposisjoner for spiseforstyrrelser søker seg mot idrett. Det er en arena hvor man søker mestring via det kroppslige. Spiseforstyrrelser og idrett kan faktisk ses på som søskenkulturer med sin overopptatt av kropp, overflate, prestasjoner – det konkrete som en arena for sinn og relasjoner.

Som Magnus Aulstad sier, føler han det er vanskelig å få hjelp da han ikke føler seg tynn nok. Skårderud skjønner hva han mener.

–Avmagring spesielt er jo synlig, og sannsynliggjør at noen reagerer. Men de absolutt fleste med spiseforstyrrelser er ikke undervektige, men normalvektige. Det er et stort problem at svært mange ikke søker hjelp. Skammen over å ha mistet kontroll over mat hindrer mange i å si ifra. Når det gjelder behandling i Norge i dag, er kompetanse den store utfordringen. Det finnes hjelp, men mange behandlere vet for lite om hvordan personer med spiseforstyrrelser representerer særskilte utfordringer. Mange med spiseforstyrrelser kan oppleve at de blir møtt på dårlige vis i helsevesenet.

–Det er jo fredag

Magnus har gjennomført en hard økt før vi møttes. Om noen timer, før jobb, har han planer om økt nummer to for dagen. Men først dagens lunsj bestående av hovedsakelig proteiner. Vi ønsker å bli med på kjøkkenet, men da sier han.

–Jeg liker ikke at andre ser på meg sammen med mat. Det kjennes feil. Det blir omelett til brunch, og i kveld venter en hjemmelaget tacopai. Det er jo fredag, avslutter han.

Om Sunn Idrett

Sunn Idrett er et samarbeidsprogram mellom Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund, Norges Orienteringsforbund og Norges Friidrettsforbund, med støtte fra Norges Idrettsforbund og Olympiatoppen. Sunn Idrett jobber for å forebygge spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere og spre kunnskap om idrettsernæring, vekst/utvikling og hverdagsmestring. Opprinnelig var prosjektet rettet mot jenter og hadde navnet Sunn Jenteidrett, men i mars 2016 ble guttene formelt inkludert i målgruppa, og navnet ble endret til kjønnsnøytrale Sunn Idrett.

Noen av Sunn Idretts ambassadører er:
Karsten Warholm, Amalie Iuel, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Tiril Eckhoff, Marit Bjørgen, og Niklas Dyrhaug med flere. Les mer på: www.sunnidrett.no

Spiseforstyrrede tall i idretten

Når det gjelder tall på forekomst i idretten er det ca. 20 % blant jenter/kvinner. Færre studier som inkluderer menn. Norsk studie har vist 8%, men trolig en del mørketall, selv om forekomsten nok er noe lavere enn blant jenter.

I tillegg vet vi fra forskningen at det er høyere forekomst av spiseforstyrrelser

blant idrettsutøvere vs. ikke-aktive kontrolleri vektavhengige idretter (estetiske-, vektklasse- og utholdenhets-) vs. andre idretterpå toppidrettsgymnas vs. vanlig gymnas. Vi ser imidlertid at forekomsten øker i idretter som håndball og fotball, som man tidligere har sett på som mer skånet for spiseforstyrrelser. Det sier vel mer om samfunnet enn idretten.

En nyere norsk studie viste dessuten en sterk sammenheng mellom de som opplyste et anstrengt forhold til mat og de som sluttet med idretten. Så en ting er at dette er alvorlig for helse, men vi mister de også fra idretten. Dette forteller Anita Rapp-Ødegaard

Amalie Iuel om spiseforstyrrelser

Hun er den beste hekkeløperen i Norge, og har flere sterke plasseringer i internasjonale mesterskap. Amalie Iuel er i tillegg ambassadør for Sunn Idrett. Hun har erfart at flere har måttet slutte med friidrett på grunn av spiseforstyrrelser.

Taklet presset
–Jeg studerte 4 år i USA, på et idrettscollege. Vi ble kjørt hardt før frokost og skole, og etter at skoledagen var over. Det var ingen bønn hvis vi ville bli gode og representere skolen vår på best mulig måte. Jeg taklet presset, men slett ikke alle. Det var flere som måtte gi opp drømmen fordi de utviklet spiseforstyrrelser. Det var tøft å se på, sier Iuel.

Hekkeløper Amalie Iuel er ambassadør for Sunn Idrett. Foto: Kristin Roset

Ha riktig fokus
Selv tenker hun lite på kroppspresset. Hun spiser det hun vil, og elsker mat.

–Jeg har aldri slanket meg, og har heller ikke tenkt tanken. Jeg spiser godt, trener mye, nyter sosiale middager og prøver nye matretter når det byr seg. Å slutte å spise vil aldri lønne seg i det lange løp. Kroppen trenger energi for å fungere både fysisk og psykisk. Tenk heller på hva du skal gjennomføre av trening og prestering i konkurransene. Dropp tanken på om magen står litt ut eller ei. Da er fokuset på feil sted, sier den halvt dansk/norske hekkeløperen.

Markus Einan (21) er i full aksjon under Junior-NM på Bislett i helgen. Og han har virkelig vist seg fram med pers på 100m på tiden 11,11, pers på 400m på 47,76, pers på 200m på 22,56. Så fikk han pers på 1500m med tiden 3.51,54. Gullet på 400m ble gjennomført bare 25 minutter etter sølvet på 1500m. Gutten fra Ullensaker/Kisa er i form. Bli bedre kjent med han her.

Teksten er av Jon Wiik.

Fra å være helt på bånn
Etter å ha vært helt ”på bånn” og fått spolert hele fjorårssesongen, har stortalentet Markus Einan gjort et oppsiktsvekkende comeback denne våren. Forvandlingen er total!

Prosessen bak den imponerende snuoperasjonen har vært møysommelig og detaljrik, bygd på en solid porsjon tålmodighet.

– Den har dessuten vært svært lærerik for meg. Den viktigste erfaringen jeg har gjort meg er at når du går på en smell, så må du være veldig bevisst på hva du endrer på, sier den unge og reflekterte Ull/Kisa-løperen til Friidrett.

Da resultattavla viste 1.47,64 etter 800-meteren i belgiske Oordegem 26. mai, trodde han knapt det han så. Han måtte klype seg i armen og se en gang til. Hans nesten to år gamle pers var smadret, og han snuste på EM-kravet (1.47,20). Situasjonen var surrealistisk.

– Det var jo ikke mange månedene siden jeg hadde hatt nok med å følge mormor på skogstur, var hans umiddelbare innskytelse.

Bislett Games 2018: Markus Einan i nytt rekordforsøk på 800 meter, i rygg på klubbkameratene Andreas (hare) og Thomas Roth. I nesten 700 meter fulgte Einan med på Thomas’ 1.45-fart, men stivnet på oppløpet og kom inn på 1.48,40 – sitt livs nest beste tid. Foto: Jon Wiik

Kroppen sa bråstopp
Bak den galgenhumoristiske kommentaren lå det en beskrivelse av hvor langt nede han hadde vært etter kollapsen i mai 2017.

Da hadde alt sett lovende ut gjennom hele vinteren og våren for unggutten, som året i forveien – 19 år gammel – hadde senket sin bestenotering på spesialdistansen til 1.48,93, og som kunne skilte med bronse i hoved-NM både i 2015 og 2016.

Sesongforberedelsene og formutviklingen gikk helt etter planen til og med et tre uker langt høydeopphold i Flaggstaff, USA i april. 1. mai tok han sin tørn for Ull/Kisa i den lokale Bruvollenstafetten i nabobygda Blaker. Så la løperkroppen inn en protest. Om ikke som lyn fra klar himmel, så kom tilbakeslaget temmelig brått og plutselig.

”Etter den stafetten sa kroppen stopp. Jeg var plutselig helt ferdig. Utslått, tom og uten overskudd. Jeg tror knapt jeg har opplevd maken. Etter noen dager løsnet det litt, slik at jeg kunne trene lett. Kroppen fungerte såpass at jeg løp Holmenkollstafetten 13. mai, men så måtte jeg roe ned igjen. Jeg prøvde meg på lette økter annenhver dag, men etter en stund måtte jeg bare koble helt ut og prioritere fullstendig hvile”, fortalte Einan oppgitt til lokalavisa Indre Akershus Blad da fjorårets Bislett Games begynte å nærme seg.

Betuttet og bekymret måtte han følge storstevnet fra tribunen. Etter hvert måtte han også innse at sesongens hovedmål, U23-EM i Polen, gikk i vasken.

20-åringen forsøkte så godt han kunne å holde motet oppe og bevare optimismen. Men til tross for at han følte han tok kroppens signaler fort, og roet ned i tide, hadde den sluttet helt å respondere på den minste form for trening. Sørumsand-gutten måtte til slutt sette en strek over hele 2017-sesongen.

Grundig til verks
En rekke grundige legeundersøkelser og ekspertkonsultasjoner har til dags dato ikke gitt noen sikker diagnose på hva som feilte ham og hvorfor kroppen sluttet å fungere.

– Mitt tilfelle havner nok i den store sekken med fellesbetegnelsen ”feiltrening/overtrening”, konkluderer Einan i dag.

– Men nå er jeg glad jeg bestemte meg for at dette ikke skulle ta knekken på karrieren min. Jeg sa tidlig til meg selv at jeg skulle tilbake!

Løpertalentet gikk grundig til verks. Tenkte nøye gjennom sin situasjon og hva som kunne være grunnen til at han hadde havnet der, og begynte å lese treningslitteratur i stor stil. I sine bestrebelser etter å komme tilbake ville han tilegne seg mest mulig kunnskap om treningsfilosofier.

Så kom hans mor over noe interessant på nettet. Der leste hun om fysioterapeuten Yngve Sundsfjord på Magnat Center i Oslo, som hadde hjulpet mange idrettsutøvere tilbake etter feiltrening. Den tidligere langsprinteren (47,74 på 400 meter som 20-åring) hadde blant annet fått god attest av langrennstrenerlegenden Inge Bråten. Som svensk landslagstrener uttalte han til Dagbladet i 2010 at ”uten Sundsfjords hjelp mener jeg bestemt at vi aldri hadde tatt tre OL-gull i Torino i 2006”.

Stafett: Stafettveksling under Hoved-NM på Byrkjelo. Foto: Ronny Solheim

Detaljrik prosess
– Foruten massasje og annen behandling, ga han meg et variert løpetreningsprogram, som skulle vise seg å være gull verdt på den lange veien tilbake, forklarer Einan, og fortsetter:

– Jeg følte jeg aldri hadde vært i så dårlig form da jeg i september/oktober begynte på null med å gå turer og jogge svært rolig et par ganger i uka. Ofte sammen med familien for å få et sosialt tilsnitt over prosessen. Etter hvert kunne jeg gå over til en type trening som trigget ytterpunktene: Korte sprintdrag med bra trykk, avløst av tilsvarende rolig jogging. Senere spedde jeg på med terskeløkter, bestående av korte drag og korte pauser. Jeg kom inn i en fast og fin rytme, og resepten virket gradvis. Jeg bygde stein på stein, økte mengden suksessivt og klarte å opparbeide meg en god aerob base. Styrketrening og fysioterapi hos BUL-trener Frode Hansen på Spenst treningssenter hjemme på Sørumsand var et veldig nyttig supplement.

Det omfattende puslespillet omfattet også en viss endring av kostholdet. Han skjønte at her er det mye å hente.

– Jeg ble mer bevisst på hvordan kostholdet påvirker energinivået, og innså at en omlegging tvang seg fram. Den besto blant annet i en bedre struktur på tilførsel av mat og drikke, flere faste måltider og større bevissthet på hva jeg fikk i meg og ga avkall på. For eksempel begrenset jeg sukkerinntaket. Det var som å være tilbake i guttedagene, med godteri bare i helgene, sier romerikingen med et smil.

Nyttige treningsopphold
Rundt årsskiftet bestemte han seg for å dra på et tre uker langt høydeopphold i Sør-Afrika.

– Det var nok noen som var litt bekymret over det og mente jeg tok en risiko, ettersom fjorårets kollaps oppsto i kjølvannet av nettopp det, innrømmer han.

– Men selv om oppholdet ble tungt, og jeg i perioder slet med overskuddet og lå mye i senga, hadde jeg stort utbytte av det. Jeg var veldig nøye med intensitetsstyringen på øktene, fikk en aldri så liten formboost og følte det så smått begynte å løsne igjen.

– Utover vinteren nærmet jeg meg stadig normal trening. To treningssamlinger i Portugal gjorde også godt. Riktignok svingte overskuddet opp og ned, men pila pekte gradvis oppover, noe som selvsagt var veldig motiverende.

Etter påske fikk Einan stadig flere positive signaler, som bekreftet at kroppen endelig ville spille på lag igjen, ikke minst bestetiden på 13. etappe i Holmenkollstafetten. Dermed var det med en viss forventning han stilte til start på den nevnte 800-meteren i Belgia 26. mai.

Utfallet ble over all forventning – ja, nesten uvirkelig.

Bekymret
– Var du noen gang inne på tanken om å gi opp i løpet av den lange og kronglete prosessen?

– Nei, aldri. Jeg var mer bekymret for om det var noe alvorlig som feilte meg. Man hører jo så mang en skrekkhistorie. Jeg må også innrømme at jeg i tunge stunder fryktet jeg aldri skulle få ut hva jeg er god for, sier Markus Einan ettertenksomt.

Nå er den frykten borte, og avløst av fornyet optimisme.

I skrivende stund var han ikke EM-klar, men fast bestemt på å gjøre et nytt forsøk på det innen fristens utløp i utgangen av juli. Skulle han klare det, vil det være mot alle odds!

Om Markus Einan

Født:4. februar 1997

Bosted:Sørumsand

Klubb:Ull/Kisa IL

Til daglig: Dataingeniørstudier ved OsloMet