#LTlove

Som så mange andre steder lå friidretten litt nede i Larvik Turn for et par år siden. Det kom enkelte utøvere, hvorav den mest kjente fra seinere år er hekkeløperen Ida Bakke Hansen, men nå er det en helt annen størrelse på satsingen. Det gjelder både i topp og bredde.

Bladet Friidrett besøkte derfor vestfoldbyen dagen før Larvik Turn selv arrangerte stafett- NM. Det dannet seg et inntrykk av arbeidet som gjøres i klubben, både på treningsfeltet, den siste innsankingen av sponse-Farris og tilsaging av sarg på banen.

 

SPIRÆR OG GROR

I verdens nordligste bøkeskog, det lærte vi i hvert fall på skolen, ligger også Lovisenlund, banen til en av Norges eldste idrettsklubber. Larvik Turn er hele 150 år nettopp i år. Veien til Lovisenlund?

– Ta til venstre, så kommer du til skævven, forteller en fotgjenger. Kjør så langs skævven, og så er du der.
Vi finner raskt fram til byens grønne stolthet. Her har utøverne sine oppvarmingsturer. I underkant av 20 i eldste gruppe. Dagen etter skal flere av dem ta medaljer i stafett-NM.
Den kjente bøkeskogen i Larvik er forresten verdens nordligste offentlige bøkeskog, viser det seg i ettertid. Rett skal være rett. Uansett er det ikke uten grunn at plantemetaforer brukes om friidretten i byen:

– Det spirær og gror, oppsummerer hovedtrener Ole Petter Henriksen etter å ha snakket om klubben og utøverne en stund.
Malin Edland, som er denne utgavens Unge Profil, er blant dem som har spirt opp i klubben – sekstenåringen har så langt i år knust aldersrekorden på 800 meter med 2.03,44 og gjort det bra i andre øvelser.
Hun og tre andre på samme alder dro så til med seieren på 4 x 400 meter, faktisk i kvinner senior, med Edland, Josefine Tomine Eriksen, Synne Frydenlund og Kaja Rolfsen i lagoppstillingen. Dette er ungdomsskoleelever, minner vi om. Og da Friidrett.no la ut lagbilde, ble det altså raskt overført til Instagram hvor av en av jentene hektet på taggen «LT love».

– Det har blitt mange gode fordi vi presser hverandre. Vi ser for eksempel hva Malin presterer, og det ser gøy ut å være så flink. Det er bra å jobbe mot sånne mål, forteller Kaja Rolfsen.

 

MILJØKLUBB 

Noe av det som bidrar til samhold og miljø, er kanskje de enhetlige treningsgruppene hvor de fleste trener på det samme. I tillegg er rekrutteringen selvforsterkende ved at utøvere drar med seg jevnaldrende.

– Vi har hatt 50–60 stykker på trening i gruppa for 6-9 år! Det har vi aldri hatt før, sier klubbleder Tom Skaara. Rundt Jostein Myrvang, kaster og vektløfter med mer – dessuten æresmedlem av klubben – har de også fått i gang et lite veteranmiljø, fortsetter han.

Tom Skaaras’ egen sønn var en av de første som begynte i «nyere tid», og således har vært en grunnstamme i «laget» som ble bygget opp gra grunnen. Det forteller 20-åringen Byamungu Kabiraba mellom to vekslingstreninger. – Jeg og Lars begynte vel rundt 2009, og fikk Ole Petter som trener to år seinere. Vi har et bra miljø som holder oss sammen. Målet mitt er å løpe så fort jeg kan, og litt til, smiler Kabiraba som har pers på 11,72.

– Nå er det også noen som vil prøve å satse mer; det er alltid gøy å følge med på. Miljøet vi har her, er altså grunnen til at vi holder oss i klubben.
For det er ingen selvfølge. Larvik by mangler høyere utdanning, og er derfor en fraflyttingsby for unge voksne, enten de skal i militæret, ta høyere utdanning eller ha lærlingplass. Hele guttas sprintlag bor egentlig utenbys nå.

– Jeg kjører 40 minutter fra Horten et par ganger i uka for å trene her, forteller Byamungu. I stafett-NM endte laget med å matche seg jevnt på 4 x 100 meter mot de innendørs norgesmestrene i Ranheim. Det er sikkert ikke det siste vi hører fra laget.

 

HEKKEHÆRFØRER

Hovedtreneren her er mye av nøkkelen til at utøverne er så gode, ja, at det i det hele tatt er ei gruppe. Ole Petter Henriksen er selv fra Larvik– begynte i den rivaliserende naboklubben Fram, uten at vi legger for mye vekt på det – og var aktiv hekkeløper i sin tid. Han har imidlertid sett også andre deler av verden, yrkesmilitær som han er.

– Jeg har vært utøver og trener i Ull-Kisa, Lambertseter, Bodø, Ranheim og Malvik, forteller Henriksen mens han drar litt på det. – Og dessuten verden rundt som idrettsoffiser.

– Kall ham gjerne en hærfører, sier klubblederen, og det gjør vi også etter å ha hørt måten beskjeder blir overlevert på. Enten det gjelder utføringen drilløvelser eller at gutta må klippe halvlangt hår.

– Er dere på, eller er dere i koma, lyder det for eksempel fra et sted inne i midten av en klynge med tøyende løpere.
En av måtene Larvik Turn får med seg så mange fra fjern og nær, er ved at ungdommene setter seg ned og utarbeider verdier for gruppa og spilleregler for trening. I min egen ungdom hadde jeg kanskje syntes dette med verdier hørtes trått ut. Men det fungerer visst godt, som ved at nye utøvere mottas på en åpen og velkommende måte.

– Vi vil utvikle utøverne som mennesker også. Det er livsfarlig å bli for opptatt av hundredeler, da låsær’e sæ. forklarer sjefen.

 

KJÆRE DAGBOK…

80 prosent av utøverne skriver treningsdagbok, forteller Henriksen videre. For de som gjør det, kan han gi effektive tilbakemeldinger. Slik sto han også i tilknytning med Malvik IL og trente deres toppsprinter Mari Gilde Brubak helt til i år, altså lenge etter at han selv flyttet fra Trondheims- området.

– Jeg gir dem treningsprogrammer på tre uker, og de setter seg fokusområder. Alle i eldste gruppe trener etter samme program, de samme prinsippene, bare med forskjellige intervaller for sprintere og mellomdistanseløpere. Vi satserogså kjempemye på basistrening, og har sjelden skader selv om de trener mye, forteller Henriksen.

 

150 ÅR MED FORMENN

Ned fra veggen i klubbhuset – som for øvrig skal erstattes med et innendørsanlegg nå når Larvik Turn ser framover mot neste 150-årsperiode – skuer et stort knippe formenn. Ja, for det er kun menn som har ledet Larvik Turn.

Premiesamlingen i samme rom er omfattende og inngyter vørdnad, selv om nok ikke trofeene alle tilhører friidretten. Klubben har også hatt fotball-suksess med tre seriemesterskap og ei rekke landslagsspillere. Til og med en egen klubb-gonggong finnes i samlingen. Samtidig, nede på banen, er snart nok en dag gjennomført i et treningsprogram preget av lek.

– Alvoret starter aldri, spissformulerer Henriksen seg. Utøverne skal slippe å være barnestjerner og heller trene seg til resultater. Så får han heller leve med at utøverne noen gang «er i koma» når det gis beskjeder. Det er LT love, rett og slett.

Sesongen er i gang for Henrik Ingebrigsen

Svaret på spørsmålet om hva som var målet for årets Diamond League-løp kom fort fra rogalendingen:

– Springe fortere enn i fjor.

Det gikk riktignok ikke helt etter planen. Til tross for et ivrig publikum og en speaker som var over seg av begeistring, manglet det litt futt hos Henrik på sisterunden, der han tapte et par plasser. Han lå lenge på en god fjerdeplass i feltet, rett bak velrennomerte løpere som blant annet Asbel Kiprop som også stakk av med seierenpå 3.51,45. Med andre ord var det ingen i feltet som løp under den norske rekorden som Henrik satte under Bislett games i fjor: 3.50,72. På forhånd uttalte Henrik Ingebrigtsen at han håpet på å gjenoppleve stemningen fra fjorårets mile-løp på Bislett.

– Det hadde vært en dårlig norsk dag, også var det min tur. Jeg løp bare bedre og bedre utover i løpet og stemningen på stadion ble helt magisk, mimrer han.

 

PÅ HJEMMEBANE

Det er mange som har sagt det før ham – det er noe spesielt med Bislett stadion.

– Det er ikke mange ganger man får muligheten til å løpe i et såpass godt felt med så gode løpere på hjemmebane, eller så nærme man kommer hjemmebane. Det gjør jo at det blir et litt større fokus på meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er den beste i feltet, hvilket er nokså uvanlig i Diamond league-sammenheng. At folk roper navnet mitt og heier på meg! Men jeg ser ikke på det som noe negativt. Det gir meg mer energi og det siste lille ekstra som jeg trenger for å hente ut alt, forteller den sympatiske mellomdistanseløperen.

Selv om det ikke ble noen ny norsk rekord får vi håpe at stemningen og heiaropene på Bislett svarte til forventningene.

 

GODE SKO

Løpet under årets Bislett Games gikk unna i et par piggsko fra Nike, nærmere bestemt modellen Victory Elite, mens oppvarmingen pleier å skje i Nikes Lunar Tempo. På bildet langer Henrikut i den nye Pegasus-modellen til Nike

– Nike Zoom Air Pegasus – som han skryter av: god passform, nettere enn den forrige Pegasusskoen, lyder dommen.
Når det gjelder sko generelt påpeker Henrik at det er viktig å variere. Selv er han innom ti forskjellige skopar i løpet av en uke.

– Det aller viktigste er å ha sko som passer deg. Du trenger ikke all verdens med stabilitet, men den må passe din fot bra. En av tingene jeg fokuserer mest på når jeg prøver sko er løpsfølelsen og en god respons, forteller Henrik.

 

SER FREMOVER

Som nevnt er ett av høydepunktene for denne sommeren over for Henrik – Bislett Games med hjemmepublikum. Det neste høydepunktet blir et løp i Monaco – der skal det gå styggfort, lover han. Deretter venter det overordnede målet, VM i Beijing, hvor Henrik går for medalje.

– Når du står på startstreken er det vanskelig å ikke gå for medalje. Du må på en måte åpne opp for muligheten for at det kan skje, sier Henrik.

 

TRENINGSTIPS FOR SOMMEREN

Sommerferien er i gang og mange synes det er vanskelig å opprettholde treningsrutinene i varmen.

– Selv om du drar til utlandet – prøv å hold på de samme rutinene, anbefaler løperen.

– Det å ta en joggetur når du er kommet frem til feriedestinasjonen for å gjøre seg kjent er en veldig fin måte å gjøre noe fornuftig samtidig som løper, selv om løping i seg selv er fornuftig da, ler 24-åringen, og legger til at en joggetur på ferie rettferdiggjør treningen fordi det også innebærer sightseeing.

– Vi gjorde alltid det da vi var yngre, forteller han. Når vi kom til et nytt feriested, en ny by, så var vi alltid ute og løp for å bli kjent, finne butikker og slike ting.
Når det gjelder ernæring og væskebalanse har Henrik følgende tips å komme med:

– Når du har stått opp tidlig på morgenen og vært på stranda hele dagen og deretter skal ut og løpe, da er det veldig lett å gå på en smell altså. Ikke har du spist nok og ikke har du drukketnok, også går det ti minutter før du er fullstendig ødelagt. Så hvis du skal ut og løpe etter en lang dag på stranda – sørg for at du har spist og drukket nok, lyder ekspertens tips.

– Også trenger du ikke å drikke med begge henda på kvelden, selv om nordmenn har en tendens til å gjøre det i utlandet, tilføyer han og ler.

 

LES OGSÅ: 3 brødre i 1500 meter finalen

Jordnær og effektiv

De fleste har antakeligvis fått det med seg – den 16 år gamle jenta som, allerede tidlig i sesongen, har løpt styggfort på 800m. Malin Edland startet sesongen med å kutte av hele fem sekunder på sin personlige rekord fra i fjor.

Under forøvelsene til Diamond League-stevnet på Bislett tidlig i juni løp hun inn til tiden 2.03,44, hvilket er verdens nest beste U18-tid i år. Ungjenta fra Hem i Lardal kommune har dermed kvalifisert seg til både U18-VM, U20-EM og U23-EM. Disse mesterskapene står hun riktignok over – målet for denne sesongen er European Youth Olympic Festival i Georgia.

 

LØPING OG LARVIK

– Jeg har alltid likt å løpe, slår Malin fast. Hun begynte med friidrett for tre år siden, og før den tid var hun beskjeftiget med en rekke andre idretter som ski, fotball, orientering og terrengløp. Da det ikke er noe friidrettstilbud i Svarstad som er nærmeste tettsted, tok det litt tid før hun bestemte seg for å bli med i Larvik Turn. En times kjøretur er det verdt – det gode samholdet i Larvik-klubben kan du lese mer om på side 20.

– I Larvik er treningsmiljøet veldig bra. Alle er gode venner og støtter hverandre under løp og på treninger, kan Malin meddele.

 

TRAVLE DAGER

Malin har de siste tre årene gått på ungdomsskole i Svarstad og pendlet ned til Larvik tre ganger i uka. Likevel synes hun ikke at kombinasjonen trening, reising og skole er noe slit.

– Jeg er effektiv, så det går helt fint. Det er selvfølgelig noen lange dager ettersom jeg må kjøre en time hver vei til fellestreningene i Larvik, men jeg er flink til å gjøre lekser på bussenog jeg surrer heller ikke vekk tiden når jeg er hjemme, forteller hun. Det er ingen tvil om at Vestfoldingen har forstått at disiplin er nøkkelen til å bli god – både i det ene og det andre. De resterende dagene i uken trener hun hjemme i Svarstad, og da som regel alene. Til høsten har hun søkt seg inn på studiespesialiserende på Thor Heyerdal videregående i Larvik. Da blir i hvert fall både skole og trening samlet på ett sted.

 

FRAMTIDA

Hvor hun ser seg selv om fem år var vanskelig å svare på for Malin, men én ting er sikkert – hun driver med friidrett også fem år fram i tid. En trenger ikke ha et veldig godt trent friidrettsøye for å kunne spå at denne jenta vil nå store høyder. Bare det at hun allerede er kvalifisert til en rekke internasjonale mesterskap vitner om talent og treningsvilje. Og antakeligvis en dyktig trener.

Malin skryter av trener Ole-Petter Henriksen og forteller at hun er godt fornøyd med treningsprogrammene han klekker ut. – Han er flink til å tilpasse treningen om det er noe som kommer i veien, for eksempel små-skader. Men det som kanskje er aller viktigst og noe av det beste er at han er opptatt av miljøet i friidrettsgruppa, det synes jeg er veldig bra, sier Malin.

 

ØNSKER Å UTVIKLE SEG LITT MER HVERT ÅR

Malins trener, Ole-Petter Henriksen, beskrev utøveren sin til Østlands-posten den 13. juni med følgende ord: «Evnen til å fokusere, gjøre ting enkelt, rå måte å løpe på, bakkekontakt, enorm vilje, edruelig og støttende familie.»

Det høres svært så treffende ut. Nøkternt svarer Malin, da det fortsatt er snakk om framtida, at hun ikke har et spesielt langsiktig mål, annet at hun ønsker å utvikle seg litt mer hvert år.

 

LES OGSÅ: Synne skal OPPOVER

Blåser liv i friidretten med ny stevneserie

Målet med denne nyskapingen er å øke stevnetilbudet for utøverne. Her er et tilbud til de som vil prøve å løpe raskt, sier Hans Jørgen Borgen, trener i Ull/Kisa. Borgen er en av initiativtakerne til opprettelsen av stiftelsen NMC. Han håper og tror den nye modellen kan forbedre vilkårene for mellom- og langdistanseløping i Norge. Tanken er at det nå skal gis et bedre stevnetilbud og at treningssamarbeidet blir styrket.

– Vi har hentet inspirasjon fra British Milers Club, og har lenge tenkt at det må kunne gå an å få til noe tilsvarende i Norge, sier Hans Jørgen Borgen.

 

GODT MOTTATT

Sammen med Finn Kollstad, Nils Hetleflåt og Jasper Buitink har han opprettet stiftelsen Norwegian Milers Club, og de opplever allerede stor pågang.

– Mottakelsen blant utøverne og i hele miljøet er svært god, sier Borgen. Marius Vedvik (23) er en av løperne som hilser den nye modellen velkommen. Han er fornøyd med at han nå ikke trenger reise til England og Belgia for å finne konkurrenter som matcher ham.

– Det norske friidrettsmiljøet trengte en endring. Vi har hatt noen gode stevner, særlig på 1500 meter, og noen på 800 meter. Men spesielt på lengre distanser måtte vi ofte reise utenlands for å få springe fort, sier Vedvik.

Vedvik er langdistanseløper for klubben IL Gular i Bergen. Han synes det er viktig at det tas initiativ til å fornye friidretten.

 

LES OGSÅ: Friidrett – verdens mest målbare idrett, men til hvilken pris?

 

HARER OG LØPERE FRA UTLANDET 

For grunnleggerne av Norwegian Milers Club (NMC) er stevneserien første steg. De ser for seg et treningssamarbeid mellom klubber og regioner i norsk mellom- og langdistanseløping, samt et samarbeid med andre land.

– Jobben med å hente inn utenlandske løpere har vi egentlig ikke startet skikkelig ennå, men vi har allerede blitt kontaktet av flere som ønsker seg hit, sier Hans Jørgen Borgen i Ull/Kisa.
Han kan røpe at blant andre Rickard Gunnarsson (SVE) og Jack Crabtree (UK), i tillegg til flere løpere fra Nederland, kommer til stevneseriens første konkurranse, som finner sted på Jessheim 4. juni.

– Det blir sterk deltagelse fra både inn- og utland, og vi vil bruke vårt kontaktnett til å få på plass best mulig matching for de beste norske løperne, inklusive gode fartsholdere.

 

PENGEPREMIE

I stevneserien kan løperne samle poeng, og den som får flest poeng til slutt vinner en pengepremie.
– En hare vil lede an,

og ønsker man å kjempe om hovedpremien må man prøve å løpe så raskt man klarer, sier Borgen.
Han understreker at kvinnelige og mannlige utøvere stiller likt i konkurransen om å vinne stevneserien.

– Håpet er at det både her til lands og i utlandet skal utvikles en prestisje i å vinne den sammenlagte seieren i NMC, sier Hans Jørgen Borgen.
Det siste stevnet arrangeres på Bislett Stadion i Oslo i september, og her vil det vanke en del ekstrapoeng til de som hevder seg. Deltakelse gjennom hele serien lønner seg altså.

 

FOR BREDDE OG ELITE

Initiativtakerne jobber aktivt for å få med eliten inn i dette nye konseptet, men understreker at stevnene blir et tilbud for alle utøvere fra 15 år – fra bredde til toppen.
Det er lokale arrangører som tar seg av den tekniske gjennomføringen av de fem løpene som det er lagt opp til i år. Tekniske arrangører av NMCs stevner i 2015 er Kristiansand Løpeklubb, Ull/Kisa og SK Vidar.

 

Fakta

NORWEGIAN MILERS CLUB (NMC)

Ny stevneserie for mellom- oglangdistanseutøvere.
Fire stevner arrangeres i 2015,med start på Jessheim 4. juni.

FORELØPIG TERMINLISTE:
4. JUNI: 1500m Jessheim Stadion. (Arrangør Ull/Kisa)
6. JUNI: 10 000m Kristiansand Stadion. (Arrangør KRS Løp)
28. JUNI: 800m og 5000m, Bislett Stadion. (Arrangør SK VIDAR)
29. AUG.: 1500m og 5000m,Bislett Stadion. (Arrangør SK VIDAR)
19. SEPT.: 800m, mile og 5000m, Bislett Stadion. (Arrangør Ull/Kisa)

Trenger vi tilskudd av proteiner?

På instagram finner du hele 7 478 000 bilder under hashtaggen #protein. Spørsmålet er om det er nødvendig å bruke penger på dyre proteintilskudd?

 

HVORFOR TRENGER VI PROTEINER?

Det er ingen tvil om at vi trenger proteiner i kostholdet vårt. Alle cellene i kroppen inneholder proteiner. Proteiner bygges opp av 20 forskjellige aminosyrer som settes sammen i ulike kombinasjoner, på samme måte som legoklosser. Hver kombinasjon har sin unike funksjon i kroppen.
Livsnødvendige stoffer som hormoner, enzymer, antistoffer og muskelceller består av proteiner. Ni av de 20 aminosyrene som proteiner bygges opp av, er essensielle aminosyrer. Det betyr at kroppen ikke kan lage de selv, og må få de tilført gjennom kostholdet.

Proteinenes hovedfunksjoner er å bygge opp, reparere og vedlikeholde cellene i kroppen, som for eksempel muskelcellene. Protein er også et energigivende næringsstoff, men det er hovedsakelig karbohydrater og fett som benyttes som energikilde. Dersom karbohydratlageret tar slutt, kan proteiner benyttes som en «reservetank» med energi. Det kan for eksempel skje hvis du har spist for lite før en hard treningsøkt. Derfor er det viktig at du spiser nok karbohydrater, slik at proteinene blir brukt til å bygge opp kroppen, i stedet for at muskelvev må brytes ned for å skaffe kroppen energi.

 

SPIS VANLIG MAT

Proteiner finner vi i helt vanlige matvarer. De beste proteinkildene i kostholdet er fisk, sjømat, fugl, kjøtt, egg, melk og meieriprodukter.

Disse matvarene bidrar med animalsk protein av høy kvalitet. Animalske proteinkilder inneholder flere av de essensielle aminosyrene og tas godt opp i kroppen. Vi finner også proteiner i vegetabilske matvarer som bønner, linser og nøtter. Brød, pasta, ris og korn bidrar også med en del protein, fordi vi gjerne spiser mye av disse matvarene. Matvarer som inneholder vegetabilske proteiner tas ikke like lett opp i kroppen, og bør kombineres sammen for å øke kvaliteten. For eksempel ved å spise bønner og linser sammen med kornprodukter.
Huskeregelen for å få dekket behovet for proteiner er å ha en proteinkilde til hvert måltid, slik at kroppen har tilgang til byggesteiner gjennom dagen.

Hyppighet er altså viktigere enn mengde. Det skjer en kontinuerlig prosess med nedbryting og oppbygging av muskelvev i kroppen. Ved å innta litt proteiner til alle måltider vil du sikre at de essensielle aminosyrene er tilgjengelig til en hver tid. Melk og yoghurt til brød og kornmåltider, ost, egg eller fisk-/kjøttpålegg på brødskivene, kjøtt, fisk eller kylling/kalkun til middagsmåltidet og yoghurt eller melk i smoothien.

Noen toppidrettsutøvere opplever det praktisk å benytte seg av sportsprodukter og restitusjonsbarer som inneholder karbohydrater og proteiner etter trening eller på reise. For enkelte utøvere kan dette være en praktisk god løsning, men i utgangspunktet kan man dekke behovet sitt gjennom å planlegge kostholdet. Slike produkter bør uansett bare brukes som en del av et variert kosthold, og ikke erstatte vanlige måltider.
Problemet med proteinpulver er at det inneholder mye proteiner og lite av andre viktige næringsstoffer, som et vanlig kosthold vil bidra med.

 

LES OGSÅ: Ernæring ved ulik trening

 

IKKE LA DEG LURE

Det er lett å bli revet med av markedsføringen til forskjellige proteinprodukter, som lover både bedre prestasjoner og økt muskelvekst. Men det er faktisk ikke nødvendig med slike tilskudd hvis man har et variert kosthold, med en proteinkilde til hvert måltid.
De aller fleste idrettsutøvere får i seg nok proteiner gjennom et vanlig kosthold, så lenge de spiser nok mat. Ekstra proteiner «for sikkerhets skyld» anbefales heller ikke.

Man får ikke større muskler av å spise mer proteiner enn man trenger. Kroppen har nemlig en begrenset kapasitet til å omsette proteiner. Inntar man mer protein enn kroppen har behov for, vil det meste av overskuddet skilles ut i urin, og noe kan omdannes til fett og lagres i kroppen. Et overdrevent inntak av proteiner kan føre til økt utskillelse av kalsium i urinen, og forverre utvikling av eksisterende nyresykdom.
For unge utøvere som trenger mye kalsium for å bygge er sterkt skjelett kan dette være uheldig. Proteinpulver er gjerne dyrt også, så for lommebokas del er det mye lurere å få i seg nok proteiner gjennom vanlig mat og drikke.

Flere av de mest populære proteintilskuddene reklamerer gjerne med at de inneholder proteinene myse og kasein. Dette en type protein som også finnes i melk, så en langt rimeligere løsning vil være å drikke melk eller sjokolademelk etter trening. Vi må heller ikke glemme at den viktigste faktoren for å bygge muskler og bli sterkere er treningen i seg selv, sammen med et smart kosthold.

 

VIL DU VITE MER OM IDRETTSERNÆRING?

Sunnjenteidrett.no Olympiatoppen.no

 

REFERANSER:
Garthe I. & Helle, C. (2011). Idrettsernæring (1. utgave). Oslo: Gyldendal.

Et Land for Friidrett

Oppland fylke består grovt sett av Gudbrandsdalen, Valdres og Vestoppland, hvor sistnevnte igjen kan deles opp i Gjøvik–Toten, Hadeland og Land.

Vestoppland har tett opp mot 100 000 innbyggere, men bare 2000 av dem har funnet veien til Hov. Likevel har jeg god tid til å tenke på hvorfor nettopp dette tettstedet har blitt hovedsetet for friidretten i Gjøvik, Toten og Land – der jeg tar meg fram til det tidligere tømmerfløter-mekkaet langs en relativt smal og humpete fylkesvei. Søndre Land IL har nemlig blitt den største friidrettsklubben i akkurat dette distriktet, og mye skyldes en «hjemvendt» Raufoss-utøver. Ham skal vi komme tilbake til.

 

BARTHEL LEDET AN

Egentlig var det Gjøvik som burde ledet an i denne regionen. Kommunen har 30 000 innbyggere og er særlig dyktige innenfor vintersport.
Friidrettsklubbens storhetstid kom med Trond Barthel, og da han satte sin norske stavrekord på 5,72 i 1996 var en ny friidrettsbane straks klar til å åpnes. Her kan man den dag i dag hoppe stav i alle vindretninger. Men etterveksten har ikke blitt helt den samme.

– Slikt går i tiårsbølger. Det er ikke så mye som skal til før det er skapt et nytt miljø, med nye foreldre og nye krefter. Det hadde vært gøy å få til et større miljø igjen, fått til litt sosialt og skapt litt blest rundt det, forteller den tidligere stavmesteren som snart går på sin tredje sesong med barnetrening for 6-10 år.

Et spennende utgangspunkt for en mulig ny æra, synes vi utenforstående. Barthel roser også en mellomdistansegruppe som klubben er i ferd med å bygge opp.

Noen år før dette klarte også Vegard Ølstad (løper nå for Ren-Eng) å ta steget opp i norgeseliten. Gjøvik stadion har ikke lenger naturgress,men har på den annen side tatt over arrangementet av Totenlekene fra Raufoss IL, som ikke har hatt et innrapportert friidrettsarrangement på mange år.
Hittil i år har bare fire Raufoss-utøvere løst lisens, men klubben venter på at Mathilde Myhrvold skal komme tilbake fra en seiersrik sesong på snø. I vinter tok hun blant annet medalje i junior-NM.

 

SMÅTT, MEN GODT I RAUFOSS

– Det var i Raufoss at det var et miljø da jeg var 9-10 år, så jeg har blitt i klubben, fortalte vår juniorlandslagsutøver på 800 meter i et intervju i Friidrett 5/2014. Raufoss så en stund ut til å være på vei tilbake, men nå er det kun to jenter igjen fra «Myhrvolds generasjon».
At klubben fortsatt har gode trenerkrefter er det imidlertid ingen tvil om, ikke minst Ole Andreas Elton – som for øvrig har det til felles med Myhrvold at begge holder til i Gjøvik.

– Høydepunktet i Raufoss IL var på 1980-tallet, og vi greier fortsatt å få fram noen av de gode, sier Elton. Rundt 2000 satte en viss John Ertzgaard ei rekke klubbrekorder. Kan så Raufoss komme tilbake som en breddeklubb?

– Hvis de greier å få adskillig glød over det, men tidene har forandra seg. På 1980-tallet var det ikke like mye fotball i Raufoss, og i hvert fall ikke så mye håndball. Mange av talentene velger det, særlig på jentesida, forteller Elton, og tenker på kvinnelaget som vant eliteklassen i Holmenkollstafetten i 1982 og 1983. De som fortsatt velger å satse i klubben, kan bli gode selv om de blir noe aleine.

 

KOMMUNEN BETALTE FLYBILLETTEN

Regionens ferskeste utøver på rekrutteringslandslag heter Telma Eid. Hun ble tatt ut i mangekamp etter fjerdeplassen i UM i fjor. Det var en historisk begivenhet for lille Søndre Land IL da hun tok UM-gull inne i 2014.
Også Christian Kongolo ble lokalkjendis etter en sølvmedalje i UM i Askøy 2012.

– Det var klubbens første medalje, så kommunen sponset Christians flybillett! forteller klubbleder Per Espen Eid.

Han og Telma viderefører et tradisjonsrikt etternavn i lokalfriidretten; Martin Eid har klubbrekorder i diskos fra 1936 og kule fra 1938.
Vel framme i Hov via diverse fylkesveier treffer jeg Sæmund Moshagen.

Denne lørdagen er han trener, stevneleder og speaker på innendørssesongens siste stevne i Søndre Lands kombihall, som har det meste av grunnleggende utstyr. Moshagen er tidligere hopputøver.

 

LES OGSÅ: Klubbrapport; Søndre Land

 

TRENER MED LANDSKAMP-BRONSE

– Jeg var godt i gang som lengdehopper som 16-, 17- og 18-åring, og representerte Raufoss til jeg var 31, forteller den blide søndrelendingen. Etter skadeproblemer kulminerte lengdekarrieren som 24-25-åring, før han gikk mer over til tresteg.

– Høydepunktet i min lengdekarriere kom i 1988 da jeg deltok på «norsk kvote» i landskamp mellom Norge og England i Odda. Jeg satte min gjeldende pers og kretsrekord på 7,25, ble nummer tre og splittet både den norske og den engelske landslagsduoen i konkurransen. Landslagsledelsen hadde med andre ord gjort feil uttak, ler Moshagen. 7,25 er klubbrekord i Raufoss IL. Men det stoppet ikke der:

– Før 1990-sesongen prioriterte jeg tresteg, og under NM i Moss hoppet jeg min personlige rekord på 15,02. Jeg hadde sølvet helt til Sigurd Njerve og Ketill Hanstveit snek seg forbi i siste omgang, slik at det ble fjerdeplass, forteller Moshagen.
Kan hende er det egne skader tidlig i 20-årene som har gjort utslaget, samt at Moshagen trente seg selv mye: Han har i hvert fall en klar treningsfilosofi om gradvis opptrapping av trening.

– Grunnfilosofien er at hver enkelt som deltar på våre treninger skal oppleve mestring på sitt nivå. Og at det skal være moro å være med på trening og stevner. For de mest ambisiøse utøverne prøver vi å ta oss tid til å gå alle trinnene i trappa, og bygge dem opp gradvis for å kunne velge om de vil satse på toppidrett når de går mot slutten av tenårene. Parallellt legger jeg mye vekt på å lære inn bevissthet om egen trening, forteller Moshagen.

 

STOR VEKST OG NY BANE

I og med at antall aktive utøvere på trening har vokst fra 0 til 70 på seks år, har Søndre Land tatt grep på de fleste felter. Intet mindre enn 12 kretsdommere ble utdannet i 2014, som blant annet kommer godt med under junior-NM på Brandbu neste år. Årsmeldingen i klubben konstaterer lakonisk at friidrettsavdelingens 63 203 hjemmesidebesøk i 2014 var nesten 60 000 flere enn i 2009!

– Organisasjonen i klubben har likevel ikke vokst i takt med aktiviteten. Klubbutvikling er derfor et kontinuerlig arbeid jeg bruker mer tid på enn selve treningsarbeidet, meddeler Moshagen.

– Han legger i hvert fall ned et årsverk gratis, smetter Per Espen Eid inn. Dette i tillegg til verv i kretsen. Samtidig er det flere som bidrar på forskjellige plan i klubben.
Det skjedde ikke minst da Søndre Land i fjor kunne åpne bane med fast dekke. Dette hadde de drømt om med en helt nedslitt bane – selv en strøken grusbane hadde vært bedre enn banen deres, som det var adskillige gresstuster i. Nå skinner det i rødt fra banen på Hov, foreløpig med 300 meters dekke «i boks». Mulighetene er blitt mye større. Sæmund Moshagen avslutter med å rose friidrettsvennene i Vestoppland og Valdres:

– For oss som en liten klubb er det også viktig å ha et godt samarbeid med naboklubber, noe vi har med Raufoss, Brandbu, Nordre Land og en viss grad også Fagernes med enkelte fellestreninger i Etnedalshallen om vinteren.

Det nye styrets hjertesaker

En av sakene på friidrettstinget var hva eksekutivorganet i forbundet skal hete. Betegnelsen Sentralstyret gikk over i historien til fordel for navnet Styret. Viktigere og mer diskutert i Ålesund var imidlertid hvem som skulle sitte i det.Som friidrettstinget ikke alltid har hatt for vane, stemte man til slutt inn alle som valgkomiteen hadde foreslått. Nyvalgte medlemmer fra 2015 til 2017 ble dermed Kari Ann Nygård fra Narvik, Ragnfrid Llano fra Laksevåg og Ellen Strøm Juliussen fra Runar. Med Monica Grefstad Frøynes som ny ansattrepresentant i tillegg, er kvinneandelen oppe på 60/40.

Fra talerstolen ble det framført støtteinnlegg for ulike kandidater. Ut ifra det som ble sagt, var det tydelig at mange så på Llano som Vestlandets representant og Nygård som Nord Norges representant. Hver av disse landsdelene har riktignok to hver i styret. Hvis vi ser mer på deres personlige kompetanse, hva står de ulike nyvalgte representantene for?

 

ENSTEMMIG NYGÅRD-STØTTE

Nygård hadde planer om å forfekte sine synspunkter fra talerstolen, men ble klappet inn uten debatt. Det blir nok vesentlig mer diskusjon ved høstens valg der hun stiller som varaordførerkandidat for Narvik Høyre.

– Jeg var forberedt på kampvotering, og å gå opp og forsvare meg, fortalte hun. Men det ble det ikke behov for, etter at valgkomiteens leder hadde gitt en god orientering.

– Strategiplanen ble også behandlet så fort at jeg ikke fikk tegnet meg. Nå er det bare å komme på første styremøte og utkrystallisere arbeidsmåten fremover, fortsatte Nygård.

Noe hun kunne sagt mer om ville gjerne handlet om arrangement og beslektede tema. Hun har tro på at nye måter å gjennomføre arrangementer på vil føre til flere deltakere i konkurranser.
Det henger sammen med utvikling av kompetanse som særlig kommer til uttrykk i arrangementer. Her hører det også med å satse på flere gode dommere og startere, og å trekke de unge med.

– Forenkling av administrative rutiner og oppgaver for klubbene vil dessuten gi mer tid til aktivitet, avslutter Nygård og flagger nok et satsningsområde.

 

SAMARBEID À LA VESTLANDET

Ragnfrid Llano er også opptatt av kompetanseutvikling, og det å få med flere.

– Hovedfokus må være å ta vare på ungdommen slik at de blir med videre som seniorer. Vi må legge til rette for overgang fra god junior til god senior. Friidretten må få arenaer som er trygge og inkluderende for alle, fortalte hun rett før styret skulle velges.
Llano, som også er styreleder i Laksevåg, vil også ha mer samarbeid på tvers av klubber og kretser, mer samarbeid med de regionale Olympiatoppen- sentrene og satse på utvikling av trenere.

Selv hadde Laksevåg et nært samarbeid med kasterne i Gloppen, fortalte hun som et eksempel til etterfølgelse. FIFUKs delegat var blant dem som ga støtte til Llano for hennes gjennomføringsevne. Den første prøvelsen var et benkeforslag som dukket opp, men Llano vant 66–34.

 

FRISKT PUST FRA VESTFOLD

Da det kom til siste ordinære styremedlem som skulle velges, fikk presentasjonen en noe annerledes form enn i de foregående tilfellene. Ellen Strøm Juliussen var innstilt av valgkomiteen.

– Stem på en nerd, reklamerte Juliussen fra talerstolen. Med «Jo Nesses bibel», ja, flere av dem, på nattbordet har styret fått inn nok en entusiast som har oversikt på stort og smått i friidretten. Mer konkret forklarte hun at nitid statistikklesing passer godt sammen med jobben hennes, som er analytiker i kraftbransjen.

– Analytisk kompetanse vil sørge for et godt grunnlag for riktige beslutninger, forklarte hun til Friidrett.
Kraftanalytiker Strøm mener særlig at trenerne må satses på. Ikke minst i lys av nyhetsoppslag om midler og støtte til trenere, som satte sitt preg på praten rundt bordene i Ålesund, mener hun at det må skapes bedre rammevilkår i form av «trenerfond».

– Øremerkede midler til trenere skaper resultater, postulerte den tidligere Runar- og Trondheim- utøveren.
Egen friidrettskarriere har også gitt utslag i en egen programpost. – Jeg var en av de nest beste, fortalte Juliussen fra talerstolen, og hun vil derfor ta enda bedre vare på dem.

– Jeg brenner mer for de nasjonale forøvelsene på Bislett Games enn de internasjonale kanonene, fortsatte kvinnen med NM-bronser på langhekk (1998) og 200 meter (2004).

– De nest beste skaper gode treningsmiljøer for de beste. Dessuten kan de selv bli best på sikt, og vil uansett kunne gå inn som framtidas trenere og ledere, avslutta Strøm, som også fikk et benkeforslag mot seg men vant med 60–37 stemmer.

 

TOPPIDRETT SOM SPESIALFELT

Medlemmene av styret får ansvar for spesielle felt. Hvordan feltene fordeles i det nye styret vil vise seg. De fordeler seg også utover de styreoppnevnte utvalgene, gjerne som ledere. Gjennom disse utvalgene gjøres mye av den daglige og viktige jobben.
En ny ansattes representant ble også valgt i tinghelgen. Narve Heggheim ga seg etter åtte år og Monica Grefstad Frøynes kom inn. Hun stepper neppe inn på Heggheims plass i Motbakkeutvalget, men mens tinget fortsatt pågikk i Ålesund ville Frøynes avvente og se hva som blir hennes arbeidsoppgaver.

I det gamle styret hadde Anne Brit Skjæveland Sandberg et spesielt ansvar for toppidrett, som leder av Toppidrettsutvalget. Monica Grefstad Frøynes er den eneste i det nye styret med toppbakgrunn som aktiv.
Den nåværende daglige lederen i Vestfold friidrettskrets deltok blant annet i to VM og ett EM, satte sju norske hekkerekorder i 1993 og 1994, og beholdt korthekkrekorden på 13,09 sekunder til 1995.

Det ville vært mest overraskende om hennes kompetanse ikke ble brukt til toppidrett i det nye styret.
For ordens skyld kan det nevnes at styret ennå ikke hadde hatt sitt første møte da denne artikkelen ble skrevet.

 

LES OGSÅ: Skal få fart på friidretten

Se sørover

Listefyll, utbryter Meike Hesselink, sportslig leder for barn, ungdom og talentutvikling i SK Vidar.

– Jeg hadde aldri hørt det uttrykket før jeg kom til Norge. Man kan da ikke bruke sånne termer! Det er noe norskt – det å se på seg selv som listefyll, sier nederlenderen. For å sette ting litt på spissen kan det late til at holdningene til nordmenn og nederlendere er noe forskjellig når det kommer til det å konkurrere.

Til tross for at en ny løpsbølge er godt på vei, og til tross for at vi er en tilsynelatende sporty nasjon som elsker å dokumentere våre sprekheter på sosiale medier, er vårt forhold til konkurranser noe mer tilbaketrukkent. Det vil si, vi skal helst være veldig sikre på at vi er i ordentlig god form før vi fester på oss et startnummer. Vi kan til nød strekke oss til å være med på et uformelt bedriftslag i Holmenkollstafetten hvis formen ikke er som tiltenkt.

– Det har nok litt med kultur å gjøre. I Norge er det litt lite aksept for å delta i løp og konkurranser hvis du ikke går all inn og leverer toppresultater, sier Jasper Buitink, sportslig leder i Vidar. Han legger til at for å endre dette må man starte med utøvere i ung alder, og det er nettopp dette Vidar forsøker å gjøre.

 

VOKSENDE BARNE- OG UNGDOMSAVDELING

Mange norske ungdommer slutter med friidrett når de innser at de ikke kan bli verdensmestere.
Resultater er en stor del av idretten – selvsagt. Men kan det tenkes at det blir et for stort fokus på disse tallene, og at treningsgleden og det sosiale kommer litt for langt i bakgrunnen?

– For seks-syv år siden var SK Vidar en klubb med bare seniorutøvere. Det var rett og slett litt typisk norsk. Vi hadde eliteutøvere og noen andre utøvere, ellers var det ingen ting. Men eliteutøvere kommer ikke av seg selv. Vi følte vi hadde et ansvar, både som idrettsklubb og overfor samfunnet. Vi måtte tilby noe til barn og ungdom – bidra til å få folk i bevegelse, forteller en engasjert Meike Hesselink.

– Vi kan ikke arrangere Oslo Maraton og forvente at folk er i aktivitet når vi ikke tilbyr noe. Så derfor ønsket vi å gjøre noe med det, og vi startet i det små med 10 barn, og nå består barne- og ungdomsavdelingen vår av 200-300 stykker. Det er riktignok ikke alle som er like aktive, men det er vanligvis mellom 150 og 200 barn på trening hver uke. Det har vokst veldig, og det er gøy å se, sier hun.

 

FELLESSKAPSFØLELSE FREMFOR RESULTATER

Meike har ansvaret for denne barne- og ungdomsavdelingen. Hun hjelper trenerne, og kommer med treningsopplegg og innspill. Som eneste klubb i Norge har SK Vidar en trener som er ansatt i klubben, nemlig Per Skoog.

– Han er veldig flink til å bygge et sosialt nettverk rundt treningsgruppa. De fleste klubber som har barneavdelinger gjør det bra frem til barna er 12, og så er det plutselig ingen. En av de største gruppene vi har innenfor barne- og ungdomsavdelingen er aldersgruppen 15-16 år, så i stedet for at det går ned, går det opp, og det er veldig artig. Grunnen til dette er at vi er en veldig inkluderende klubb, og vi stiller ingen krav til prestasjon – utøverne kan være med på treninger og samlinger, og samlingene består for eksempel av trening på en lørdag etterfulgt av pizzakveld eller kinobesøk. Slike ting gjør at ungdommene fortsetter å komme, og det er derfor vi har en så stor avdeling i en vanskelig aldersgruppe, forklarer Meike.

– Vi stiller ikke krav til om du er flink eller ikke, men vi stiller krav til motivasjon, legger hun til. SK Vidar starter opp en spesialiseringsgruppe etter påske, for barn som ønsker å peile seg inn på en bestemt friidrettsgren. Det eneste kravet som stilles der er at de i tillegg til å møte på trening i sin gren også stiller på en fellestrening i uka.

 

LES OGSÅ: Klubbrapport; Søndre Land

 

FANTASTISK SAMARBEIDSKONSEPT

Alle Norges friidrettsklubber; les, lær og kopier. Dette er et konsept til etterfølgelse.
SK Vidar samarbeider med Nydalen orientering, og har en avtale med Kjelsås og Lyn Ski – deres orienterings- og langrennsløpere får trene med SK Vidar om sommeren.

De betaler ikke full medlemskontingent, og kan velge selv om de vil konkurrere for SK Vidar eller sin klubb – men de fleste velger Vidar etter en liten stund. Det er viktig med tilhørighet, som Meike sier.
Mange (distrikts)klubber hanker inn orienterings- eller langrennsløpere for å få et fullsatt stafettlag til Holmenkollstafetten hver vår. Hvor er lagfølelsen når du leverer pinnen videre til etukjent menneske som har tredd på seg klubbdrakta kun for denne anledningen? Utøvere i individuelle idretter har også behov for lagfølelse og tilhørighet, og det trenger ikke kun å være tilknyttet egen klubb.

Utvid horisonten og start et samarbeid med langrennsklubben i nabobygda i dag.

– Nå etter påske starter vi opp en gruppe løpere født i 2003/2004 – det var i utgangspunktet firefem stykker. Etter at Lyn Ski kom til oss er vi oppe i 15-20 stykker, forteller Meike ivrig.
Med andre ord har alle utbytte av dette samarbeidet.

– Det er viktig å påpeke at ungene ikke trenger å velge idrett – vi forventer ikke at de er her på hver eneste trening. De kan konkurrere langrenn om vinteren og komme tilbake til frii-drettsbanen om sommeren. Det viktigste er at det er et tilbud – de kan være aktive og føle seg tilknyttet det sosiale miljøet vi har, uten at vi stiller krav til at de må være her så og så mye, eller at de må konkurrere. De kan kombinere så lenge de ønsker – man får en komplett utøver, sier Meike.

Jasper forteller om et seminar de hadde på Kjelsås sammen med nevnte trener Per Skoog, Jack Waitz og Karoline Bjerkeli Grøvdal, der de snakket om kombinasjonen ski og løping. En trener for skiutøverne fortalte litt om hva løpetreningen hadde gjort med ungdommene – de presterer nemlig bedre i langrennssporet. Det igjen har gjort at det har generert store løpsgrupper opp til 15 år hos Per, og slik kom også Lyn Ski i kontakt med Vidar.

– Akkurat nå har vi nesten problemer med å ta unna alt, for vi vil jo ha kvalitet, sier Jasper.

– Kvalitet på treningene, ikke nødvendigvis på prestasjonene, skyter Meike inn.

– Man kan ha 50 utøvere og én trener, men da ser man ikke hver enkelt utøver. Utøveren skal føle seg sett, tilknyttet og verdsatt. Det skal bli lagt merke til når en ikke er på trening, understreker hun.

 

NEDERLANDS STYRKER

La oss trekke inn Nederland igjen. Filosofien Vidar prøver å legge til rette for i barne- og ungdomsavdelingen, nemlig «fellesskapet først», ser ut til å være grunnholdningen som preger store deler av friidretten i Nederland. Friidrettsbanen besøkes fordi det er gøy. Meike mimrer om destore «Track Meetings» som hun pleide å delta på i Utrecht, hvor man kan melde seg på frem til én time før startskuddet går, og hvor det er 10 fulle heat på 800m, med tider fra 1.48 til 2.50.

– Det er så gøy. Det er sånn det skal være, sier hun. I enkelte klasser i Norge er det sjeldent mer enn ett heat, og det på store stevner som for eksempel Tyrvinglekene. Det er heller ingen stor spredning i feltet – rett og slett fordi nordmenn ikke konkurrerer med mindre de er gode.

– Det er det som er så rart i Norge, sett med nederlandske øyne; man har ikke lov til å toppe lag før utøverne er 12 år. Og når de fyller 12 toppes lagene, og de som ikke er på førstelaget står igjen uten noe tilbud. I den alderen er det mye som skjer – de begynner på ungdomsskole, starter med karakterer – mye er nytt, sier en oppgitt Meike og forteller at på et hvilket som helst stevne i Nederland vil man finne 5000m-løpere som løper på 25 minutter. De heies inn og det er stor stemning. I Norge er det ikke slik.

Løpsbølge i Norge

– Man konkurrerer kun når man er flink, og det er ikke noe tilbud til de som ikke ønsker å bli eliteutøvere. Mosjonsavdelingen i Nederland er superstor – det er den største avdelingen. Vi har jo løpsbølge i Norge, men de er sjeldent tilknyttet en klubb, forklarer Meike. Kan dette være fordi vi føler at så fort vi organiserer oss er det synonymt med å tro at man kan kvalifisere seg til VM? Hvis dette er holdningene som preger oss nordmenn bør vi se sørover – glem resultatstyret og sett fellesskapet først.

Hvis du oppsøker en vilkårlig friidrettsbane i Nederland en dag det er fellestrening vil du, i tillegg til ivrige ungdommer og aktive utøvere på tartan og gress, se en flokk mosjonister stå å skravle og tøye før de legger ut på langtur. Dette kan være avdankede utøvere, foreldre som benytter sjansen til litt trim siden de likevel må kjøre poden på friidrettstrening, og andre mosjonister som har glede av trening i et fellesskap. En times tid senere returnerer de til banen for et par stigningsløp etterfulgt av suppe, te eller en øl i klubbhuset sammen med de andre utøverne – unge som gamle. Også sykler de hjem.

– Alle baner har et fungerende klubbhus, og det er helt vanlig å spise suppe eller ta en cola etter trening. På den måten blir det sosialt, og du lærer å kjenne menneskene på en helt annen måte utover trening, sier Meike. Det er nemlig gjennom klubbhusets inntekter at de Nederlandske klubbene tjener penger. De får ingen fortjeneste av å arrangere stevner slik som i Norge – det er det bare store kommersielle aktører som gjør, så på den fronten kan det sies at Norge har et mer gunstig system. Men en fusjon hadde kanskje vært å foretrekke? Vi kan vel fortsatt ha åpne klubbhus som legger til rette for en hyggelig prat etter trening selv om stevnene er hovedinntektskilden vår?

 

INKLUDERENDE ARRANGEMENT

Meike forteller at Vidar oppfordrer utøverne sine til å ta trenerkurs, Ung:leder-kurs og at klubben også tilbyr internkursing av sine utøvere. Dette gjør at de som ikke lenger ønsker å være aktive utøvere, men fortsatt vil være en del av friidrettsmiljøet har et alternativ – de kan for eksempel bli trenere.

– Vi i Vidar SK ønsker å få alle med. Vi kommer nå med et nytt stevnekonsept inspirert av de nederlandske «klubbkonkurransene», forteller Meike. To utøvere i klubben, som er med på Ung:leder-kurs i regi av Norsk friidrett oppsøkte Meike og la frem at de ville lage et inkluderende arrangement. Meike fortalte om lagstevnene i Nederland, som går ut på at alle utøvere får være med i to øvelser i tillegg til stafett. Alle øvelsene må dekkes i hver aldersklasse fra hver klubb. Dette resulterer i at utøverne må konkurrere i øvelser de vanligvis ikke er vant til å konkurrere i – men de gjør det for laget.

Ufarliggjør konkurransesituasjonen

– Dette ufarliggjør konkurransesituasjonen samtidig som det danner lagfølelse og tilhørighet og samhold, sier Meike.
De unge lederne syntes dette hørtes ut som en kjempeidé, og arrangerer nå lignende konsept i Oslo. Stevnet har fått navnet «Den store lagkonkurransen», og går ut på at tre og tre deltageres individuelle resultater legges sammen ved hjelp av tyrvingtabellen, og at lagenes samlede summer til slutt rangeres. «På denne måten ønsker vi å flytte fokuset vekk fra enkeltprestasjonene, og skape en arena for mestrings- og lagfølelse hvor alle får følelsen av at de trengs og er like viktige» heter det i invitasjonen som de to Ung:leder-deltakerne har laget. Dette flotte konseptet legger til rette for nettopp det norsk friidrett kan trenge en dose av.

– Jeg håper virkelig dette er noe som tar av. Og så håper jeg at dette er noe vi i Norge kommer til å like, ler Meike.
Dette med å ufarliggjøre konkurranser er ikke noe som kun er aktuelt for barn og unge. Det kan tenkes at mange nordmenn, uansett alder, trenger å innse at konkurranse først og fremst skal være moro, og ikke blodseriøst. Det er ikke flust av friidrettsstevner i lille Norge, og sesongen vår er i tillegg noe kortere enn Nederlands

– kan dette være en medvirkende faktor til at konkurranser ofte blir en resultatorientert greie fremfor noe sosialt og moro – for du har bare et fåtalls sjanser til å oppnå en viss prestasjon?

– Det er jo bare én som vinner. Du må se på dine egne prestasjoner, dine egne muligheter. Ikke se på deg selv som listefyll, sier Meike Hesselink

Synne skal OPPOVER

Før jul trente Synne Schjølberg Christensen nesten ikke noe friidrett. Hun skulle delta i en konkurranse i troppturn, og det var dithen treningsfokuset var rettet. Hun bestemte seg etter jul for å bruke vinteren og sommerens sesong på å satse fullt på høydehopp, og allerede i mars fikk hun bevist hvor god den idéen var. 160 cm i UM innendørs ga både personlig rekord og andreplass.Jenta som fyller 17 i august kommer fra Trondheim og har fra hun var liten drevet med turn.

For seks år siden slang hun seg med noen venner som hadde begynt med friidrett i Strindheim IL, og bestemte seg fort for at det var høydehopp som skulle bli hennes greie. Med oppmuntrende og kjørevillige foreldre ble det doble treninger frem til hun nå har sluttet helt med turn for å satse fullt på høydehoppingen. – Jeg får se hvordan denne sesongen går før jeg bestemmer meg for hva jeg gjør videre, sier hun.
Men det er tydelig at hun har gjort seg bemerket som et fremtidig håp i klubben, og at det er mye potensiale i den 179 cm lange kroppen.

 

SKOLEHVERDAGEN

Synne går medie- og kommunikasjonslinja på Charlottenlund Videregående i Trondheim, hvilket betyr 35 skoletimer i uka. Med fem treninger i tillegg er det ikke alltid hun har så mye fritid til å drive med andre hobbyer som å være med venner og se på TV-serier. Heldigvis synes hun treningene er sosiale og morsomme, og gleder seg til hver eneste økt. – Vi har jo ganske lange skoledager så det blir litt stress å komme seg hjem og spise før trening, men jeg synes det går greit, sier hun.

Det har vært noen øyeblikk hvor hun har angret på at hun ikke valgte idrettslinje på Strinda hvor treningen hadde vært en integrert del av skolehverdagen, men hun hadde ikke så lyst til å bruke tid på idrettslære. Samtidig hadde hun lyst til å lære mer om fotografi, PhotoShop og å kode internettsider, og da blir de lange dagene bare en del av hverdagen.

 

AMBISJONER OM SENIOR-NM

På tirsdager drar Synne til skolen hun valgte bort, Strinda, for å trene spenst og styrke med Trondheim Friidrett. Der blir hun trent av Roger Hollup som også har trent Tonje Angelsen i mange år. – Det er sosiale treninger som starter med basketball som oppvarming før vi trener styrke i apparater og spenst i trapper, forteller hun.
I Strindheim IL er det bare Synne som driver med høydehopp i sin klasse, og man må til andre idrettslag for å finne både flere utøvere og trenere som spesifikt kan høydehopp.

Men Synne vil bli i Strindheim – en tradisjonsrik og bred klubb med et svært godt miljø. Nå ønsker klubben å skaffe en høydehopptrener til Synne, og de har stor tro på hennes potensiale. Går alt som hun ønsker så hopper hun 165 cm tidlig i sesongen, og kvalifiserer seg dermed til senior-NM. – Jeg synes det var veldig artig å ta andreplass i UM! Jeg har bare hatt en liten periode nå hvor jeg har trent masse, sier hun, og påpeker at hun liker mestringsfølelsen i en slik teknisk gren.

 

TRENINGSGLEDE

I tillegg til å hoppe 165 cm håper Synne å gjøre det bra i junior-NM og utendørs UM som blir sesongens høydepunkt.
– Det aller morsomste er å klare nye høyder, sier hun.
Med variert trening og fokus på teknikk bør flere nye høyder kunne nås i løpet av 2015, men det fordrer også at hun får kontroll over en viktig detalj, nemlig å måle opp hvor hun skal starte:

– Noen ganger river jeg fordi jeg satser for langt unna, så starter jeg litt lenger bak og så river jeg fordi jeg kommer for nærme, ler hun, og forteller at dette er en av hennes største utfordringer.
Men hun har ikke noe imot denne terpingen, og forteller med glød og stor iver om hvordan hun gleder seg til hver eneste treningsøkt.
– Jeg tenker at hvis jeg fortsetter å trene så blir jeg kanskje bedre. I hvert fall bedre enn hvis jeg dropper treninga, forteller hun om motivasjon for å trene etter lange skoledager. Men så må hun rette på seg selv:
– Jeg føler egentlig ikke at jeg trenger så mye motivasjon for tiden, for jeg har bare veldig lyst til å trene.

 

 

IVRIG UTØVER:

«Jeg føler egentlig ikke at jeg trenger så mye motivasjon for tiden, for jeg har bare veldig lyst til å trene,» forteller den blide Strindheim-hopperen.

 

LES OGSÅ: Mirakelgutten

Bort med godteloven!

For hva godt vil det føre med seg om du skal avstå fra godteri og søtsaker en måned, et halvt år, et helt år, eller for resten av livet? Motivene for å inngå slike avtaler er selvfølgelig varierte. Noen skal trene viljestyrken, noen har et ønske om å bli «sunnere», og noen gjør det bare fordi noen voksne har foreslått det. Det venter kanskje en fin belønning fra mor og far (som også kanskje blir lurt trill rundt). Men hvordan vil en slik godtelov, eller selvpålagt nekt mot godteri og søtsaker, påvirke ditt forhold til mat? Eller de rundt deg?

 

UNØDVENDIG

Å avstå fra godteri over en lengre periode er jo nærmest en umulig oppgave. Og helt unødvendig! Det er ingen ting som er forbudt i et smart og sunt kosthold, og det er rom for både sunne og usunne matvarer – også godteri. Et smart og sunt kosthold handler om hva du gjør oftest. De fleste av oss vet at kroppene våre ikke har godt av for mye fet og sukkerholdig mat som inneholder lite næringsstoffer, og at det ikke er så lurt å drikke store mengder brus og spise godteri hver dag.

Men, så lenge man har et variert og næringsrikt kosthold i hverdagen, er det fullt lov å unne seg mindre sunn mat og godterier en gang i blant og ved spesielle anledninger. Enten det er lørdagskveld, i et bursdagsselskap, en venninnekveld, eller rett og slett en helt vanlig hverdag du får lyst på kakao og boller etter trening. Vi siterer ofte Marit Bjørgen som sier: «er det noen som kan spise desserter og godteri, så er det jo vi som trener så mye». Og vi er så enige. Både unge idrettsutøvere som er mye i aktivitet gjennom en hel dag, og toppidrettsutøvere, trenger litt ekstra energipåfyll i form av energirik mat som anses som mindre sunt. Men det bør komme i tillegg til den næringsrike maten, ikke i stedet for.

 

MÅTEHOLD OG VARIASJON

Man må selvfølgelig også ha litt måtehold. Det løser seg som regel fint om du tenker i tillegg til heller enn i stedet for. Har du først spist deg mett på lørdagsmiddagen, så orker du ikke like mye smågodt etterpå, som du kanskje hadde gjort på en sulten og tom mage. Nå er det jo mange varianter av godtelover. Noen kan fortsatt spise is og kaker, mens andre får lov til å spise godteri kun på lørdager. Det er ingen tvil om at storforbrukere av godteri kan ha godt av å redusere inntaket sitt. Men er det nødvendig med godtelov for å få til dette? Og vil godteloven faktisk føre til redusert inntak, eller resulterer det i mer smugspising og dårlig samvittighet fordi man gjør noe som ikke er lov? Å si at noe er forbudt kan ha en motsatt effekt og gjøre det mer spennende og tiltrekkende.

Dersom man ikke klarer å motstå fristelsen, kan det gi en følelse av at man feiler og er mislykket, og en real dose dårlig samvittighet. Å pålegge seg regler og lover om hva man kan og ikke kan spise, enten det er godteri eller andre ting, kan fort føre til et anstrengt forhold til mat. For noen har godtestopp vært inngangen til en spiseforstyrrelse. Vi må heller ikke undervurdere effekten av hvordan en godtelov kan påvirke dem rundt oss. I min jobb har jeg sett dette tydelig. Jeg har vært på flere samlinger med unge idrettsutøvere, hvor det har vært en og annen med godtelov. Når disse personene gang på gang takker nei til kaker, desserter eller godteri, vekker det oppsikt og usikkerhet blant de andre rundt bordet. De ender kanskje med å droppe desserten selv, og miste noe

av gleden ved måltidet. Og det blir spekulasjoner og unødvendig støy i gangene. Det skal selvfølgelig være aksept for å takke nei til dessert eller et kakestykke om man er mett eller rett og slett ikke har lyst på. Men om det skjer systematisk over tid uten god grunn, vil det fort bli lagt merke til. Og ofte føre til en mer trykket stemning rundt bordet. Mat er så mye mer enn næringsstoffer. Mat er sosialt, følelser, samvittighet, kultur og trivsel. Vi har alle et ansvar for å bidra til å skape gode miljøer, også rundt matbordet.

 

ROM FOR MANGFOLD

NETTSIDE: Besøk vår nettside sunnjenteidrett.no. På vår e-læringsportal kan du lære om idrettsernæring.

Det er heldigvis ingen fasit på hvor mye godteri og søtsaker man bør spise.
US Soccer Team snakker om en 80/20 fordeling: «Each meal and snack is an opportunity to fuel
your body optimally. Choose the foods that are best for you 80% of the time and incorporate some of
those foods that may not be the best, but are your favorites, 20% of the time!».

Vårt råd både til de unge og foreldre er: dropp lover og regler, la godt være lov! Jobb med å optimalisere
hverdagskosten din med et variert inntak av næringsrike matvarer, men la det være rom for all type mat.
Husk at det er det du gjør oftest som har størst betydning. Og at matglede og trivsel rundt matbordet er viktig!
Kos deg med din favorittmat eller favorittsnop med god samvittighet.

 

 

 

LES OGSÅ: Kosthold i en konkurransesituasjon
Friidrett
Personvernoversikt

Dette nettstedet bruker infokapsler slik at vi kan gi deg den best mulige brukeropplevelsen. Infokapsler lagres i nettlesren din og utfører funksjoner som å gjenkjenne deg når du returnerer til nettstedet vårt og hjelper oss forstå hvilke deler av nettstedet du finner interessant og nyttig.