U20-VM:
U20-VM er over, og våre utøvere og støtteapparat er reist fra Colombia. Vi var nysgjerrig på hvordan laglederne opplevde tiden i Cali med våre fremadstormende unge utøvere. Tonje Vråle som er tidligere utøver selv på 400 og 800 meter var assisterende leder for lagleder Mari Bjone, og utgjorde helseteamet sammen med fysioterapeut Andre Fagerborg. I tillegg bidro hun på trenersiden i mellom-og langdistansegruppen på precampen med Håvard Østgård siden Gunhild Halle Haugen først kom når mesterskapet startet. Vi har vært så heldige å få publisere Tonjes bilder her.
– Jeg var litt «potet» som kunne hjelpe til med flere ting, i tillegg til at jeg også forstår litt spansk. Siden jeg har vært med i støtteapparatet før i internasjonale mesterskap, da som trener, og siden jeg også har erfaring som utøver, hadde jeg en god forutsetning for å føle meg trygg i denne rollen. Jeg var ny som del av helseteamet, men siden jeg er både sykepleier og jordmor, har jeg både generell kunnskap om helse og medisin og spesifikk kunnskap om forebyggende helsearbeid som også er viktig ovenfor utøvere i junioralder, forteller hun.
Hva møtte dere i Cali?
– For det første var det koronatesting og sjekk av koronasertifikat som møtte oss i forkant av mesterskapet. I Norge har vi jo hatt et åpent samfunn en stund nå, men i forbindelse med U20 VM var pandemien definitivt ikke over. Dette ble også noe vi måtte håndtere da vi var der nede. Øvrige vaksiner måtte vi også sjekke opp og sende ut anbefaling om ut ifra generelle reiseanbefalinger for området vi skulle til i forkant. Det var det en stor utfordring med insekter i det tropiske klimaet i Cali. Mange av oss fikk stikk som klødde og jeg synes det var litt utfordrende å være helseansvarlig å ikke ha full kontroll på hvilket insekt det egentlig var som stakk oss. Det er jo også dengue feber i Colombia, som er en sykdom som kan overføres via myggstikk, så vi måtte observere tilstanden til de som ble stukket ut ifra dette. Videre var det flere i troppen som fikk «reisemage» på tross av at vi hadde tatt forholdsregler. Noen fikk i seg lite næring i dagene før mesterskapet pga. dette, og som sykepleier kunne jeg bidra inn i å hjelpe utøverne med oppfølging rundt næringsinntak. Det var også noe matallergier blant utøverne som ikke uten videre var lett å forklare for kjøkkenet på hotellet der vi bodde, og som krevde både spanskkunnskap og årvåkenhet. Jeg var også rådgiver for utøverne i forhold til forskjellige legemidler og salver som de spurte om de kunne ta i forhold til potensielle dopingkontroller. Jeg erfarte at utøverne har et stort informasjonsbehov i forhold til dette på tross av diverse kurs de må ta i forkant av mesterskapet. De har virkelig behov for veiledning på mange felt i forbindelse med egen helse og det oppleves meningsfylt å kunne bidra med min lange erfaring fra både idrett og fra helsevesenet.
– Sikkerheten var høyt ivaretatt under mesterskapet, det var mye politi i gatene rundt hotellet og stadion, og dette påvirket også hva vi fikk lov til å gjøre mens vi var der. Det var uvant å ikke bare kunne ta seg en løpetur fra hotellet. Heldigvis hadde vi tredemøller i styrkerommet på hotellet, så utøverne var flinke til å benytte seg av dette og til å få til trening derfra. Lufta i Cali var også noe utfordrende da det var høy luftfuktighet og dessuten ligger byen på 1000 m.o.h. Flere av utøverne merket at det var utfordrende å puste både under trening og under konkurransene, kanskje særlig de som allerede hadde utfordringer med øvre luftveier (astma etc). Pulsen var høyere enn vanlig og melkesyra kom tidligere.
– Treningsbanen viste seg å ikke være «up to date» da de av en grunn ingen kunne forklare for oss hadde tatt av tartandekket i forkant av mesterskapet!! Det var altså da 2 treningsbaner med asfalt utøverne hadde å trene på, og å varme opp til konkurransene på. Dette var helt uholdbart fra arrangørene, men jeg må virkelig rose utøverne som ikke klagde særlig mye over dette, de bare dro ut og fikk gjort det de skulle. Det imponerte meg stort.
Hvordan bodde dere?
– Vi bodde på et hotell med helt grei standard, det var world atlhetics som bestemte hvor vi skulle bo. Der fikk vi servert 3 måltider per dag.
Hvordan motiverte dere hverandre?
– Vi hadde lagmøter, og fokuset var på å ha det hyggelig sammen slik at alle kunne oppleve å ha et spenningsnivå som var forenlig med å presentere best mulig utifra den enkeltes forutsetning. Vi lo mye, og med Mari som leder er det ikke vanskelig å få til god stemning i troppen. Jeg har inntrykk av at alle, både utøvere og støtteapparat, koste seg start sett under oppholdet. Så dette var vel den beste måten vi kunne motivere hverandre på.
Du er tidligere friidrettsutøver. Hvordan var det å være en del av et norskt lag som lagleder og trener?
– Som tidligere utøver var det veldig fint å være en del av det norske laget. Mye har forandret seg siden jeg var aktiv, og jeg mener at det har forandret seg til det bedre. Nå er fokuset på at alle skal bli sett og at alle skal føle seg ivaretatt, uansett nivå. Som deltager i et internasjonalt juniormesterskap er det læring som står i fokus, og hovedhensikten er at utøverne skal synes dette var en så god opplevelse at de har lyst til å fortsette å trene og utvikle seg slik at de fortsetter å satse inn i senioralder. Det er da de virkelige toppresultatene kan komme. Det tar tid å utvikle seg til en god seniorutøver, og utviklingen må være fornuftig.
–Hvilke minner sitter du igjen med etter mesterskapet?
–Minner jeg sitter igjen med etter mesterskapet er hvor fantastisk fin gjeng jeg var på tur med. Utøverne imponerte meg med alt de gjorde for hverandre og for at de selv skulle prestere best mulig. Og alle i støtteapparatet gjorde sitt beste for utøverne og for felleskapet, en virkelig fin gjeng. Rammene for mesterskapet var spesielle, og det var mye som ikke gikk på skinner, men tonen i troppen var god hele tiden, uansett hvilken utfordring som dukket opp, og det var noen av de! Og jeg fikk erfare hvor mye av min helsefaglige kompetanse jeg fikk brukt på turen og innad i troppen. Jeg tror fysioterapeut Andre og jeg utgjorde et bra sammensatt helseteam i den norske troppen på denne turen. V hadde og et samarbeid med det svenske helseteamet som også hadde med lege og som ville bistått oss hvis det var behov for legehjelp. Jeg tar med meg gode minner om samarbeid og samhold i en litt kaotisk by i et land langt hjemmefra, og jeg gleder meg til å heie og følge med på utøverne fremover og jeg håper et grunnlag er lagt for at de ønsker å fortsette å satse på friidretten!
